Styrken til en annenrangs supermakt

0
Shutterstock

Av Pål Steigan.

Det er for tidlig å si hvilken kurs Joe Biden og hans «krigskabinett» faktisk vil velge i utenrikspolitikken. Biden signaliserer at mest mulig av det Donald Trump sto for skal feies til side, men de folkene han har plukket ut til å være sine nærmeste, varsler at Trumps harde linje mot Kina skal fortsettes. Biden prøver å gi inntrykk av at han skal gjenreise et samlet og sterkt USA også på verdensarenaen. Men i realiteten har han færre kort å spille enn både Obama og Trump. USA er ganske enkelt blitt svakere både relativt og absolutt. USA står fram som en annenrangs supermakt, og kan ikke gjøre hva sjøl landets mest aggressive politikere måtte ønske.

Militæroppbudet som fikk Washington til å likne en krigssone eller en beleiret by, forteller ikke om styrke, sjølsikkerhet og enhet, det forteller om svakhet; om et land i djup indre splittelse, et land som ikke stoler på sine egne innbyggere og et land i djup politisk krise. Det kan også bety et land som er mer villig til å bruke krig ute for skape samling hjemme.

Les: Biden-nominerte vil ha en tøff holdning overfor Kina

Den altoverskyggende utfordringa er Kina. Det er bare få år til Kina vil gå forbi USA i BNP i absolutte dollar. Mens USA har latt sin industri og sin infrastruktur forfalle, har Kina gjort det motsatte, og det i rekordtempo. Kinas byer og landets infrastruktur er allerede mer avanserte enn USAs, og innen teknikk og vitenskap har Kina alt passer USA på mange områder, og vil snart gå forbi på enda flere.

Les: Kina tilbyr Biden samarbeid

Uheldigvis for USA har Kina også gjort så store framganger innen militærteknologi at landet kan holde USAs hangarskipsflåter på lang avstand. Prøver de å invadere Kinas nærområder vil de store hangarskipene bli sittende ender for Kinas høhastighetsmissiler. Aldri har kanonbåtdiplomati vært så vanskelig overfor Kina som nå. Og bedre blir det ikke i perioden til Biden/Harris.

Vi har nylig studert Kasakhstan i Sentral-Asia, og observasjonene derfra forsterker bildet. Det er i ferd med å vokse fram ganske sterke økonomier i Sentral-Asia som nødvendigvis vil samarbeide med naboer som Kina og Russland, gjerne også med USA, men da på sine egne premisser.

Etter 11. september 2001 kunne George Bush og Pentagon sørge for en sterk amerikansk miltærmakt i Sentral-Asia med militærbaser og pro-USA-regimer. Men krigen i Afghanistan er USAs lengste krig, og den er tapt. I mellomtida har Kina, Russland, Iran og Tyrkia styrket seg i regionen, og landene sjøl har sett hva de kan få av fordeler ved å utnytte silkeveibeltet til sin egen fordel. Det er ikke noen enkel oppgave for USA å spille enda en ny versjon av The Great Game, Det store spillet, og prøve å ta kontroll over «verdensøya», altså det euarsiske kontinentet. Uansett hva man måtte drømme om i Pentagon og Atlantic Council; dette er noen skonummer for stort for dagens USA.

Men da kan man kanskje saste på å kverke mindre fiender? Kyllinghaukene i Washigton vil gjerne ha krig og regimeskifte, og da er invitasjonen fra Emmanuel Macron kanskje et mer overkommelig måltid, altså å drive regimeskifter og intervensjonskriger i Afrika og Asia der USA fortsatt vil ha et enormt overtak?

Les: Macron ber Biden øke USAs militære innblandinger

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.