oss 100 kroner!
Rapport fra en utagerende ungdomstid Del 3
Med fingrene fulle av lim dreiv vi å glatta ut hver vår protestplakat på Filmteaterets utstillingsmonter da politibilen kom. Ikke aspirantkorpset denne gang, men proffene med hvinene dekk og skarpe kommandorop. Klokka hadde passert midnatt, og Trondheims gater var nattstille. Det var 20. august 1971 og filmen om the Green Berets med John Wayne var klar for premiere til kvelden. En film som hylla amerikansk militær krigføring i Vietnam.
Av Geir Sundet.
Det går flere historier om John Wayne. Han skulle angivelig fått en tarmskylling som gjorde ham 28 kilo lettere. Liket hans skulle inneholde mellom 40 og 80 kilo guffe i tykktarmen. Det er sånne historier man ikke bør sjekke sannhetsgehalten i, men fellesnevneren er uansett klar; fyren var full av dritt.
Vi kjente John Wayne fra b-cowboyfilmene som gikk hver mandag på småbykinoen i oppveksten, og kjente ikke disse historiene. Heller ikke at han hadde vært leder for en høyreorientert skuespillerorganisasjon og involvert i svartelisting av kolleger i Hollywood i McCarthy perioden(1).
Men i filmen om the Green Berets som Wayne sjøl regiserte var han helten. En helt og en film som begge var perfekte symbolske mål for en voksende motstandsbevegelse mot USAs Vietnamkrig.
Drittsekker opphengt i privat eiendomsrett
Kollektivet vårt blei tilholdssted for mange som ikke hadde egne steder å gå, også langveisfarende på gjennomreise. Mitt rom var størst, og blei oppholdsrom. Vi spilte musikk, hadde store jam sessions, fester og folk uka rundt. En fantastisk frihet fra de mange forbuda i en trang hjemby. Vi leste bøker. Anarkistisk lesebok var populær. Steppeulven av Hermann Hesse, Blikktrommen til Günter Grass, og Bulgakovs Mesteren og Margarita var alle del av pensum. Et hefte mot Vietnamkrigen fra Solkom* og et mot EEC fra AKMED** var obligatoriske og hang i tau på veggen.
Innimellom gikk vi i Studentersamfunnet og fulgte de politiske showene fra bakerste benk med skjeive blikk. Høydepunktet var når Sæmund Fiskvik eller Trond Andresen fra Rød front knuste unge høyregutta verbalt, hver gang.
Etter hvert blei det stadig flere dager hvor jeg kom trøtt hjem fra jobb og fant rommet mitt fullt av folk, ofte rusa folk. Jeg begynte å vandre rundt i byen nattestid for å få ro. En kveld jeg skulle legge meg sov det en fyr i senga mi. En jeg ikke kjente. Da jeg ba han flytte seg, fikk jeg ei lekse om drittsekker som meg, som var opphengt i den private eiendomsretten.
Visjoner og prat
Strøket vårt skulle rives. Det skulle bygges nytt universitet, det skulle bygges parkeringsplass, det skulle bygges motorvei. Husene blei fraflytta. Vintertomme med avslått strøm frøys både vannrøyr og radiatorer, golv blei skada, hus revet. Selv om vi dreiv med endel rølp, hadde vi store diskusjoner og visjoner, vi drømte om hvordan ting burde vært, hva folk burde gjort, hvordan anarkisme burde fungere. Husene burde okkuperes. Folk burde flytte inn i de tomme husene, de burde settes i strand. Det burde bli opprør. Vi hadde diskusjoner og lange nattlige samtaler.
En dag røyken letta litt og vi kikka ut vinduet så vi at noen hadde begynt å gjøre de tinga vi hadde snakka om, snakka og snakka, drømt og tenkt … Velforeninga Uredd var organisert. Tomme hus blei bebodd. Folk flytta inn og betalte husleie, ikke til boligbyggelaget, men på sperra konto. (2)
Drivkrafta i den forandringa vi så utenfor vinduet var det Erling i første etasje og kameratene hans i Suf(ml) som representerte. De handla der vi drømte.
I den dialektikken jeg forsøkte å forstå noen år seinere het det at indre vilkår er avgjørende for utviklinga.(3) Når forandringa banker på døra, slipper den bare inn hvis du har behov for forandring, evne til forandring, ønske om forandring.
Mitt behov for forandring økte på to felt utover våren 71. Jeg begynte å miste nattesøvn og den mentale stabiliteten. De politiske ideene og standpunktene smuldra opp.
Foreldre uten ungdomstid
Det kan være mange grunner til at deler av opprørene på sekstitallet gikk inn i slike selvdestruktive spor som stoffmisbruk. Det personlige ansvaret må den enkelte ta, men et av momentene tror jeg min far kom med da vi mange år seinere var på vei fra Polen mot Munchen. I mørke, i lastebilhytta, på autobahn 9, etter verkstedbesøk i Hof der en av mekanikerne insisterte på å fortelle om hvor godt han hadde likt seg i Norge under krigen og far nekta å snakke med han eller lytte, oppsummerte han det hele med denne ene setninga: «De stjal ungdomstida vår».
Vi hadde foreldre uten egen ungdomstid. Andre verdenskrig starta da mor var 18, far 20. Kjærester som traff hverandre på Bedehuset. Enda ikke gift. Far satt hele siste krigsåret i tvangsarbeidsleir etter motstandsarbeid. Mor venta.
Vi fikk lite rådgiving og mange forbud i vår ungdomstid. For en med stor rettferdighetsans, utferdstrang, nysgjerrighet og et mot som kanskje skyldtes en hjerne som ikke var fullt utvikla for å forstå risiko, måtte disse forbudene brytes. Våre opprør på sekstitallet førte ikke til konsentrasjonsleirene, men hvilke av de stengte dørene som inneholdt virkelige farer måtte man finne ut på egenhånd.
Panikkangst
Svært forenkla betydde det at mens en modig, opprørsk fyr i aprildagene i 1940 ville reise via Sverige til Nord-Norge for å kjempe mot en invasjon, slik min onkel prøvde, eller, hvis de antikommunistiske sympatiene var sterke nok, ende opp på østfronten, kunne de samme indre vilkåra i 1969 føre til reiser gjennom the doors of perseption*** eller vandring rundt i nattstille gater på jakt etter Det Magiske Teater – kun for forrykte****. Individuelle reiser i utkanten av det forsvarlige.
Mens panikkangsten i 1941 blei utløst av bomber og granater, kunne den i 1970 bli utløst av kjemiske stoffer som lysergsyredietylamid som fikk hjernen til å tro at virkeligheten gikk i oppløsning. At molekylene i Elgseterbroa ikke lenger hang sammen, at man plutselig vandret på usammenhengende deler av brolegemet 15 meter over Nidelva, eller at betongen inne i Studentersamfunnet var en klebrig, klissete masse som ville sluke deg. «Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen begynner den å stirre tilbake», sa Nietzche.
-o0o-
Kunstneren Kjartan Slettemark
En kveld jeg kom hjem fra jobb satt kunstneren Kjartan Slettemark på rommet mitt. Slettemark blei noen år tidligere berømt og berykta for bilde med det lange navnet «Rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Utstilt i en monter utenfor Stortinget blei kunstverket ødelagt av en fyr med øks, og deretter utsatt for heftig debatt. (4) Tredjemann i kollektivet, pusheren, var en populær og omgjengelig fyr som lett blei kjent med folk. En flink snakker som antagelig kunne blitt kommunikasjonsrådgiver eller politiker for de fleste parti i dag. De to hadde truffet hverandre på protestmøte mot filmen Green Berets, hvor min venn hadde påtatt seg (og meg) å klistre plakater. Naturligvis i det mest sentrale og farligste område, utenfor Filmteateret der filmen skulle vises. Rock n roll baby. Right on!
Slettemark var nå ute med en ny serie bilder av president Nixon med en kaffikopp, i mange varianter. Kunstneren ønsket vi skulle klistre opp et utenfor kinoen. Et hvor koppen var fylt med blod.
En tur på taket
Filmteateret hadde i hele sin lengde et overbygd inngangsparti med buer. Vi sto inn under dem og klistra da politibilen skrensa opp framfor kinoen. Den kom i stor fart fra nord, hvor vi ikke hadde utsyn. Dørene blei revet opp. Flere politifolk hoppa ut. Jeg slapp plakatene og løp mot sør, mot Elgseterbroa. Tok til høyre ved enden av bygget, løp inn i første og beste portrom og klatra opp på taket av et mindre tilbygg. Der satt jeg så urørlig jeg kunne med hivende pust. De første minuttene hørte jeg politifolkenes skritt og lave kommentarer. Så blei det stille.
Natt til 20. august 1971, aleine i mørke på et fremmed tak, var jeg fremme ved et av livets viktigste veivalg. Tenkeren fløy gjennom fortid og framtid, vurderte og la planer. Anarkisme og ubegrensa frihet hadde forlist denne våren og sommeren. Det framsto som en vakker drøm uten forankring i virkeligheten. Et liv i utkanten av et stoffmiljø som hardna til økte det mentale behovet for endring. Jeg trengte en restart.
Etter en drøy time rusla jeg hjem.
Pusjeren kom hjem neste morgen, i godt humør. Politivaktsjefen hadde godtatt at plakatklistinga mot filmen var en politisk ytring som kunne aksepteres, selv om den var forbudt. Plakaten med Nixons blodig kopp og munn derimot, var å betrakte som en personlig fornærmelse mot presidenten i verdens mektigste land og frihetens forpost. Det var helt uakseptabelt, så dermed blei det varetekt til morgenen.
Om kvelden deltok vi på demonstrasjonen under premieren sammen med en gjeng på rundt femti folk. Når Wayne begynte å skyte begynte vi å bue. Enkelt og greit. Lyset blei slått på, filmen stoppa, og vi forlot salen.
For første gang hadde jeg deltatt i en målrettet, fornuftig og godt organisert aksjon. Livet var i ferd med å skifte retning.
Forrige artikkel i denne serien heter En tur i fengsel
Kilder & kommentarer
*SolKom Solidaritetskomiteen for Vietnam
**AKMED Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid.
***The doors of perseption er en bok av Aldous Huxley.
**** Det Magiske Teater. Fra Steppeulven av Hermann Hesse
(1) John Waynes politiske fortid som leder for Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals
Film: Trumbo (2015). Om McCarthys svartelisting av filmfolk i Hollywood, og John Waynes rolle. Trumbo til Wayne: «Hvis du skal snakke om 2. verdenskrig som om du vant den personlig, så bør folk få rede på hvor du deltok. Du var på en filminnspilling, hadde på deg sminke og skjøt med lauskrutt.»
(3) Dialektikk.
Mao Tsetung Om Motsigelsen s.3: «når vi skal finne ut hvordan en ting utvikler seg, må vi ta utgangspunkt i det indre innholdet i tingen, og i forholdet mellom den og andre ting.»
(4) Kort dokumentar om Kjartan Slettemarks verk «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør», som ble stilt ut i en monter foran Stortinget i 1965.
