Terje Rød-Larsen-skandalen i en større politisk sammenheng

9
Terje Rød-Larsen vil ikke forklare seg om sitt forhold til den pedofilidømte Jeffrey Epstein. Bakgrunnsfoto: IPI

Avisa Dagens Næringsliv har gjort et eksemplarisk journalistisk arbeid når det gjelder å avdekke til nå ukjente forhold omkring International Peace Institute (IPI), Terje Rød-Larsens rolle. De har også vist hvordan det norske utenriksdepartementet har spilt ball-i-hatt med Rød-Larsen og IPI, og helt kritikk- og kontrolløst pøst norske skattemillioner over til IPI. UD har gitt IPI 116 millioner kroner i perioden 2015–2018, og det er uklart hvorfor. Rød-Larsen på sin side, har mottatt 45 millioner i lønn, og har dermed sikret seg «et rikt liv i fredens tjeneste». DN har lagd ei emneside der man kan finne de ulike artiklene deres om denne saka. Og her er vår emneside om det samme.

Professor Terje Tvedt skriver på Facebook at det er nyttig å se denne saka i en større politisk sammenheng.

«Det mest interessante i en større politisk sammenheng er at DN også dokumenterer at det er uklart hva som er organisasjonens bidrag og profil, og ikke minst hva den har oppnådd. DN viser til en konsulentrapport fra 2015 som konkluderer med at det var en «manglende evne til å artikulere den komparative fordelen med IPI vis-a-vis andre organisasjoner – fra både IPI og Norges side». Det er uklart hvilke konflikter de har løst, eller hvilke fattige de har hjulpet, og ikke minst er det uklart hva de har bidratt med av klare, interessante tanker om verden. DN beskriver imidlertid en nettverksorganisasjon mellom stat, storkapital og filantropi, nær toppen av et svært omfattende internasjonalt humanitær-politisk system med forgreininger i mange land og i mange sosiale lag.

DNs detaljerte avsløring bekrefter en historisk trend hvor dette politkkfeltet eser ut, og som Norge som stat i har gitt mer og mer støtte til, både internasjonalt og nasjonalt. Stiftelser, tenketanker og svære internasjonale NGOs spiller en stadig større rolle, samtidig som FN og FN-organisasjonene i stadig større grad «privatiseres», eller blir avhengig av finansiell støtte fra gigantiske privateide stiftelser og svære bedrifter. Igjen er det blitt avdekket at bistand på flere og flere områder ikke har noen ting å gjøre med de tradisjonelle oppfatningene om hva bistand er (idealister som drar ut i verden for sammen med fattige i andre land å hjelpe til med å utvikle dem). Samtidig fortsetter norsk bistandsretorikk og KrF å snakke som om gårsdagens bistand gjelder.»

Den norske politiske eliten har i flere tiår brukt uhjelpsretorikk til å bygge seg opp et svært innbringende felt der milliarder av norske skattekroner (og TV-aksjonsmidler) skyfles rundt omkring i verden uten særlig plagsom kontroll fra verken Riksrevisjonen eller andre norske myndigheter. Dette har de kunnet gjøre fordi de har klart å etablere seg som forvaltere av den gode sak, noe som har gjort det nærmest ufint å spørre om hvor pengene blir av eller hvordan de er brukt. Først etter alle avsløringene til DN har politikerne begynt å reagere.

Terje Tvedt skriver videre:

Å se på utviklingshjelp som idealisme og utenrikspolitikk som realisme har aldri vært hensiktsmessig, men nå vil perspektivet skape åpenbar blindhet for hva som faktisk skjer. Dette humanitær-politiske komplekset må heller studeres som et politikkfelt med særegne mekanismer for utøvelse av moralsk, kulturell og politisk makt. I litteraturen snakkes det om at den frivillige, private sektor organiserer «moraldannende kretsløp». Det er mer dekkende å si at deler av det internasjonale bistandssystemet snarere organiserer moraloppløsende kretsløp.

Det økende gapet mellom retorikk og virkelighet har også ført til en politikk som er blitt retningsløs og kraftløs. Det er skapt et overordnet og lammende paradoks: Måten politikken begrunnes på, kan ikke gjennomføres, og hvordan den gjennomføres, kan ikke legitimeres.

Dette er et tema Tvedt har forsket mye på, og det er både nyttig og interessant å se og høre hans foredrag Kriger, nye eliter, og det internasjonale gjennombruddet. Et historisk perspektiv, som han holdt på Mot Dag-konferansen på Parkteatret i 2019:

KampanjeStøtt oss

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


Kommentarer

  1. Avatar for Jan123 Jan123 says:

    Bra artikkel. Saken med TRL er bare nok et tilfelle av det jeg kaller «nettverkskorrupsjon» - Samrøre og roller og motiver og ofte «revolving door» mellom det offentlige, private og NGOer. Ofte sitter regelrette kompiser og bevilger hverandre penger og viktige stillinger, dagene for kofferter fulle av penger under bordet er talte, den nye korrupsjonen er mer sofistikert og betyr at er du en del av nettverket blir du belønnet med en viktig stilling hvis du gjør det du skal for nettverket.

    Bare se på bulke-Jens som ble NATO sjef for krigsinnsatsen mot Libya for eksempel, eller søstera hans som er leder for FHI, brende og barth-Eide i WEF osv. Når Erna går av finner hun seg sikkert en eller annen godt betalt internasjonal toppjobb som takk for innsatsen med å hjelpe sterke pengeinteresser å navigere i det politiske Norge. Bra jobbet Erna!

  2. Avatar for Slangen Slangen says:

    Bistandsminister Hareide har det runde fargerike landsvikarmerket på brystet, Agenda 2030, som symboliserer internasjonal storkapital på Norges bekostning. Ein glatt karrierist som pumper milliarder ut av landet og kvalifiserer seg til høg løn i utlandet. No sist hindrar han lokal medisinproduksjon på vegne av Big Pharma.

  3. Dette er jo noe Tvedt absolutt har greie på,men ikke uventet akademiserer han problemstillingen svært da.
    På folkemunne heter New York JEW YORK for det er her alle de tyngste pro-israelske institusjonene utenom Israel ligger. Det er de som hevder at hovedstaden i Israel er Jew York.
    I alle disse institusjonene som jobber med pro-israelsk politikk finner en Likud-forbudne NEO-CONS. Overalt. Det er faktisk umulig å drive noen “norsk” fredsinstitusjon i New York uten å komme i nærkontakt med disse. Og hva har de på hjertet?
    De jobber for ERETZ ISRAEL,den dominerende supermakten Israel i Midtøsten.
    Som utallige dokumenter og bøker viser til: å lage kriger i Midtøsten som USA fører og betaler for,er deres spesialitet. Kriger for Israels interesser.
    På samme vis har neo-cons sannsynligvis spurt: hvis vi betaler Rød-larsen godt,hva kan vi bruke hans kontakter til? Det som skjer nå er at statene UAE og Bahrain lesses på med eksklusive våpen til milliarder dollar. helt åpenbart er denne “fredsavtalen” riktigst beskrevet av Pompeo: en "Military alliance "rettet mot Iran.

  4. Avatar for runeulv runeulv says:

    Også akademikere er først og fremst opptatt av å ha en jobb i morgen, så spørsmålet er hvorfor vi skal ha tillit til dem som sannhetenes voktere?

    For de som bestemmer hva akademikerne får si og forske på, er det jo en praktisk ordning, men for folket som bruker akademikerne som sannhetsleverandører er det en ganske dårlig deal.

  5. Kongeriket Norge vil fortsette å være en korrupsjonssentral så lenge offentlig ansatte har anledning til å dele ut penger til hverandre.

    Kongeriket Norge må ødelegges, men på en konstruktiv måte. Det kan bety å ha fungerende prinsipper eller modeller å bevege seg mot.

    Primitiv kritikk:
    Rød-Larsen burde ikke være så grådig. UD burde ikke gi penger til International Peace Institute.

    Prinsipiell kritikk:
    Særtilskudd må elimineres fra statlig virksomhet, fordi særtilskudd alltid er en overføring av penger til mindretallsinteresser - slike kontantstrømmer vil alltid ende opp hos de som på ett eller annet vis allerede har mest makt, noe som er antonymt til idéen om at statens inntekter tilhører nordmenn på lik linje.

    Den rettferdige måten å fordele statens innteker:

    • Lik grunninntekt til alle
    • Grunnleggende infrastruktur som søker å tilby lik nytteverdi til hver person
  6. Fra s. 258 i Terje Tvedt’s Det internasjonale gjennombruddet:

    De politiske partiene fikk fra 1970-tallet av og gjennom hele det internasjonale gjennombruddet finansiell støtte fra UD/Norad for å informere den norske befolkningen om bistand - om hvor viktig og nyttig den var - hele tiden i tråd med politikkfeltets målsettinger og perspektiver. (…) Høsten 2002 ble Senter for demokratistøtte etablert av regjeringen Bondevik. Der ble alle stortingspartiene med, og den korporative ideen var at de skulle drive felles bistandprosjekter i andre land, hvor målet var at partiene i fellesskap skulle drive partibygging for utvikling. Få enkeltfenomener kan understreke dette feltets nasjonale rolle og unike posisjon mer enn at Stortingets eget kontrollorgan av forvaltningen, Riksrevisjonen, ble bistandsaktør og tok på seg ansvar for forvaltning av penger til egne utviklingshjelpsprosjekter, gitt av Utenriksdepartementet. Stortingets kontrollorgan satte seg i en posisjon der de måtte rapportere om egen bruk av bistandsmidler til departementet de på vegne av Stortinget hadde som konstitusjonelt definert oppgave å kontrollere. Da de inngikk avtale med Utenriksdepartementet mens Erik Solheim var utviklingsminister, ble det gjort med en begrunnelse som var talende for politikkfeltets legitimitet. Riksrevisjonen mente de hadde kompetanse å bringe ut i verden, og siden bistand var politisk ikke-kontroversielt, kunne selv nasjonalforsamlingens vaktbikkje overfor staten blien del av det statlige prosjektet den skulle passe på.

  7. Tvedt har mye interessant, men bommer også på en god del saker. Hovedproblemet er at han ikke skiller mellom utviklingsbistand og humanitær bistand. Utviklingsbistanden er politisk, men store deler av den humanitære bistanden (f.eks. knyttet til naturkatastrofer).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere