«Viktig melding, lytt til radio» – myter om medier og myndigheter.

13. august 2020

«Viktig melding, lytt til radio» – denne beskjeden fra Sivilforsvaret forteller oss noe om norske myndigheters myndighet over Norges viktigste mediekanal. Slik lyder det videre på Sivilforsvarets hjemmeside: «I fredstid kan slik varsling vere aktuelt ved gassutslepp frå industri eller dambrot i vassmagasin. I krig kan varslingsanlegga brukast ved fare for flyangrep».

Tross dette og annet jeg kommer tilbake til heter det seg at norske/vestlige medier er frie og uavhengige av statlige myndigheter mens mediene i land «vi ikke liker å sammenligne oss med», land som Russland, Kina, Syria og Venezuela tvert i mot er ufrie og statskontrollerte. Dette blir vi indoktrinert med så snart vi er i stand til lese en avis eller høre hva som blir sagt på radio og TV. Og på skoler og universiteter.

Denne beskrivelsen av forskjellen mellom «dem» og «oss» gir i virkeligheten et svært forenklet bilde, så forenklet at det er villedende. Samt at det stadig skaper unødvendig avstand, ja, fiendskap mellom land og folk når vi blir indoktrinert til å frykte og hate det ene landet etter det andre: Russland, Libya, Syria, Kina osv. For i virkeligheten har alle land, «demokratier» som «diktaturer», en viss grad av kontroll over de viktigste mediene. Ja, det er faktisk helt nødvendig og jeg tror knapt det finnes noen som bestrider det hvis de tenker seg om. For hvordan skal Norge og andre lands myndigheter ellers nå ut med viktig informasjon til befolkningen? Hva om NRK, TV 2 og andre viktige nyhetskanaler hadde satt seg på bakbeina når Solberg-regjering ønsker å formidle tiltak om smittetiltak, nye lover og regler, varsle om fare for flyangrep eller lignende?

De siste månedene har det knapt gått en dag uten at Norges statsminister og andre myndighetspersoner har vært på Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene med informasjon og formaninger til det norske folk. Og slik tilgang til sentrale medier bør myndighetene ha, av de opplagte grunnene som her er nevnt. Men hvor mye lenger går kontrollen?

«Studioer, mikrofoner, kameraer og OB-busser kunne ikke betjenes av hvem som helst i en krisesituasjon. Lojale og pålitelige folk måtte plukkes ut, antatt «upålitelige» siles fra. Her ligger utgangspunktet og begrunnelsen for å skaffe seg oversikt over de ansattes politiske ståsted og oppfatninger. Å skape et system for registrering og klarering ble viktig. Rundt omkring på de forskjellige arbeidsstedene inne i den sammensatte bedriften ble det viktig å ha våkne observatører. I tillegg måtte forbindelseslinjene til det sentrale oversiktspunktet ordnes så diskret som mulig. NRK måtte få sitt rapporteringssystem, som flere andre viktige bedrifter — sine usynlige, men viktige edderkopper (……..) I denne superviktige Dagsrevyen blir det viktig å holde orden. Ikke hvem som helst får jobbe der, selv om de skulle ha både kunnskaper, tv-kompetanse og evne til å grave fram nyheter.» Fra side 226 og 228 i «Skjult Dagsorden – mediene og de hemmelige tjenestene» (pdf) fra 1998, av Bjørn Nilsen og Finn Sjue.

Alle land har en viss kontroll over i alle fall de viktigste mediene. Men det betyr ikke at myndighetene styrer mediene i detalj, kun at mediene er bemannet med folk som vet hvor grensene går. Og da særlig redaktørene. Vi trenger derfor ikke å diskutere om det er sånn, kun hvor omfattende og inngripende kontrollen er, hvor grensene går. For graden av kontroll varierer naturligvis fra land til land og over tid i de enkelte landene, i forhold til hva situasjonen til enhver tid krever sett fra myndigheters side. Derfor er full mediesensur akseptert når det er krig. Men hvordan er det med graden av kontroll og sensur i de viktigste mediene i Norge og Vesten nå som det råder en ny kald krig, når spenningen stiger mellom land Norge er alliert med og land som Kina og Russland? Det sies at den vanligste måten å juge på er ved å tie om viktige fakta og perspektiver. «Lying by omission», som det heter på engelsk.

Videre: er det rimelig å kreve mer av andre land enn av oss sjøl? Jeg tenker her på land som lever med en nær sagt evig trussel om krig, som er under okkupasjon mm, land som Iran, Syria, Venezuela og Nord Korea. Russland og Kina kan også inkluderes da de begge er mer eller mindre omringet av USA-baser og blir utsatt for blant annet sanksjoner. Er det ikke egentlig temmelig hyklersk å kreve at de skal ha like «frie» medier som Norge, som ikke har blitt utsatt for krig siden 1945?

Norges etterretning er som kjent samkjørt med USA/NATOs etterretning, blant annet med radarbaser i Norge som sender materiale direkte til USA før det kommer tilbake til Norge i bearbeidet form. Skjult Dagsorden dokumenterer jevnlige møter mellom Norges hemmelige tjenester, regjeringer og sentrale norske medier under den første kalde krigen fra omtrent 1947 til 1990. Det er ingen grunn til å tro at det har tatt slutt. Så det var mer enn en forsnakkelse da kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sa at han er opptatt av at «NRK skal utføre det politikerne har pålagt oss», på Dagsnytt 18 13. oktober 2017. Tidligere kringkastingssjef Einar Førde skal ha sagt til Klassekampen at «myndighetene har hånd om NRK uansett», iflg «Skjult Dagsorden» (side 223). Og på 70-tallet, da Loran C-saken førte til prosess mot stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen, la kringkastingssjef Torolf Elster ned forbud mot å referere fra den hemmeligstemplede delen i NRK. «Han ga uttrykk for at institusjonen hadde å rette seg etter påbud og forordninger fra Stortinget» (side 134).

Nilsen og Sjues bok dokumenterer også at CIA vervet norske journalister. Og NRK-veteranen Erik Bye fortalte dem om hvordan han ble forsøkt vervet. Slik går CIA-agenter gjerne fram når de prøver å verve journalister iflg side 158 i Nilsen og Sjues bok:

«Jeg vil gjerne snakke med deg. Jeg har en del informasjon som vil få deg til å virke svært god. Visste du at russerne gjorde slik og sånn?» Eller: «Her er virkelig god bakgrunnsinformasjon som du ellers aldri vil kunnefå tak i.» Dermed kunne journalisten skrive en usedvanlig god story som ga ham stor kredibilitet, til tross for at han strengt tatt ikke viste om storyen var sann. «Dersom jeg på denne måten klarte å få en journalist til å utmerke seg flere ganger, ville jeg med rette kunne be om gjentjenester», sa agenten videre til Nilsen/Sjue. Dette minner forøvrig om hva Udo Ulfkotte sa om hvordan han og andre «alfa-journalister» lot seg bruke av bl.a. CIA i tyske medier, omtalt i denne artikkelen.

Disse avsløringene om CIA og norske journalister forteller i og for seg ikke noe om norske myndigheters kontroll over norske medier. Men slikt har meg bekjent aldri blitt omtalt, langt mindre fordømt av norske myndigheter. Det forteller oss at de «ser mellom fingrene» på at det skjer. Og CIAs innflytelse dreier naturligvis journalistikken i en retning som er hensiktsmessig for USA og NATO og dermed for norske myndigheter. .

I dag vet vi også at den kalde krigen besto av mye hemmelighold og at de fleste mediene i Norge aksepterte mye av hemmeligholdet. Et unntak fra dette var tidsskriftet Ikkevold, som i 1983 ble utsatt for politi-razzia. Flere av tidsskriftets journalister ble arrestert for å ha formidlet fakta de hadde funnet i amerikanske medier, men som norske myndigheter ville holde hemmelig. Hemmeligholdet kan altså ikke ha vært av til hensyn til Russland, da også russere leser amerikanske aviser. Det må derfor skyldes at norske myndigheter ville holde det skjult for det norske folk. Et hemmelighold de fleste andre norske medier aksepterte. Ja, noen norske medier, som VG, gikk langt i å støtte arrestasjonene. Og NRKs Lars Jacob Krogh presterte å si at Ikkevold er «undergravere», ilfg «Skjult Dagsorden» (side 189).

Wikipedia om Ikkevold-saken:

«Den første rettssaken gikk i Oslo byrett (fra 2002 Oslo tingrett) 29. mai 1985, for overtredelse av straffelovens paragraf 90 og 91, eller de såkalt «spionparagrafene». Strafferammen for dette var tjue år. Når saken ble anket til Høyesterett ble den opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner. Tilbake i Oslo byrett ble de tiltalte dømt på ny 9. desember 1986. Også denne dommen havnet i Høyesterett og de tiltalte ble frifunnet med tre mot to stemmer».

De tiltalte i saken konkluderte i 2004 med at saken hadde ført til at norske medier hadde blitt enda mindre kritiske. Dette i intervju med Ny Tid:

«Gjennom razzia og tiltale etter spionparagrafen ville de skremme journalister fra å drive med gravende journalistikk i forhold til Forsvaret og sikkerhetspolitikken. Og det har de langt på vei lyktes med, mener Jørgen Johansen, ansatt ved fredsstudiet (Centre for Peace Studies) på Universitetet i Tromsø».

Dette var altså 7 år før krigene mot Libya og Syria, da behovet for hemmelighold naturligvis ble større. Men det er vanlig å regne Russlands såkalte annektering av Krim i 2014 som starten på den nye og nåværende kalde krigen, som har eskalert ytterligere i år med det anspente forholdet til Kina. En følge av dette er at to norske stortingsrepresentanter, Trine Schei Grande og Michael Tetzschner, nå arbeider som lobbyister for en anti-kinesisk organ, Inter-Parliamentary Alliance on China (IPAC).

Hvordan sikres kontrollen over norske medier? Ved politisk utsiling, som allerede nevnt i et avsnitt ovenfor. Og for de som har fulgt mediene over tid er det åpenbart at det ikke kan være mange NATO-motstandere blant journalistene i ledende norske medier, om noen over hodet. Ambisiøse journalister vet dessuten at gode anbefalinger fra kurs ved Forsvarets Høyskole gir forsprang når de skal søke de gjeveste jobbene i medie-Norge. Derfor er det da også mange kjente journalister som har latt seg kurse der, som avdøde Lars Jacob Krogh, Øystein Bogen og Thor Gjermund Eriksen, den nåværende kringkastingssjefen, som lot seg kurse så seint som i år. Eller skal vi si indoktrinere? Krogh fikk til og med tillatelse fra NRK for å reise til Wien og gjøre en jobb for de hemmelige tjenestene der (side 270 i Skjult Dagsorden).

«Tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, nå kringkastingssjef Einar Førde har gjort det. Tidligere kulturminister, siden forfatter og kulturjournalist i Aftenposten Lars Roar Langslet har gjort det. Tidligere statssekretær, nå utenriksredaktør i Aftenposten Nils Morten Udgaard likeså. Tidligere banksjef Terje Løddesøl har også gjort det. Tidligere utenriksredaktør i NRK Fjernsynet, nå utenrikskorrespondent Jahn Otto Johansen det samme. Og Aftenpostens tidligere utenrikskorrespondent og inntil nylig kulturredaktør, nå redaktør Per Egil Hegge. Pluss mange flere. Slik formuleres det pikant og pirrende i tabloidavisene. Hva disse hel og halvkjendisene alle har gjort? De har tatt russiskkurs i Forsvaret, nærmere bestemt utdanningen i russisk ved Forsvarets skole i etterretning og sikkerhetstjeneste (FSES)» – side 177.

Det å ha tatt dette kurset medfører altså også at man får kjendis-status og regnes som særdeles kompetent. Og det er man kanskje. Men på hvilken måte? Hva slags kompetanse? Jfr Ulfkottes «alfajournalister».

Det er altså særlig høyskolens russiskkurs som henger høyt:

«Det er tungt av prestisje. Det gir status. Slår du inn på journalistikken etter et slikt kurs, kan karrieren få et løft (………) Og som daværende kulturredaktør Per Egil Hegge føyer til i skolens glansede brosjyre om russiskkurset:
«Det gir deg karrieremuligheter senere, og du får virkelig mosjonert de små grå» (side 177)»

Foruten de som allerede er nevnt skal blant annet følgende journalister ha latt seg kurse på høyskolen, iflg Nilsen og Sjue. Dette altså pr 1998: Tor Axelsen (A-pressen), Anne Baggethun (NRK), Frank Bjerkholt (Morgenbladet), Christian Borch (NRK), Liv Hegna (Aftenposten), Pål Nordenborg (tidligere informasjonssjef i Arbeiderpartiet og tidligere redaktør i Forsvarets Forum), Guro Rustad (NRK), Atle M. Skjærstad (Bergens Tidende), Oddvar Stenstrøm (TV 2), Olav Trygge Storvik (Aftenposten) og Per Vassbotn (Dagbladet).

Per Edgar Kokkvold var generalsekretær i Norsk Presseforbund fra 1996 til 2013 og leder i Kringkastingsrådet fra 2014 til 2018. Han hadde ellers lang fartstid i A-pressen og Arbeiderbladet og sa til Nilsen og Sjue:

«Å gå Forsvarets høgskole for en journalist er presseetisk betenkelig. Alle slike opplegg, kontakter og forbindelser som krever taushetsplikt og lojalitet, må avvikles. De er umulige å forsvare. De er i strid med journalistikkens oppgave og etos. Pressen skal ikke være et middel, et redskap for noen utenforliggende interesser, det være seg økonomiske grupper, politi, forsvar eller hemmelige tjenester» (side 189).

Vi kan altså slå fast at kurset er høyst kontroversielt. Men det har ikke medført at kontroversen er høyt på norske mediers agenda.

Norske myndigheter sikrer seg altså lojale journalister, sånne som vet hvor grensene går, ved at NRK og andre sentrale statstøttede medier får et jevnt tilsig av NATO-lojale og NATO-indoktrinerte journalister gjennom blant annet Forsvarets høyskole. Ja, til og med en antatt progressiv journalist som Martine Aurdal har latt seg kurse på høyskolen. I fjor bidro dessuten NRK til å avsløre sin egen indoktrinering av norske mediefolk, ikke bare NRKs, gjennom to artikler omtalt her.

Jeg har i denne artikkelen brukt anførselstegn rundt begrepene demokratier og diktaturer fordi:

1. begrepene i mange tilfeller blir brukt på en manipulerende og villedende måte, for å stigmatisere visse land, for å skape fiendebilder, oss og dem. Dette for at vi lettere skal akseptere/ønske «demokratiers», dvs Norge/NATO/EUs kriger, statskupp og sanksjoner mot «diktaturer» etter hvert som de kommer. Men det er vanskelig å si hvor bevisste journalistene er når det gjelder virkningen av egen språkbruk. Til deres forsvar vil jeg si at jeg tror de har lav bevissthet på området, antagelig fordi de aldri blir konfrontert med det av de som bør gjøre det: journalistene.

2. Det ikke er gitt at de landene som går for å være demokratier er mer demokratiske enn de som går for å være diktaturer. I alle fall ikke når vi inkluderer hvor diktatorisk en del «demokratier» opptrer utenfor eget territorium. Hva er mer diktatorisk enn bomber? 3. Det ikke er gitt at en politiker som er demokratisk valgt er demokratisk i sitt virke. Eller for å si det med NUPIs Minda Holm i Klassekampen 2. juni 2020:

«Liberale staters identitet har både historisk og nå blitt bygget opp gjennom å stigmatisere andre stater. Gruppeidentitet bygges opp ved å ekskludere andre (……..) noen aktører regnes som iboende gode. Godheten er som regel knyttet til deres regimekarakter, altså hvorvidt de er liberaldemokratiske eller ikke. Det er mange åpenbare fordeler med disse politiske systemene. Men det betyr ikke at liberaldemokratiske stater ikke også kan handle svært klanderverdig. Selv når stater offisielt handler idealistisk, er det alltid flere interesser i spill. Gode intensjoner kan dessuten ha tragiske konsekvenser».

Det å heve seg sjøl opp ved å tråkke på hverandre er en dårlig egenskap. Men det er i stor grad slik NATO-land som Norge og NATO-mediene forholder seg til andre land, der forskjellen mellom såkalte demokratier og diktaturer så og si framstilles som det eneste som betyr noe, som forskjellen mellom det gode og det onde. Demokrati er er et gode, ja. Men det er galt når demokrati framstilles som det eneste og ultimate gode, viktigere enn f.eks. å ha mat på bordet og en brukbar bolig, gratis helsevesen og utdanning. Flere av de landene som kalles demokratier og som Norge er alliert med mangler dette. Men allikevel er det altså det at de er «demokratier» som framheves i norske medier og av norske politikere.

Norge ligger alltid høyt på indekser over hvilke land som har størst grad av pressefrihet. Men det er ikke gitt at «frie» medier er det samme som kritiske medier, noe som synes å være en utbredt misforståelse. For hva mangler i dette bildet, hva ligger bak indeksene? Jo, land som ligger langt nede på indekser når det gjelder pressefrihet har, i alle fall i visse tilfeller, medier som er langt mer kritiske enn Norges medier. Ja, så «kritiske» at de oppfordrer til statskupp og konspirerer med fremmede makter for å begå statskupp. Venezuela er et av landene som har (hatt) slike medier, med den følge at myndighetene der har stengt/forbudt visse medier.

I Hongkong skjedde nylig det samme: Jimmy Lai, en mediemagnat av en milliardær med britisk statsborgerskap og base i Hongkong ble arrestert og mediehuset ble ransaket. Anklagen gikk blant annet ut på at Lai hadde konspirert med fremmede makter. De som har fulgt med på hva som har skjedd i Hongkong det siste året vet at USA og Storbritania støtter demonstranter som delvis har lammet Hongkong i over et år, demonstranter som blant annet krever at Hongkong skal løsrives fra Kina. Så det kan i alle fall ikke sies at anklagen mot Lai er usannsynlig.

Paradokset er altså at land med såkalt lav grad av pressefrihet også kan ha svært kritiske medier, så kritiske at myndighetene knapt har noe annet valg enn å stenge mediene. Satt på spissen kan man altså si at de landene som har mest kritiske medier også har lavest pressefrihet og dermed havner lengst nede på de årlige kåringene til Reportere uten grenser, som forøvrig ble opprettet og har hovedkvarter i et NATO-land, Frankrike. Dette for å vise hva statistikker og tall kan kamuflere hvis man ikke graver dypere.

Hva skulle Venezuela og Kina ellers ha gjort? Og hva hadde Norge gjort hvis for eksempel Klassekampen hadde konspirert med Russland for å begå statskupp i Norge? Hva hadde det norske folk da forventet av norske myndigheter? Det hadde neppe vært mange som hadde protestert hvis både redaktøren og andre KK-journalister hadde blitt arrestert.

Makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt, som den britiske historikeren John Dalberg-Acton sa på 1800-tallet. Og hvor er makten mer absolutt enn når toppnivået i norsk politikk har hemmelig møter med ledende norske medie-representanter og en etteretning som er underlagt USA og NATO?