oss 100 kroner!
når det knapt finnes så mye som EN vestlig politiker, «journalist» eller «ekspert» som kan tenke seg den meste opplagte grunnen til at Syrias president Bashar al-Assad ble gjenvalgt 26. mai, nemlig at han er populær.
Og om de allikevel har tenkt tanken så prøver de å bortforklare valgseieren med uttalelser fra vestlige ledere, altså de lederne som har prøvd å fjerne Assad med løgner, krig, sanksjoner og annet i mer enn ti år. De samme vestlige lederne som trodde de skulle klare å fjerne Assad i løpet av noen måneder
VG valgte å spørre en som mener at Assad er «den største terroristen». Aftenposten mente at de to andre kandidatene som stilte i valget ikke representerte «noe reelt alternativ til Assad». Dette har blitt sagt av mange. Men de vil ikke si hva de mener må til for å være «reell». At man tar til våpen? Ja, det virker sånn. For det er slike Vesten har støttet. Jeg tror dog at vi bør være glade for at det ikke finnes så «reell» opposisjon på Stortinget.
«Alle som flyktet fra landet, er fratatt retten til å stemme», påsto NRK to dager på rad (26. og 27. mai), til tross for at det allerede var kjent 1. at Tyskland nektet «sine» 800 000 syrere å stemme i Syrias ambassade i Berlin. 2. at en mobb hadde angrepet syriske Assad-tilhengere i Libanon i det de var «på vei for å stemme på Syrias president Bashar al-Assad» (NTB/ABC-nyheter 20. mai). Bortsett fra dette ble det seinere meldt at de såkalte kurdiske sjølstyremyndighetene, som holder kontrollen over Nordøst-Syria ved hjelp av USAs militære styrker, har blokkert alle overganger til regjeringskontrollerte områder for å hindre innbyggerne i regionen i å avlegge stemme ved valget. Hvis disse kurderne ser på seg sjøl både som demokratiske og syriske burde de ikke bare ha gjort det lettere for innbyggerne å delta i valget, de burde også sjøl ha deltatt i det.
Også USA, Canada, Storbritannia, Tyrkia, Nederland, Saudi-Arabia og Qatar skal ha forbudt valg i de syriske ambassadene eller konsulatene der (Syria har ikke ambassade/konsulat i Norge). Tyrkia aleine har flere millioner syriske flyktninger. Så det gir seg sjøl at dette får betydning for valgresultatet på en måte som kan ha skapt kunstig høy oppslutning for Assad (95 %). Men det er i så fall ikke Assads skyld. Det er kun de nevnte land og myndigheter som kan klandres for det. Så hvorfor forties dette av norske medier? Derimot har Frankrike, Sveits, Østerrike, Sverige, Spania, Polen, Serbia, Tsjekkia, Armenia, Bulgaria, Romania, Kypros m fl, tilsammen 40 land, tillatt valg i «sine» syriske ambassader. Dette iflg Karen Leukefeld, oversatt av Midt i Fleisen.
Det finnes mange syrere i Norge som kunne ha uttalt seg til fordel for Syrias myndigheter. Men 27. mai hadde NRK sin uvane tro nok en gang kun spurt motstandere, denne gangen representert ved Osama Shaheen og Zeina Bali, «en syrisk aktivist i Oslo og leder for organisasjonen Masahat». Organisasjonen het tidligere SPACE og lever høyt på skattepenger fra Norge og andre NATO-land, penger som de bruker på propaganda for sanksjoner og krig mot Syria, som NRK og andre norske medier gladelig pusher videre. Skiftet de navn fordi det gamle navnet ble skandalisert? Det er i alle fall en typisk metode.
«Som mange andre i Homs er seksbarnsmoren redd for represalier hvis hun ikke viser sin støtte til den sittende presidenten». Også dette er typisk propaganda, der NRK prøver å lure oss til å tro at syrere må tvinges til å stemme på Assad.
Hvilke faktiske indikatorer har vi på at Assad er populær blant syrerne? Britiske Martin Fletcher reiste i 2011 rundt i Syria på oppdrag for The Times. Han er skarp i sin kritikk av Syrias regjering. Men han skrev i en artikkel av 12. mai 2011 at han er overrasket over hvor stor støtte Assad har og at størrelsen på demonstrasjonene mot ham ikke kunne sammenlignes med de som felte Mubarak i Egypt.
En populær president gjør at det er lite sannsynlig med revolusjon i Syria, sa Cajsa Wikstrøm for Al Jazeera 9. februar 2012.
Zbigniew Brezinski, professor i amerikansk utenrikspolitikk og rådgiver ved Center for Strategic and International Studies i Washington, sa under senatshøring i 2015 at Assad er for populær i Syria til at det er mulig å fjerne ham.
Det at den «rødgrønne» regjeringen ved Espen Barth Eide i desember 2012 innrømte at den syriske Nasjonalkoalisjonen, som Norge valgte å støtte, har liten støtte blant syrerne er nok et tegn på at presidenten, hæren og myndighetene har stor støtte blant syrerne.
Det finnes også meningsmålinger: «De fleste syrere støtter Assad, men det skulle man ikke tro hvis man leser vestlige medier» (The Guardian 17. januar 2012). En meningsmåling fra 2009 utført av universitetet i Maryland konkluderte med at Assad var den mest populære av de arabiske lederne. Målingen ble foretatt ved hjelp av intervjuer i Egypt, Jordan, Libanon, Marokko, Saudi Arabia og De forent arabiske emirater. Mer dokumentasjon finnes i min bok «Norges krig mot Syria».
Det er jo sånn at folk slutter opp om sine ledere når det føres krig mot landet. Jeg tenker derfor at oppslutningen om Assad nå kan sammenlignes med det norske folks oppslutning om det norske kongehuset mot slutten av andre verdenskrig, bortsett fra at det syrerne har gjennomgått er tusen ganger verre. I dag kritiserer man Syria fordi det foregår persondyrkning av presidenten. Men de første tiåra etter andre verdenskrig var det knapt en utedass i Norge som IKKE hadde portrett av den norske kongen.
