EU-prosjektet har røtter som går tilbake til fascismens dager i Europa. Sjelden er det blitt dokumentert så klart som i forskninga til en ung kvinnelig historiker fra universitetet i Aix-Marseille i Frankrike. Vera Fritz arbeider med et større forskningsprosjekt som handler om røttene til og utviklinga av Den europeiske unions domstol. Domstolen er en av bærebjelkene i hele Den europeiske unionen. De andre er Kommisjonen, Europaparlamentet, Det europeiske råd og Den europeiske sentralbanken.
Historikeren og samfunnsforskeren Perry Anderson bygger på forskninga til Vera Fritz i en artikkel i London Review of Books (Vol. 43 No. 1 · 7 January 2021) med tittelen: Ever Closer Union? Vi har her oversatt noen få avsnitt fra denne artikkelen der han presenterer noe av det Vera Fritz har funnet ut. (Vi har lagt inn lenker for å hjelpe leserne med referansene.)
«Takket være det banebrytende arbeidet til en ung historiker fra Luxembourg, Vera Fritz, har vi nå en detaljert vitenskapelig studie av domstolens sammensetning i de første tjue årene av dens eksistens. Hennes funn er opplysende. Det var sju grunnleggende dommere og to generaladvokater. Hvem var de?
Domstolens italienske president, Massimo Pilotti, hadde vært visegeneralsekretær for Folkeforbundet på 1930-tallet. Der opptrådte han som den lange armen til det fascistiske regimet i Roma, og ga Mussolini råd om hvilke mottiltak som måtte treffes for å beskytte Italia mot forbundets fordømmelse for landets handlinger i Etiopia. Da Pilotti sa opp sin stilling i 1937, deltok han i feiringen i Genova av erobringen av Etiopia; og under andre verdenskrig ledet han høyesterett i det okkuperte Ljubljana etter Italias annektering av Slovenia, hvor motstand ble møtt med massedeporteringer, konsentrasjonsleirer og politi og militær undertrykkelse.
Den tyske dommeren ved retten, Otto Riese, var så hengiven en nazist at han uten tvang – han tilbrakte krigen som akademiker i Sveits – beholdt sitt medlemskap i NSDAP til 1945. Hans landsmann Karl Roemer, en generaladvokat som tilbrakte krigen i okkupert Paris ved å styre franske selskaper og banker for det tredje riket; etter krigen giftet han seg med niesen til Adenauer. Han fungerte som forsvarsadvokat for Waffen SS med ansvar for massakren på innbyggerne i den franske landsbyen Oradour.
Den andre generaladvokaten, Maurice Lagrange, var seniorfunksjonær i Vichy-regjeringen, fullstendig forpliktet til ideologien til en ‘nasjonal revolusjon’ for å feie vekk arven fra den tredje republikken. Lagrange fungerte som forbindelsesmann mellom Conseil d’États rettsapparat og Ministerrådets politiske apparat, og hadde ansvaret for å koordinere den første bølgen av forfølgelse av franske jøder. Da Laval overtok tømmene til Vichy-regjeringa i 1942 og Lagrange gikk tilbake til Conseil d’État, takket Pétain ham for hans ‘sjeldne utholdenhet’ i regimets lovgivende og administrative arbeid, som Lagrange svarte at ‘for meg har det vært en stort privilegium å være så nært knyttet til foretaket av nasjonal renovering du har påtatt deg til frelse for vårt land. Jeg er overbevist om at enhver franskmann kan og bør delta i dette arbeidet.’ Etter krigen ble han valgt av amerikanerne til å hjelpe til med å demokratisere embetsverket i Tyskland, og av Monnet for å hjelpe til med utarbeidelsen av traktaten om opprettelse av Kkull- og stålunionen.
At skikkelser som disse var framstående i Europas første domstol, gjenspeilte naturligvis at man sluttet de politiske rekkene etter at den kalde krigen satte inn, da det som gjaldt ikke var misgjerningene i den fascistiske fortida, men trusselen fra kommunistisk nåtid. Det var ei tid da den siste sjefen for SS Charlemagne Division, som kjempet til den siste kula for å forsvare Hitler i bunkeren, kunne dukke opp som det beste valget for Robert Schumann-prisen for tjenester for europeisk enhet.
Hvorfor skulle også europeisk rettferdighet ikke la svunnen tid være? Mer generelt hadde avtaler til retten lite eller ingenting å gjøre med juridiske kvalifikasjoner. Nesten alle var politiske. Den belgiske dommeren var en ledende skikkelse i det katolske partiet i sitt land; en av de nederlandske dommerne var broren til en utenriksminister før krigen; den franske dommeren, Jacques Rueff, en tidligere visestatsmann for Banque de France, var en av grunnleggerne av Centre National des Indépendants et Paysans; en katolsk fagforeningsmann fra Nederland og en sosialistisk dommer fra Luxembourg avsluttet laget.
Blant neste sjiktet av dommere var en grunnlegger av Kristelig demokratiske union (CDU) i Berlin, senere en stedfortreder for partiet i Forbundsdagen; sønn av en leder for Anti-Revolutionary Party (Calvinist) i Nederland; en tidligere assistent til Dino Grandi, justisminister for Il Duce, og bror til daværende finansminister i Italia; en medstifter av Det kristelig sosiale partiet i Belgia; en tidligere nazist og militant fra SA (årgang 1933), seinere sosialdemokrat i Tyskland; en lang tid funksjonær i den italienske koloniseringen av Rhodos; en tidligere chef de cabinet for den sivile og militære guvernøren i Algerie. Justice à l’européenne hadde aldri bind for øynene: øynene var vidåpne, og rundt hodet var et tørkle glødende med fargene til datidens establishment-partier.»
