oss 100 kroner!
Av Jan Herdal.
Før, da nesten all kraftproduksjon var stabil og regulerbar, var det nok å planlegge med en viss sikkerhetsmargin. Med utbyggingen av vind- og solkraft i EU vil behovet for stabil balansekraft bare øke, og det vil fluktuere vilt med vind- og solforhold.
I Europa består den stabile balansekraften i hovedsak av atom-, kull- og gasskraft. Hvordan behandler så de livsfjerne mandarinene i Brussel denne livbøyen, som er avgjørende for å kunne opprettholde en noenlunde sivilisert strømforsyning? Som hår i suppa.
Atomkraft utgjør ca. 25 prosent av kraftforsyningen i EU.
Den har lenge vært under nedbygging, og det ligger an til å akselerere de kommende år. Tyskland skal stenge sine 6 gjenværende reaktorer i løpet av to år. Belgia, der atomkraft fortsatt står for nesten halve strømforsyningen, skal stenge ned alt i løpet av fem år.
Frankrike produserer aleine halvparten av all atomkraft i EU. Det bygges nytt, men ny kapasitet vil ikke kompensere for reaktorer som stenges. Regjeringen har forpliktet seg til å redusere atomandelen fra 75 til 50 prosent av strømforsyningen.
Sverige, som er tredje største atomkraftland i EU, etter Frankrike og Tyskland, legger ned Ringhals 1 ved årsskiftet. Spania får 20 prosent av strømmen fra atomkraft og er 4. størst i EU. Alt skal stenges innen 2035.
Det foreligger planer om en del ny atomkraft i det tidligere Øst-Europa, men de er usikre, vil ta lang tid å realisere, og vil uansett ikke kompensere for nedleggelsene i vest.
I fjor var kullkraft redusert til 15 prosent av EUs kraftforsyning. Det vil synke videre, bl.a. fordi Tyskland ved årsskiftet begynner nedfasingen mot null innen 2038.
Gass utgjør snaut 22 prosent av EUs kraftmiks, og er eneste mulighet for å oppveie i det minste en del av alt som går tapt av stabil kraftproduksjon de kommende åra, selv om de nye mandarinene nærmest programmatisk har sine motforestillinger også her.
EU er til 90 prosent avhengig av importgass. To land leverer 60 prosent av denne, Russland 41,1 og Norge 18,5 prosent (2018). Norsk gassproduksjon nådde toppen i 2017, ifølge myndighetenes prognoser. Om noen år begynner produksjonen å synke permanent.
I praksis er det ingen andre enn Russland som har gassressurser til å fylle gapet og redde EUs vaklende kraftforsyning før det er for seint. Derfor er gassrørledningen Nord Stream 2 EUs siste halmstrå. Ledningens kapasitet tilsvarer 40 prosent av Norges gassproduksjon.
Ledningen går langs bunnen av Østersjøen mellom Russland og Tyskland, parallelt med Nord Stream 1, og kan ikke påvirkes av russiskfiendtlige regimer i Ukraina og Polen. 90 prosent av jobben er unnagjort. Den kunne ha stått ferdig for lenge siden, men er først og fremst blitt sabotert av USA.
USA vil neppe lykkes. Til det er prosjektet for viktig, ikke bare for Tyskland, men for hele EU.
