oss 100 kroner!
…er noe av det farligste som finnes.
Av Lars Birkelund.
Dette har også blitt sagt på andre måter, som: veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. H.L. Mencken, amerikansk journalist, redaktør, satiriker og kritiker sa det slik: Det å dø for en ide er utvilsomt nobelt. Men tenk hvor mye mer nobelt det hadde vært hvis ideen var god.
Politikerne i Norge risikerer aldri å dø når de får sine «gode» ideer. Det er det andre som gjør for dem, som regel i fjerne land. Nå risikerer ungdomspartiene i Norge (bortsett fra FrpU, iflg Aftenposten) andres liv igjen, nok en gang ved å gjøre seg til nyttige idioter for USA/NATOs imperialisme. 9. februar krevde de, med Unge Høyre i front og uten FrpU, at Norge «strammer opp linjen» overfor Kina. Blant annet ber de om at Norge avslutter frihandelsforhandlingene med Kina og at Norge sier opp normaliseringsavtalen fra 2016.
«Det var absolutt ikke lett, sier andre nestleder i Unge Høyre, Leon Solve Mossing Knudsen, om de interne diskusjonene i partiet», til Aftenposten. Aftenposten har ført en kampanje mot Kina i lange tider, ikke minst ved anti Kina-korrespondenten Kristoffer Rønneberg og ga derfor god plass til «rebellene» i Unge Høyre. Dette i en artikkel der Rønneberg og Inger Lise Hammerstrøm fortsetter sin aktivisme mot Kina ved å si at de «har stilt en rekke spørsmål til Næringsdepartementet og Utenriksdepartementet vedrørende kravet om å trekke frihandelsforhandlingene og normaliseringsavtalen med Kina» og ved å gjenta en rekke omstridte påstander, om folkemord, masseovervåking og sterilisering av uigurer.
Aftenposten og ungdomspolitikerne hadde naturligvis aldri hatt tillit til en kristenfundamentalist som har sagt at han er på oppdrag fra Gud mot Norge (on a mission from God against Norway). Men siden han har sagt det om Kina har de tillit til ham. Mannen heter Adrian Zenz og er hovedmannen bak påstanden om en million uigurer i kinesiske konsentrasjonsleiere. NATOs medier og karrierekåte politikere, uansett alder, bryr seg naturligvis ikke om bakgrunnen for det som Kinas myndigheter kaller omskolering eller avradikalisering, nemlig at Kina, i alle fall siden 90-tallet, har et stort problem med islamistisk terror og at det nettopp er ekstreme uigurer som står bak. Og hvis Rønneberg og Hammerstrøm hadde hatt hukommelser som går lenger enn noen uker tilbake hadde de husket at løgner om folkemord alltid er på repertoaret når USA ønsker krig.
«Separatistgrupper har flere ganger gått til voldelig opprør. I 2009 ble rundt 200 personer drept i regionhovedstaden Urumqi», innrømmer de riktignok. Men da innrømmer de også at det er slike grupper de, Unge Høyre og de andre ungdomspartiene gjør seg til talerør for. For på internasjonalt nivå samarbeider uigurkomiteen med USA også om å støtte islamistiske terrorister/okkupanter i Syria. Det har vært mange tusen av dem der i løpet av krigen, en krig som Aftenposten også støtter.
Forøvrig har Norge også omskoleringstiltak for «radikaliserte» ungdommer. Hvordan de tiltakene er sammenlignet med Kinas tiltak tør jeg ikke å si noe om. Men det er i alle fall opplagt at det finnes mange ganger flere «radikaliserte» i Kina.
«Knudsen har tro på at den nyinnsatte Biden-administrasjonen i USA skal ta initiativ til å kjøre en hardere linje mot Kinas brudd på menneskerettigheter». En hardere linje har ofte ført til krig tidligere. Så enten har høyrebroileren sovet i undervisningstimene på skolen eller så er det krig han vil ha. USA/NATOs Atlantic Council «publiserer anonym oppfordring til regimeskifte i Kina». Det var også slik krigene mot Irak, Libya og Syria begynte.
I tillegg har USA/NATO foretatt militære provokasjoner både overfor Kina (i Taiwan-stredet, mellom Kinas fastland og Kina) og Russland (blant annet med bombefly og annet i Norge). USA har til og med begynt å rasle med atomvåpen og Ukraina skal bygge flåtebaser både i Svartehavet og i Azovhavet, mellom Krim og Russland (Krim er nå de facto russisk territorium) med støtte fra NATO og sjefen for de dårlige tidende. Dette nærmer seg altså krig på flere og flere måter mens ungdomspartiene igjen luller seg inn i helt urealistiske ønskedrømmer om demokrati og menneskerettigheter, nå med kinesiske liv som innsats. Faktum er dessuten at Norge via USA, NATO og EU er blant de verste ødeleggerne av menneskerettigheter i land som Venezuela, Libya og Syria. Så fei, for egen dør, Unge Høyre og andre norske politikere.
Symbolpolitikk, godhetsposering – ofte to sider av samme sak. Og ofte basert på mangelfull og tendensiøs informasjon, om ikke desinformasjon, som i dette tilfellet. Ungdsomspolitikerne oppnår ikke mer med dette enn å «tøffe» seg, for slik å gjøre seg verdige til opprykk innen sine respektive partihierarkier.
Utenriksjournalistikk og politikk er særlig risikabel, rett og slett fordi det er vanskelig å vite hva som foregår i fjerne land og fordi det ofte står så mye på spill. Som fred. Derfor bør mediene være langt mer forsiktige med hva de sier om andre land. Men paradokset er at de tvert i mot er mindre forsiktige. For norske mediers rapportering fra fjerne land baserer seg alt for ofte kun på intervjuer med de som kjemper mot landenes myndigheter. Motsatt med land som har regjeringer som norske «journalister» liker. Nå har USA fått en president som de liker, så nå er reportasjene fra/om USA langt mer positive.
Det er naturligvis vanskeligere for oss nordmenn å kontrollere hva mediene sier og skriver om for eksempel Kina enn om Norge. Og det betyr, for å sette det på spissen, at journalistene kan juge dagen lang om sånne land uten at nordmenn oppdager det. Det er i alle fall helt åpenbart at journalistene ikke trenger å være like kildekritiske i sånne tilfeller. Ofte går «journalistikken» kun ut på lett omskrivning av hva CNN, BBC, New York Times eller andre NATO-medier har skrevet/sagt. Og desverre er det sånn i Norge at hvis disse mediene har sagt sånn og slik er det også trygt for norske medier å si det, uansett om det er sant eller ikke og til tross for at det var nettopp slike medier som jugde oss inn i kriger mot blant annet Irak, Libya og Syria.
Mediene utgjør, tross disse klare svakhetene, basisen for hva vi tror og tenker om andre land og deres ledere. Og med slike svakheter er bildet nødt til å bli forvridd og ensidig. Slik lures politikerne og ungdomspartiene stadig til å gå inn for svært destruktiv og farlig politikk. Jfr krigene de har ført mot Libya og Syria de siste ti åra og den destruktive politikken de nå fører overfor Russland og Hviterussland, også basert på medienes eventyrfortellinger, med sympatiske portretter av opposisjonspolitikere uten bred folkelig støtte, samt skurkeportretter av disse landenes ledere.
Ja, de «gode» ideene avløser hverandre blant norske politikere, unge som gamle. I 2011 skulle de lage demokrati med hjelp av bomber i Libya og ved å støtte islamistiske terrorister i Syria, i 2014 ved å støtte russofobe høyreekstremister i Ukraina. I alle de tre landene er det fortsatt krig, som i flere andre land der Norge/USA/NATO har «engasjert» seg. Nå ypper de seg mot Kina, Russland og Hviterussland samtidig. Hvordan skal dette ende?
