oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
«Klassekamp» er ikke opprinnelig en betegnelse knyttet til marxistisk samfunnsøkonomi. Ordet ble først brukt i 1838 av den liberale politiker og historiker François Guizot. For ham var kampen om klassedominans først og fremst et kulturelt fenomen. Da det i 1600-tallets Frankrike ble foreslått formuesbeskatning for aristokratiet, var tanken uakseptabel. Som hertug Saint-Simon påpekte, en slik beskatning ville sette hans sosiale klasse på lik linje med de lavere samfunnsklassene, som hittil hadde vært de eneste som måte betale skatt.
Skillet mellom de ledende klasser og resten av befolkningen forble tydelig fram til første halvdel av det tjuende hundreåret. Som Pierre Bourdieu påpeker i sin bok Distinksjonen, var det ikke bare formuesforholdene som skapte klasseskiller, men det Bourdieu kaller den «kulturelle kapitalen»: De hørte ikke på samme musikk, de spiste ikke på samme måte; de hadde ikke samme smak.
Velferdsstatene som ble utviklet i kjølvannet av to verdenskriger, forandret alt dette i løpet av et par generasjoner. De sosiale klassene nærmet seg hverandre, ikke bare økonomisk, men også kulturelt. De ledende klasser kunne ikke akseptere en slik endring, som er unik i menneskehetens historie. Samfunnet de hadde vært tvunget til å være med på å bygge etter at de hadde ført Europa inn i to verdenskriger, var blitt for trangt for alle parter.
Imidlertid måtte man innse at stemmerett, arbeidstakerorganisasjoner, streiker og likhetsideologi var blitt normen i de vestlige nasjonene. Massene kunne ikke lenger behandles med rå makt – som i 1871, da den franske hæren drepte tusenvis av parisere og summarisk henrettet ytterligere 1400. Ved slutten av 1960-årene, altså etter knapt tretti år med en mer rettferdig sosialpolitikk som ingen politiske partier våget å ta avstand fra, fant de ledende klasser en løsning.
Løsningen var at styresmaktene åpnet for masseinnvandring, som først ble rettferdiggjort med økonomiske begrunnelser. Men etter hvert ble de økonomiske og sosiale konsekvensene av innvandringen åpenbare for arbeiderklassen. Kommunistene i Frankrike krevde i 1981 en stopp av både lovlig og ulovlig innvandring. Masseinnvandringen ble da rettferdiggjort med et helt knippe med moralske grunner: Familiegjenforening, krigs- og klimaofre, internasjonale avtaler, «solidaritet» med andre europeiske stater. Listen kan økes i det uendelige, for moralen kjenner ingen grenser. Det geniale med å bruke masseinnvandringen som et våpen mot folket, er at disse begrunnelsene er uangripelige. Enhver kritikk blir møtt med beskyldninger om rasisme. I Dagsrevyen (f.eks. 7.9.) og i den daglige pressen (f.eks. Aftenposten 8.9.) får det norske folk en klar om enn implisitt beskjed: Du er rasist, gi plass!
Dette gjelder ikke bare Norge. Om to eller tre generasjoner vil den sosiale og kulturelle velstanden europeere erfarte i andre halvdel av forrige århundre være forbi. Volden i store deler av Vest-Europa har allerede i dag nådd et nivå som var utenkelig for knapt tretti år siden. Siden 2000 har volden økt i Frankrike med 200%, og i 2020 sier 5,7 millioner franskmenn over 14 år at de helst ikke går ut av huset «av sikkerhetsmessige årsaker». Siden 2007 har befolkningen i flere franske byer organisert seg i private militser, noen ganger i forståelse med politiet.
Vi ser i dag masseinnvandringens konsekvenser i de landene som først åpnet for den: arbeidsledighet, vold, opptøyer, fattigdom, kriminalitet og slutten på de meste trivielle former for daglig trygghet man tidligere trodde å kunne ta for gitt. I Norge har NHO allerede lagt fram det «Neste trekk»: Kutt i velferdsgoder, åpning for flere midlertidige ansettelser, slanking av offentlige sektor og økt privatisering. Privatiseringen av helsesektoren er spesielt ønskelig, ikke bare fordi den muliggjør frigjøring av ressurser (les: mindre skatt for de rike), men fordi helsetjenester da blir et privilegium for de få utvalgte.
Administrerende direktør i NHO, Ole Erik Almlid, presenterer denne revolusjonen som en «dugnad» og en «løsning for en bærekraftig framtid i bredt perspektiv, både sosialt, økonomisk og i forhold til klima.» Mange smiler i dag av slike forslag, men om kort tid, når masseinnvandring har ført til massearbeidsledighet, vil en slik «løsning» ikke bare oppleves som naturlig, men også være uunngåelig. Som nettavisa Børsen skriver 30. august 2020: «Norge slik du kjenner det, vil se helt annerledes ut om få år.» De ledende klasser vil endelig igjen få leve slik de tidligere levde i mange århundrer, og slik de fortsatt lever i deler av USA: beskyttet bak høyborger og omringet av private sikkerhetsstyrker, med monopol på rikdom, helse og glamour, og med enerett på moral.
Kilder:
https://www.borsen.no/nyheter/vil-endre-norge-totalt/72785955
Om vold i Frankrike i dag:
Marianne, Nr. 1225, 4.10. september 2020
