oss 100 kroner!
Av Lars Birkelund.
Kristoffer Rønneberg, utenriksjournalist i Aftenposten, ble intervjuet av Medier24 for noen uker siden. Intervjuet er lett i tonen, slik det gjerne er blant kolleger. Og Rønneberg har da også et blidt og omgjengelig vesen. Men det han sier er både avslørende og sjølmotsigende, muligens som en følge av det hyggelige og kollegiale møtet:
«Jeg tror den viktigste egenskapen en journalist kan ha er å alltid være nysgjerrig».
Min kommentar: hvis man bare bruker tradisjonelle kilder er man vel egentlig ikke særlig nysgjerrig? Tradisjonelle kilder gir tradisjonelle analyser.
Det at man kun bruker tradisjonelle kilder vitner snarere om intellektuell latskap, mangel på nysgjerrighet, redsel for å bli «mobba» av kolleger osv. Og det fører sjølsagt til at man ikke får med seg saker som skjer i «utkantene», utenfor ekkokammeret. Ikke før det er for seint.
«Det mest utradisjonelle (jeg gjør) er kanskje at jeg til tider snakker med journalister i autoritære land og spør dem: «Hvilke saker vet du om som du ikke får lov til å skrive om?» Det har gitt meg noen gode skup. Ett av dem førte blant annet til at jeg ble svartelistet i Kina i 2008».
Min kommentar: Kina-korrespondenten Rønneberg jakter altså på negative ting å skrive om Kina. Som om jeg ikke visste det fra før, siden mer eller mindre alt han skriver om Kina er negativt.
Metoden er neppe utradisjonell. Snarere ser det ut til å være en standard metode for alle journalister i NATO-mediene, som jeg har begynt å kalle dem. Og det å bli svartelista i land som Kina og Russland er en fjær i hatten for journalister. Det gir dem høyere status. Det er noe de kan skryte av, som her.
På den annen side er det mulig å forstå at Kina, Russland, Syria, Venezuela får nok av journalister som bare skriver negativt, da det gjelder nesten alle vestlige journalister. Og særlig hvis det de skriver er usant. For journalistene er ikke så nøye med kildekritikk ift disse landene, da de vet at det er dette, dårlige nyheter, arbeidsgiverne deres vil ha. Derfor risikerer de ingen ting hvis det skulle vise seg at det de skriver er usant. Neppe mer enn en klage fra ambassaden. Men det å få klage fra disse landenes ambassader gir også en fjær i hatten.
Også leserne forventer dårlig omtale av disse landene, da de har blitt indoktrinert til å tro at de fortjener det. Derfor kan leserne bli irritert og tro at det må være falske nyheter når de en sjelden gang leser noe positivt om dem. Og hvem er det som kan finne på å skrive noe positivt om Kina, Russland, Syria, Venezuela? Fortrinnsvis alternativmedier, som Steigan.no, Friheten og disse landenes egne medier.
Venezuela har i det siste kasta ut noen vestlige journalister fordi de ikke rapporterer objektivt. Det kan jeg forstå, rett og slett fordi de ikke en gang prøver å være objektive og fordi landet i flere måneder har vært på randen av krig/statskupp. Ja, egentlig i mange år. Og CIA/Mossad-agenter kommer som kjent i mange forkledninger. Så husk neste gang en norsk journalist blir kasta ut fra et land; det kan være vel fortjent. Og de tårene som gråtes blant hans/hennes kolleger kan være krokodilletårer.
«Vi er jo ikke akkurat et yrke med et godt rykte. Men én ting er kanskje den gamle ideen om at journalister er objektive. Det er vi jo selvsagt ikke — vi er alle et produkt av våre opplevelser og inntrykk, og dette former det vi skriver like mye som utsnittet en fotograf velger når hun skal ta et bilde. Riktignok streber vi etter å lage et produkt som viser flere sider av en sak og der leseren selv skal kunne gjøre seg opp en mening, men helt objektive kan vi jo naturligvis aldri bli».
Disse ordene slutter jeg meg til, da jeg tror de fleste journalistene i og for seg gjør så godt de kan, men altså under nevnte begrensninger. Dessuten er det råtne egg/provokatører/agenter blant dem. Problemet er at disse begrensningene fører til ensrettede medier, særlig hva gjelder utenriks. Det er derfor vi trenger alternativer. Men så er det altså alternativ-mediene vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke, både fordi er konkurrenter i økonomisk forstand og fordi de utfordrer «sannhetene» de norske/vestlige elitene og mediene deres forfekter. Medier som Aftenposten, NRK, TV 2, VG, BBC, CNN osv.
Hvis du fortsatt har litt av barnet i deg vet du at forbuden frukt smaker best.
Til slutt: jeg kan si/skrive hva jeg vil, har jeg hørt enkelte journalister si, i og for seg også Rønneberg i dette intervjuet. Men det de ikke skjønner er at de ikke hadde fått den jobben i NRK/TV 2/Aftenposten/VG etc hvis arbeidsgiveren hadde hatt grunn til å tro at de vil si noe vågalt. Som George Galloway sa nylig: det er mer sannsynlig at jeg lander på månen enn at jeg får jobb som reporter for BBC.
De mest attraktive jobbene i norske/vestlige medier er i virkeligheten reservert for middelmådigheter, de som er systemtro og som følger den brede vei framfor den smale sti.
