Kristoffer Rønneberg, en ganske typisk norsk journalist

6
Kristoffer Rønneberg Foto: Dreyer forlag
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Kristoffer Rønneberg, utenriksjournalist i Aftenposten, ble intervjuet av Medier24 for noen uker siden. Intervjuet er lett i tonen, slik det gjerne er blant kolleger. Og Rønneberg har da også et blidt og omgjengelig vesen. Men det han sier er både avslørende og sjølmotsigende, muligens som en følge av det hyggelige og kollegiale møtet:

«Jeg tror den viktigste egenskapen en journalist kan ha er å alltid være nysgjerrig».

«Jeg bruker vel stort sett tradisjonelle kilder».

Min kommentar: hvis man bare bruker tradisjonelle kilder er man vel egentlig ikke særlig nysgjerrig? Tradisjonelle kilder gir tradisjonelle analyser.

Det at man kun bruker tradisjonelle kilder vitner snarere om intellektuell latskap, mangel på nysgjerrighet, redsel for å bli «mobba» av kolleger osv. Og det fører sjølsagt til at man ikke får med seg saker som skjer i «utkantene», utenfor ekkokammeret. Ikke før det er for seint.

«Det mest utradisjonelle (jeg gjør) er kanskje at jeg til tider snakker med journalister i autoritære land og spør dem: «Hvilke saker vet du om som du ikke får lov til å skrive om?» Det har gitt meg noen gode skup. Ett av dem førte blant annet til at jeg ble svartelistet i Kina i 2008».

Min kommentar: Kina-korrespondenten Rønneberg jakter altså på negative ting å skrive om Kina. Som om jeg ikke visste det fra før, siden mer eller mindre alt han skriver om Kina er negativt.

Metoden er neppe utradisjonell. Snarere ser det ut til å være en standard metode for alle journalister i NATO-mediene, som jeg har begynt å kalle dem. Og det å bli svartelista i land som Kina og Russland er en fjær i hatten for journalister. Det gir dem høyere status. Det er noe de kan skryte av, som her.

På den annen side er det mulig å forstå at Kina, Russland, Syria, Venezuela får nok av journalister som bare skriver negativt, da det gjelder nesten alle vestlige journalister. Og særlig hvis det de skriver er usant. For journalistene er ikke så nøye med kildekritikk ift disse landene, da de vet at det er dette, dårlige nyheter, arbeidsgiverne deres vil ha. Derfor risikerer de ingen ting hvis det skulle vise seg at det de skriver er usant. Neppe mer enn en klage fra ambassaden. Men det å få klage fra disse landenes ambassader gir også en fjær i hatten.

Også leserne forventer dårlig omtale av disse landene, da de har blitt indoktrinert til å tro at de fortjener det. Derfor kan leserne bli irritert og tro at det må være falske nyheter når de en sjelden gang leser noe positivt om dem. Og hvem er det som kan finne på å skrive noe positivt om Kina, Russland, Syria, Venezuela? Fortrinnsvis alternativmedier, som Steigan.no, Friheten og disse landenes egne medier.

Venezuela har i det siste kasta ut noen vestlige journalister fordi de ikke rapporterer objektivt. Det kan jeg forstå, rett og slett fordi de ikke en gang prøver å være objektive og fordi landet i flere måneder har vært på randen av krig/statskupp. Ja, egentlig i mange år. Og CIA/Mossad-agenter kommer som kjent i mange forkledninger. Så husk neste gang en norsk journalist blir kasta ut fra et land; det kan være vel fortjent. Og de tårene som gråtes blant hans/hennes kolleger kan være krokodilletårer.

«Vi er jo ikke akkurat et yrke med et godt rykte. Men én ting er kanskje den gamle ideen om at journalister er objektive. Det er vi jo selvsagt ikke — vi er alle et produkt av våre opplevelser og inntrykk, og dette former det vi skriver like mye som utsnittet en fotograf velger når hun skal ta et bilde. Riktignok streber vi etter å lage et produkt som viser flere sider av en sak og der leseren selv skal kunne gjøre seg opp en mening, men helt objektive kan vi jo naturligvis aldri bli».

Disse ordene slutter jeg meg til, da jeg tror de fleste journalistene i og for seg gjør så godt de kan, men altså under nevnte begrensninger. Dessuten er det råtne egg/provokatører/agenter blant dem. Problemet er at disse begrensningene fører til ensrettede medier, særlig hva gjelder utenriks. Det er derfor vi trenger alternativer. Men så er det altså alternativ-mediene vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke, både fordi er konkurrenter i økonomisk forstand og fordi de utfordrer «sannhetene» de norske/vestlige elitene og mediene deres forfekter. Medier som Aftenposten, NRK, TV 2, VG, BBC, CNN osv.

Hvis du fortsatt har litt av barnet i deg vet du at forbuden frukt smaker best.

Til slutt: jeg kan si/skrive hva jeg vil, har jeg hørt enkelte journalister si, i og for seg også Rønneberg i dette intervjuet. Men det de ikke skjønner er at de ikke hadde fått den jobben i NRK/TV 2/Aftenposten/VG etc hvis arbeidsgiveren hadde hatt grunn til å tro at de vil si noe vågalt. Som George Galloway sa nylig: det er mer sannsynlig at jeg lander på månen enn at jeg får jobb som reporter for BBC.

De mest attraktive jobbene i norske/vestlige medier er i virkeligheten reservert for middelmådigheter, de som er systemtro og som følger den brede vei framfor den smale sti.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Journalists, activists, and politicians are also humans. They are not lying to us. They suffer from a dramatic worldview themselves. Like everyone else, they should regularly check and update their worldview and develop factful ways of thinking. There are further actions that journalists can take to help them to present a less distorted worldview to the rest of us. Setting events in their historical context can help to keep them in proportion. Some journalists, aware of the distorting influence of negative news, are outlining new standards for more constructive news, with the goal of changing bad news habits and making journalism more meaningful. It’s hard to tell at this point how much impact they will have. Ultimately, it is not journalists’ role, and it is not the goal of activists or politicians, to present the world as it really is. They will always have to compete to engage our attention with exciting stories and dramatic narratives. They will always focus on the unusual rather than the common, and on the new or temporary rather than slowly changing patterns. I cannot see even the highest-quality news outlets conveying a neutral and nondramatic representative picture of the world, as statistics agencies do. It would be correct but just too boring. We should not expect the media to move very far in that direction. Instead it is up to us as consumers to learn how to consume the news more factfully, and to realize that the news is not very useful for understanding the world.

    Rosling, Hans. Factfulness: Ten Reasons We’re Wrong About The World - And Why Things Are Better Than You Think (p. 253). Hodder & Stoughton. Kindle Edition.

  2. TerjeM says:

    Og hvem har vel glemt denne?

  3. AnneBrit says:

    Du ser jo posituren - han minner om en skolegutt som bare venter på sommerferie.

  4. What about Udo Ulfkottes whistleblowing?
    CIA´s project Operation Mockingbird?
    The Reece committee on Tax exempt Foundations of 1954, documenting how US and International Media was taken over?
    According to norwegian media and akademia, it seems iike it never happened - but it did!
    World Wide Communism has been in control of Norways MSM and NRK for decades.

  5. Hadde kontakt med folk på bakken i Syria våren 2011, da skytingen fra hustakene i Homs startet.
    Jeg fikk i denne perioden oversendt direkte opptak av intervju med borgermesteren i Homs.
    Det var da tilløp til misnøye i byen, grunnet pris og tilgang på fyringsolje.
    Like etter fulgte angrepene på politi og militære, med “stand down” ordre fra Assad.
    Etter et antall falske gassangrep gav Norge fremdeles terroristene vår politiske, militære og humanitære støtte.
    Noe som pågår fremdeles. Under slagordet:
    “ASSAD MÅ GÅ”!
    Kristoffer Rønneberg er ikke journalist. Han er en “talatut” for spredning av Verdenselitens Propaganda.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere