Rotevatn (V) ville ha rammet steigan.no hvis han kunne

12
Sitatet fra Rotevatn er en skjermdump fra et av hans innlegg på Twitter.

Statssekretær i Justisdepartementet Sveinung Rotevatn har oppfordret annonsører til å boikotte nettavisa Resett. Det er nokså spesielt at en politiker, for ikke å snakke om en statssekretær i justisdepartementet av alle ting, oppfordrer til å bruke annonsørmakt mot en mediebedrift.

En del folk som hevder at de er venstreorienterte har applaudert Rotevatns utspill fordi de misliker Resett og ser på den som reaksjonær.

Enten har man prinsipper – eller så har man det ikke

Dette er en svært farlig holdning. Aksepterer man dette, har man solgt et svært viktig prinsipp i kampen for pressefriheten. I «Vær varsom plakaten» heter det i paragraf 2.8:

Kommersielle interesser skal ikke ha innflytelse på journalistisk virksomhet, innhold eller presentasjon.

I en replikkutveksling om utspillet sitt på Twitter skriver Sveinung Rotevatn også:

Dersom seriøse bedrifter dreiv og reklamerte på Steigan.no, hadde eg nok sagt frå til dei også, for å seie det slik.

Slik vil statssekretæren fra det påstått liberale partiet Venstre altså knesette annonsørmakt som et gjengs og akseptabelt virkemiddel til bruk mot journalistikk og politikk man ikke liker.

Annonsørmakt er et av storkapitalens kraftigste virkemidler

Vi vet jo at i virkelighetens verden har kommersielle virksomheter makt over medienes innhold. Dette er beskrevet i den klassiske boka til Noam Chomsky og Edward S. Herman Manufacturing consent der de skriver om de fem filtrene eller kontrollmekanismene som styrer det redaksjonelle arbeidet i mediene for å skape oppslutning om de herskendes dagsorden. Filter nummer to er annonsørmakt.

The Advertising License to Do Business: Since the majority of the revenue of major media outlets derives from advertising (not from sales or subscriptions), advertisers have acquired a «de facto licensing authority». Media outlets are not commercially viable without the support of advertisers. News media must therefore cater to the political prejudices and economic desires of their advertisers. This has weakened the working class press, for example, and also helps explain the attrition in the number of newspapers.

Mediebedrifter kan ikke overleve kommersielt uten annonsørenes støtte. Nyhetsmedier må derfor betjene de politiske fordommene og økonomiske ønskene til annonsørene sine. Dette har for eksempel svekket arbeiderklassens presse og det forklarer også hvorfor mange andre nyhetsaviser har forsvunnet.

Analysen til Chomsky og Herman ble fulgt opp av Ben H. Bagdikian i boka The New Media Monopoly. Der beskriver han hvordan fem store karteller kontrollerer nesten alle medier i USA og hvordan de har utvidet denne kontrollen til å bli et globalt nettverk. Disse fem konglomeratene er Time Warner, Walt Disney, News Corporation, Viacom og Bertelsmann. Deres kontroll er så stor, skriver Bagdikian, at de «fem korporasjonene og deres ledere har større makt over massekommunikasjon enn noen despot eller noe diktatur i historien.»

Bagdikian viser også at disse korporasjonene utgjør et sammenvevd hierarki der de samarbeider og utfyller hverandre. De har overlappende styrer, investerer sammen i de samme foretakene og låner hverandre penger. Og som vi har pekt på tidligere på steigan.no: De eies av de samme selskapene.

Les:Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA

Kapital, våpen og medieindustri

Siden korporasjonene også eier de fleste merkevarebedriftene, eller altså de potensielle annonsørene for de fleste mediebedriftene, kan de også svært effektivt bruke annonsørmakt i tillegg til alle de andre maktmidlene de har.

Joakim Møllersen, som nå er redaktør for Radikal portal, skrev i 2011 om Bagdikians bok:

Mens Herman/Chomsky fokuserer utelukkende på utenrikspolitikk i sine eksempler er Bagdikians bok langt mer egnet til å vekke gjenkjennelse hos leseren. Han forteller om store aviskjeder som går til angrep på mindre lokalaviser for å skaffe seg monopol, om selskaper som bruker sin annonsørmakt til å styre media, redaktører som blir presset av styrer og redaksjoner som skyr sitt samfunnsansvar i jakt på profitt.

Nettopp, det er akkurat slik det er. Men det betyr jo ikke at man skal applaudere mer av det samme. Skal man ha troverdighet i kampen for ytringsfriheten kan man ikke vakle på prinsippene. Man kan ikke si at vi godtar annonsørmakt når den brukes mot noe vi misliker, men kritiserer den når den brukes mot noe vi liker. Da har man jo allerede godtatt de store annonsørenes makt over mediene. Og da riskikerer man sjølsagt å bli de neste som rammes av den.

Uavhengigheten og friheten til steigan.no

Våre lesere vet at steigan.no er 100 prosent avhengig av lesernes støtte økonomisk. Vi har ingen statsstøtte og er ikke avhengige av verken kapitalinteresser eller annonsører, det siste tydeligvis til statssekretær Rotevatns store frustrasjon.

Et svar på Rotevatns utspill kunne for eksempel være å bli med på den mediedugnaden som steigan.no er gjennom å bli fast støttespiller?


En av dem som anbefaler steigan.no er:

Mer enn noen gang trenger du den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Limert says:

    Dette illustrerer vel til fulle dilemmaet med en presse som er avhengig av annonsører for å overleve. Selv om en redaksjon ikke lar seg påvirke av annonsører i teorien, så kan man lett tenke seg situasjoner der man av frykt for at man får reaksjoner fra annonsører, modifiserer hva som dekkes, og hvordan det blir dekket. Derfor er en annonsør-avhengig presse i prinsippet ikke en «fri presse».

  2. SHO says:

    Rotevatn ber næringslivet om å bruke sin økonomiske makt til å undergrave (knuse) de nettsteder som Rotevatn ikke liker. Det er jo ganske oppsiktsvekkende, og spesielt når det kommer fra en statssekretær i justisdept som tilhører et liberalt parti slik som Venstre. Det er nesten ikke til å tro. I grunnloven paragraf 100 heter det bla: “Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”. Det kan ikke bety at visse stemmer skal ties ihjel.

    Det er mulig at en del av de som er flittige lesere av Reset.no av og til også er innom Steigan.no. Det beste Steigan.no kan gjøre er å få folk til å korrigere sine misoppfattelser gjennom å være seriøs og sakelig. Kanskje Rotevatn heller bør støtte Steigan.no som en motvekt til Reset.no for på det vis å få til en mer “åpen og opplyst offentlig samtale” hvor flere motstemmer slipper til i ordskiftet?

  3. Ikke at Rotevatn viser den råtne ideologien sin, vel? Dette er i praksis en talsmann for regjeringen, som prøver å presse næringslivet til å gjøre som de selv - bruke pengesekken sin politisk.

  4. Dias says:

    Jeg kan ikke se annet enn at Rotevatn er med på å undergrave folkets tro på indirekte demokrati, eller parlamentarisme som vi av og til kaller det. Som regel så kaller vi det vi har for demokrati, men det er nok helst for å få Molboere til å føle seg bedre. For å gi dem en opplevelse av å ha en innflytelse over eget liv i en verden styrt av parti karteller. En verden styrt av organisasjoner hvis eneste oppgave er å karre til seg makt.
    Det er altså i en slik verden Rotevatn ser for seg at hans rolle er å fremstå som en moralens fyrtårn. En som verner om de verdiene vi har blitt eninge om er viktige for oss. En som skal beskytte oss imot uønskede elementer. Merkelig nok så er disse uønskede elementene indirekte hans arbeidsgivere.

    Det er virkelig ikke den type illojale arbidstakere jeg ville ønsket meg i en organisasjon. Men Rotevatn er jo ikke bare statssekretær men også medlem i organisasjonen Venstre som har en egen evne til å smile tappert mens skipet går til bunns. Jeg kan ikke se at det er noe som kommer til å endrer seg i den nærmeste fremtiden.
    Det er bare å ønske Venstre lykke til videre på reisen imot utviskelsen.

  5. INK says:

    Veldig godt poeng! Jeg har ofte lurt på hvorfor så mange åpenbart ikke ser dette problemet.

    En annen ting er når eierne også sitter med sterke næringsinteresser (og dermed politiske interesser) - kan man være sikker på at mediene ikke blir påvirket av dette?

    Hva skal egentlig til for å få en virkelig fri presse?

  6. I og med at Norge støtter kriger i Bosnia, Afghanistan, Libya og Syria, blir det litt vanskelig å be Oljefondet slutte å investere i våpenindustri.
    Med viten om at Sionistiske Jøder gikk til boikott av Tyskland i 1933, blir det vanskelig for våre politikere å kritisere dem som ønsker boikott av Israel for å stoppe Israels Folkemord i Palestina.
    Da AP støttet boikott av Israel våren 2011, fikk de klar beskjed fra sine Sionistiske “Overlords”. Etterpå ble det stille!
    Når folkevalgte norske Politikere nå oppfordrer til boikott av fri presse, skyter de seg selv i foten.
    For oss som har tatt bryderiet å følge med…
    Disse politikerne jobber ikke for oss. De jobber for de ovennevnte.

  7. ABC says:

    Skal man ha troverdighet i kampen for ytringsfriheten kan man ikke vakle på prinsippene.

    Sant og resett.no har gode artikler også. Les de som passer og sappa videre om det ikke er interessant. Konkurranse på en god måte👍

    Men Resett.no er eid av aktører som ikke er steigan.no. Hvordan det utvikkler seg vet jeg ikke. Men igjen. Mangfold og yttranhetsfrihet samt debatt er et må i en demokrati.

  8. Limert says:

    Mitt forslag:
    Jeg definerer «pressefrihet» til også å omfatte retten til å ikke utsettes for bevisst løgnpropaganda fra offentlige myndigheter.

    A: Definer problemområder. F.eks. eierskap, forbindelser til personer/organisasjoner/bedrifter/etater/annonsører.
    B: Innføre tiltak for å sikre at ikke noen gruppe sikrer seg kontroll over en viss prosent av den samlede pressen.
    C: Vurdere metoder for å støtte en differensiert presse, f.eks. omfordeling av annonsør-inntekter ved beskatning av reklame. Pressestøtten er en annen ordning som har til formål å gjøre dette, men dessverre kan det synes som at frykt for å miste pressestøtte fører til at enkelte aviser i noen grad driver med selvsensur. Det er derfor viktig at det brukes objektive kriterier ved fordelingen.
    D: Se på muligheten for å danne en nøytral enhet/platform som vurderer og rangerer nyheter etter rent kvantitative kriterier. Listen over disse nyhetene kan gjøres søkbar etter kategorier, og
    publiseres daglig på en egen nettside. Hvem som helst kan i prinsippet melde inn saker for listing, forutsatt at sakene er verifiserbare. Dette punktet har som formål å sikre at eventuell redaksjonell bias blir synliggjort ved at folk kan se at en avis prioriterer en sak foran en annen, til tross for at den andre saken har høyere rangering. Eksempel på slike saker kan være når et lite antall demonstranter i et land man har antipatier mot, slås stort opp, mens et langt større antall demonstranter i et annet land ignoreres eller bare får en liten notis fordi avisa symatiserer med dette landets regjering. Jfr. hvordan mediene har dekket situasjonen i Venezuela mot dekningen av de gule vestene i Frankrike. Kriteriene for en slik nyhetssortering kan være spørsmål som: Hvor mange personer deltar i hendelsen? Hvis det er voldelige sammenstøt, hvor mange deltar og hvor mange er skadet eller drept? Hva er bakgrunnen for hendelsen og hvilke mulige konsekvenser kan det ha for det som skjer videre?
    E: Vurdere å pålegge mediebedrifter å publisere tall som viser hvilken troverdighet de har, på samme måte som de pålegges å publisere det når de blir dømt for brudd på god presseskikk. Hensikten er å synliggjøre i hvilken grad en bedrift publiserer nyheter som senere viser seg å ikke holde vann.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

4 flere kommentarer

Deltakere