oss 100 kroner!
Avisa Dagens Næringsliv har gjort et eksemplarisk journalistisk arbeid når det gjelder å avdekke til nå ukjente forhold omkring International Peace Institute (IPI), Terje Rød-Larsens rolle. De har også vist hvordan det norske utenriksdepartementet har spilt ball-i-hatt med Rød-Larsen og IPI, og helt kritikk- og kontrolløst pøst norske skattemillioner over til IPI. UD har gitt IPI 116 millioner kroner i perioden 2015–2018, og det er uklart hvorfor. Rød-Larsen på sin side, har mottatt 45 millioner i lønn, og har dermed sikret seg «et rikt liv i fredens tjeneste». DN har lagd ei emneside der man kan finne de ulike artiklene deres om denne saka. Og her er vår emneside om det samme.
Professor Terje Tvedt skriver på Facebook at det er nyttig å se denne saka i en større politisk sammenheng.
«Det mest interessante i en større politisk sammenheng er at DN også dokumenterer at det er uklart hva som er organisasjonens bidrag og profil, og ikke minst hva den har oppnådd. DN viser til en konsulentrapport fra 2015 som konkluderer med at det var en «manglende evne til å artikulere den komparative fordelen med IPI vis-a-vis andre organisasjoner – fra både IPI og Norges side». Det er uklart hvilke konflikter de har løst, eller hvilke fattige de har hjulpet, og ikke minst er det uklart hva de har bidratt med av klare, interessante tanker om verden. DN beskriver imidlertid en nettverksorganisasjon mellom stat, storkapital og filantropi, nær toppen av et svært omfattende internasjonalt humanitær-politisk system med forgreininger i mange land og i mange sosiale lag.
DNs detaljerte avsløring bekrefter en historisk trend hvor dette politkkfeltet eser ut, og som Norge som stat i har gitt mer og mer støtte til, både internasjonalt og nasjonalt. Stiftelser, tenketanker og svære internasjonale NGOs spiller en stadig større rolle, samtidig som FN og FN-organisasjonene i stadig større grad «privatiseres», eller blir avhengig av finansiell støtte fra gigantiske privateide stiftelser og svære bedrifter. Igjen er det blitt avdekket at bistand på flere og flere områder ikke har noen ting å gjøre med de tradisjonelle oppfatningene om hva bistand er (idealister som drar ut i verden for sammen med fattige i andre land å hjelpe til med å utvikle dem). Samtidig fortsetter norsk bistandsretorikk og KrF å snakke som om gårsdagens bistand gjelder.»
Den norske politiske eliten har i flere tiår brukt uhjelpsretorikk til å bygge seg opp et svært innbringende felt der milliarder av norske skattekroner (og TV-aksjonsmidler) skyfles rundt omkring i verden uten særlig plagsom kontroll fra verken Riksrevisjonen eller andre norske myndigheter. Dette har de kunnet gjøre fordi de har klart å etablere seg som forvaltere av den gode sak, noe som har gjort det nærmest ufint å spørre om hvor pengene blir av eller hvordan de er brukt. Først etter alle avsløringene til DN har politikerne begynt å reagere.
Terje Tvedt skriver videre:
Å se på utviklingshjelp som idealisme og utenrikspolitikk som realisme har aldri vært hensiktsmessig, men nå vil perspektivet skape åpenbar blindhet for hva som faktisk skjer. Dette humanitær-politiske komplekset må heller studeres som et politikkfelt med særegne mekanismer for utøvelse av moralsk, kulturell og politisk makt. I litteraturen snakkes det om at den frivillige, private sektor organiserer «moraldannende kretsløp». Det er mer dekkende å si at deler av det internasjonale bistandssystemet snarere organiserer moraloppløsende kretsløp.
Det økende gapet mellom retorikk og virkelighet har også ført til en politikk som er blitt retningsløs og kraftløs. Det er skapt et overordnet og lammende paradoks: Måten politikken begrunnes på, kan ikke gjennomføres, og hvordan den gjennomføres, kan ikke legitimeres.
Dette er et tema Tvedt har forsket mye på, og det er både nyttig og interessant å se og høre hans foredrag Kriger, nye eliter, og det internasjonale gjennombruddet. Et historisk perspektiv, som han holdt på Mot Dag-konferansen på Parkteatret i 2019:
