Koronakrisa smadrer middelklassen

0
Finanskrise, økonomisk krise. Shutterstock

Og kan komme til å gjøre de fleste av oss til en ny type livegne.

Vi er midt oppe i den største krisa i kapitalismen noensinne, men den er kamuflert som ei helsekrise. Det gir den noen helt spesielle særtrekk. Økonomitidsskriftet The Economist kaller det «En ny type kreativ destruksjon». I deres verden er kriser nyttige, fordi de er «kapitalismens sorteringsmekanisme». Tidsskriftet skriver:

Men i 2020 fant prosessen med kreativ ødeleggelse ikke sted på den typiske måten. Fordi nedgangen var et resultat av en helsekrise snarere enn, for eksempel en økonomisk krasj eller inflasjonsfrykt, var det noen uvanlige vinnere og tapere: tenk på boomen i videostreaming, eller at cruiseskipfirmaene ble ødelagt. I mellomtida støttet store statlige subsidier selskaper over hele verden, og maskerte omfanget av bedriftenes blodbad. I 2021 vil tapene bli tydeligere ettersom stimulansen avtar og flere bedrifter vil gå dukken.

I første halvdel av 2020 var det 40 prosent av de børsnoterte selskapene i USA som gikk med tap, mot en tredel under finanskrisa i 2009. Likevel har det vært relativt få konkurser, situasjonen tatt i betraktning.

«Men denne uvirkelige verdenen vil ikke vedvare,» skriver The Economist. Regjeringene kommer til å redusere sine subsidier. Det vil føre til flere konkurser og at flere arbeidere og funksjonærer vil miste jobbene sine. Gapet mellom vinnerne og taperne vil bli større. I midten av 2020 økte de rikeste firmaene i USA kapitalinvesteringene sine, mens de 1000 minste av de børsnoterte selskapene reduserte sine investeringer med 82%.

For å kunne finansiere subsidiering av taperne så lenge det varer, har regjeringene vært nødt til å «trykke penger» i en enorm målestokk. Siden 2007 har The Fed i USA økt pengemengden til ni ganger så mye, Den europeiske sentralbanken har økt pengemengden sju ganger, Bank of England ni ganger og Bank of Canada seks ganger. Selv den konservative sveitsiske sentralbanken har økt pengemengden åtte ganger siden 2007.

Dette må naturligvis ende med forferdelse. Men inntil videre har kapitalen og regjeringene oppnådd to ting. For det første har man kunnet holde arbeiderklassen og middelklassen i ro mens de blir plyndret. Og for det andre har man tømt statskassene for årevis framover og stilt denne lånte kapitalen til bankenes og finansinstitusjonenes disposisjon. Det samme skjedde under finanskrisa, men nå har det skjedd i mye, mye større skala og med ei helsekrise som påskudd.

Dette fører både til en massiv ødeleggelse av produktivkrefter, og da først og fremst i små og mellomstore bedrifter, samt tap av arbeidstimer som tilsvarer 255 millioner jobber globalt. I et land som Italia er det de små familiebedriftene som har vært landets særegenhet og det limet som har holdt mange lokalsamfunn sammen. Nå ligger de på slaktebenken merket covid.

Paul Craig Roberts skriver:

«Nå ødelegger Covid-lockdown resten av middelklassen – familiebedriftene. Bedrifter har faste kostnader. Når de ikke kan takle underskuddet vil bedriftene gå under. Lockdown sammen med offshoring av jobber monopoliserer økonomien i få hender. Dette er ikke en teori. Det er det vi opplever. Føydalismen gjenopplives. Noen få herrer og mange livegne. Livet vil være avhengig av herrene og vil ikke ha noen uavhengighet.»

Ingen regjeringer kan eller vil opprettholde subsidiene på fjorårets nivå gjennom hele 2021. Virkeligheten vil treffe oss som en damphammer. De private virksomhetene som såvidt har klart å holde det gående ved hjelp av offentlig støtte, vil i stor grad gå over ende. Og offentlig sektor, som til nå har vært ganske skjermet, vil oppleve djupe kutt og omfattende privatisering. Denne fasen i denne klassekampen blir brutal, og arbeiderklassen og middelklassen er dessverre svært dårlig rustet til å forsvare seg mot finanskapitalens plyndringstokter. Mange vil få en svært ubehagelig oppvåkning, men for jobbene deres vil det i mange tilfeller være for seint.

Det nye livegenskapet

Og hva slags «livegenskap» vil vi bli tilbudt? Det er heller ingen hemmelighet. Allerede i 2017 gikk Facebooks Mark Zuckerberg inn for universal basic income.

EU-kommisjonen går inn for en europeisk minstelønn. Dette viser Jan R. Steinholt i artikkelen EU dekker bordet for minstelønn. Han peker også på at dette så langt fra å være et sosialt sikkerhetsnett, er en trussel mot alt som heter fagorganisering og kollektive forhandlinger.

Milliardærklubben World Economic Forum gikk inn for dette i en artikkel fra januar 2017 under tittelen: Why we should all have a basic income.

I denne artikkelen argumenteres det for å innføre universell basislønn over hele kloden, og det markedsføres blant annet slik:

Enkelt sagt, en basislønn forbedrer markedet for arbeidskraft ved å gjøre det valgfritt. Overgangen fra et tvangsmarked til et fritt marked betyr at arbeidsgivere må tiltrekke seg ansatte med bedre lønn og mer fleksible arbeidstid. Det betyr også en mer produktiv arbeidsstyrke som potensielt eliminerer behovet for markedsforvrengende minstelønnslover. Friksjon kan til og med reduseres, slik at folk lettere kan flytte fra jobb til jobb, eller fra jobb til utdanning / omskolering til jobb, eller til og med fra jobb til entreprenør, alt takket være mer individuell likviditet og eliminering av kontraproduktivt byråkrati og forhold.

Eller for å si det på en annen måte: Det blir lettere å sparke folk.

I USA har Demokratenes Nancy Pelosi, som er speaker i Representantenes hus, sagt at «Kongressen må vurdere garantert minsteinntekt» som et svar på krisa.

FNs generalsekretær Antonio Guterres sa ved åpninga av FNs generalforsamling i 2018 at «Selve arbeidets natur endrer seg», og fortsatte: «Derfor må verdens regjeringer vurdere hvordan de kan lage tryggere sikkerhetsnett – og etter hvert vurdere innføring av borgerlønn.»

Pave Francis sa i sitt påskebudskap i 2020 at «Tida kan være inne til å vurdere en universell basisinntekt.»

Les også: World Economic Forum: basislønn for alle

Borgerlønn og permanent fattigdom

Forrige artikkelIdealisme uten realisme…
Neste artikkelFacebook ansetter NATO-presseoffiser Ben Nimmo som etterretningssjef
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).