oss 100 kroner!
Statssekretær i Justisdepartementet Sveinung Rotevatn har oppfordret annonsører til å boikotte nettavisa Resett. Det er nokså spesielt at en politiker, for ikke å snakke om en statssekretær i justisdepartementet av alle ting, oppfordrer til å bruke annonsørmakt mot en mediebedrift.
En del folk som hevder at de er venstreorienterte har applaudert Rotevatns utspill fordi de misliker Resett og ser på den som reaksjonær.
Enten har man prinsipper – eller så har man det ikke
Dette er en svært farlig holdning. Aksepterer man dette, har man solgt et svært viktig prinsipp i kampen for pressefriheten. I «Vær varsom plakaten» heter det i paragraf 2.8:
Kommersielle interesser skal ikke ha innflytelse på journalistisk virksomhet, innhold eller presentasjon.
I en replikkutveksling om utspillet sitt på Twitter skriver Sveinung Rotevatn også:
Dersom seriøse bedrifter dreiv og reklamerte på Steigan.no, hadde eg nok sagt frå til dei også, for å seie det slik.
Slik vil statssekretæren fra det påstått liberale partiet Venstre altså knesette annonsørmakt som et gjengs og akseptabelt virkemiddel til bruk mot journalistikk og politikk man ikke liker.
Annonsørmakt er et av storkapitalens kraftigste virkemidler
Vi vet jo at i virkelighetens verden har kommersielle virksomheter makt over medienes innhold. Dette er beskrevet i den klassiske boka til Noam Chomsky og Edward S. Herman Manufacturing consent der de skriver om de fem filtrene eller kontrollmekanismene som styrer det redaksjonelle arbeidet i mediene for å skape oppslutning om de herskendes dagsorden. Filter nummer to er annonsørmakt.
The Advertising License to Do Business: Since the majority of the revenue of major media outlets derives from advertising (not from sales or subscriptions), advertisers have acquired a «de facto licensing authority». Media outlets are not commercially viable without the support of advertisers. News media must therefore cater to the political prejudices and economic desires of their advertisers. This has weakened the working class press, for example, and also helps explain the attrition in the number of newspapers.
Mediebedrifter kan ikke overleve kommersielt uten annonsørenes støtte. Nyhetsmedier må derfor betjene de politiske fordommene og økonomiske ønskene til annonsørene sine. Dette har for eksempel svekket arbeiderklassens presse og det forklarer også hvorfor mange andre nyhetsaviser har forsvunnet.
Analysen til Chomsky og Herman ble fulgt opp av Ben H. Bagdikian i boka The New Media Monopoly. Der beskriver han hvordan fem store karteller kontrollerer nesten alle medier i USA og hvordan de har utvidet denne kontrollen til å bli et globalt nettverk. Disse fem konglomeratene er Time Warner, Walt Disney, News Corporation, Viacom og Bertelsmann. Deres kontroll er så stor, skriver Bagdikian, at de «fem korporasjonene og deres ledere har større makt over massekommunikasjon enn noen despot eller noe diktatur i historien.»
Bagdikian viser også at disse korporasjonene utgjør et sammenvevd hierarki der de samarbeider og utfyller hverandre. De har overlappende styrer, investerer sammen i de samme foretakene og låner hverandre penger. Og som vi har pekt på tidligere på steigan.no: De eies av de samme selskapene.
Les:Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA
Kapital, våpen og medieindustri
Siden korporasjonene også eier de fleste merkevarebedriftene, eller altså de potensielle annonsørene for de fleste mediebedriftene, kan de også svært effektivt bruke annonsørmakt i tillegg til alle de andre maktmidlene de har.
Joakim Møllersen, som nå er redaktør for Radikal portal, skrev i 2011 om Bagdikians bok:
Mens Herman/Chomsky fokuserer utelukkende på utenrikspolitikk i sine eksempler er Bagdikians bok langt mer egnet til å vekke gjenkjennelse hos leseren. Han forteller om store aviskjeder som går til angrep på mindre lokalaviser for å skaffe seg monopol, om selskaper som bruker sin annonsørmakt til å styre media, redaktører som blir presset av styrer og redaksjoner som skyr sitt samfunnsansvar i jakt på profitt.
Nettopp, det er akkurat slik det er. Men det betyr jo ikke at man skal applaudere mer av det samme. Skal man ha troverdighet i kampen for ytringsfriheten kan man ikke vakle på prinsippene. Man kan ikke si at vi godtar annonsørmakt når den brukes mot noe vi misliker, men kritiserer den når den brukes mot noe vi liker. Da har man jo allerede godtatt de store annonsørenes makt over mediene. Og da riskikerer man sjølsagt å bli de neste som rammes av den.
Uavhengigheten og friheten til steigan.no
Våre lesere vet at steigan.no er 100 prosent avhengig av lesernes støtte økonomisk. Vi har ingen statsstøtte og er ikke avhengige av verken kapitalinteresser eller annonsører, det siste tydeligvis til statssekretær Rotevatns store frustrasjon.
Et svar på Rotevatns utspill kunne for eksempel være å bli med på den mediedugnaden som steigan.no er gjennom å bli fast støttespiller?
En av dem som anbefaler steigan.no er:
Mer enn noen gang trenger du den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
