India ødelegger sin egen silkevei

9
Foto: Shutterstock

Av Pepe Escobar. Asia Times.

Det var en tid da New Delhi stolt solgte forestillingen om å etablere sin egen New Silk Road – fra Omanbukta til skjæringspunktet mellom Sentral- og Sør-Asia som åpnet tilgang fra Iran, Afghanistan og Sentral-Asia fra Arabiahavet – dette for å konkurrere med Kinas Belt and Road Initiative.

Pepe Escobar

Av Pepe Escobar.

Nå ser det ut som inderne har dolket seg sjøl i ryggen.

I 2016 signerte Teheran og New Delhi en avtale om å bygge en 628 kilometer jernbanelinje fra Irans strategiske Chabahar-havn til innlandsbyen Zahedan, veldig nær den afghanske grensen, med en viktig utvidelse til Zaranj, i Afghanistan og videre derfra.

Forhandlingene involverte Iranian Railways and Indian Railway Constructions Ltd. Men til slutt skjedde det ingenting – på grunn av indisk sommel og rot. Så Teheran bestemte seg uansett for å bygge jernbanen med egne midler – 400 millioner dollar – og ferdigstillelse planlagt til mars 2022.

Jernbanen skulle ha vært den viktigste transportkorridoren knyttet til betydelige indiske investeringer i Chabahar, dens inngangsport fra Omanbukta for en alternativ ny silkevei til Afghanistan og Sentral-Asia.

Oppgradering av jernbane / veiinfrastruktur fra Afghanistan til naboene Tadsjikistan og Usbekistan skulle være neste skritt. Hele operasjonen ble skrevet inn i en trilateral avtale mellom India og Iran og Afghanistan – undertegnet i 2016 i Teheran av den indiske statsministeren Narendra Modi, Irans president Hassan Rouhani og den daværende afghanske presidenten Ashraf Ghani.

Den uoffisielle New Delhi-unnskyldningen dreier seg om frykt for at prosjektet ville bli rammet av amerikanske sanksjoner. New Delhi fikk faktisk et sanksjonsunntak av Trump-administrasjon for Chabahar og jernbanelinja til Zahedan. Problemet var å overbevise en rekke investeringspartnere, som alle var redde for å bli sanksjonert.

Faktisk har hele sagaen mer å gjøre med Modis ønsketenkning om å forvente å få privilegert behandling under Trump-administrasjonens Indo-Stillehavsstrategi, som er avhengig av å skape en kvartett (USA, India, Australia, Japan) for omringing av Kina. Det var begrunnelsen bak at New Delhi bestemte seg for å kutte all oljeimporten fra Iran.

Så langt alle praktiske formål kastet India Iran under bussen. Ikke rart at Teheran bestemte seg for å handle på egenhånd, særlig nå med 400 milliarder dollar, 25 år i den «omfattende planen for samarbeid mellom Iran og Kina», en avtale som forsegler et strategisk partnerskap mellom Kina og Iran.

I dette tilfellet kan Kina ende opp med å utøve kontroll over to strategiske «perler» i Arabiahavet / Omanbukten bare 80 km fra hverandre: Gwadar, i Pakistan, en nøkkelknutepunkt for den økonomiske korridoren mellom Kina og Pakistan på 61 milliarder dollar ( CPEC) og Chabahar.

Teheran har foreløpig nektet for at Beijing vil få tilbud om en leieavtale i Chabahar havn. Men det som er en reell mulighet, bortsett fra kinesiske investeringer i et oljeraffineri nær Chabahar, og til og med på lengre sikt i selve havna, er en operativ kobling mellom Gwadar og Chabahar. Dette vil bli supplert med kineserne som driver havnen i Bandar-e-Jask i Omanbukten, 350 km vest for Chabahar og svært nær det hyperstrategiske Hormuz-stredet.

Kartet viser den strategiske beliggenheten til havnene Chabahar og Gwadar. Google Maps

Hvordan korridorer tiltrekker hverandre

Ikke engang en hinduistisk guddom i bakrus kunne forestille seg en mer kontraproduktiv “strategi” for indiske interesser enn om New Delhi trekker seg ut av samarbeidet med Teheran.

La oss se på det viktigste. Det Teheran og Beijing vil jobbe med er en de facto massiv utvidelse av CPEC, med Gwadar knyttet til Chabahar og videre til Sentral-Asia og Kaspia via iranske jernbaner, samt koblet til Tyrkia og det østlige Middelhavet (via Irak og Syria ), helt til EU.

Denne prosessen endrer hele spillet og vil være kjernen i hele den eurasiske integrasjonsprosessen – forene Kina, Pakistan, Iran, Tyrkia og selvfølgelig Russland, som er knyttet til Iran via International North-South Transport Corridor (INSTC)..

For øyeblikket, med alle sine heftige ringvirkninger i flere områder – oppgradering av energiinfrastruktur, oppussing av havner og raffinerier, bygging av en tilkoblingskorridor, investeringer i produksjon og en jevn tilførsel av iransk olje og gass, et spørsmål om nasjonal sikkerhet for Kina – er det ingen tvil om at Iran-Kina-avtalen blir effektivt bagatellisert av begge sider.

Årsakene er selvsagte: å ikke øke Trump-administrasjonens raseri til enda mer glødende nivåer, med tanke på at begge aktører betraktes som «eksistensielle trusler». Likevel garanterer Mahmoud Vezi, stabssjef for president Rouhani, at den endelige avtalen mellom Iran og Kina blir undertegnet innen mars 2021.

CPEC er i mellomtiden i full rulle. Hva Chabahar skulle ha gjort for India, er allerede i virksomhet i Gwadar – da transithandel til Afghanistan startet for bare noen få dager siden, med bulkfrakt som ankom fra De forente arabiske emirater. Gwadar etablerer seg allerede som et viktig transittknutepunkt til Afghanistan – langt foran Chabahar.

For Kabul er den strategiske faktoren viktig. Afghanistan er hovedsakelig avhengig av landveier fra Pakistan – noen kan være ekstremt upålitelige – så vel som Karachi og Port Qasim. Spesielt for Sør-Afghanistan er forbindelsen over land fra Gwadar, gjennom Baluchistan, mye kortere og tryggere.

For Beijing er den strategiske faktoren enda viktigere. For Kina ville ikke Chabahar være en prioritet, fordi tilgangen til Afghanistan er lettere, for eksempel via Tadsjikistan.

Men Gwadar er en helt annen historie. Det blir sakte, men sikkert konfigurert som det viktigste Maritime Silk Road-knutepunktet som forbinder Kina med Arabiahavet, Midtøsten og Afrika, med Islamabad som sikrer seg heftige transittinntekter. Vinn-vinn i et nøtteskall – men alltid å ta i betraktning at protester og utfordringer fra Baluchistan rett og slett ikke vil forsvinne, og krever veldig nennsom styring av Beijing-Islamabad.

Chabahar-Zahedan var ikke det eneste nylig tilbakeslaget for India. Indias utenriksdepartement har nylig innrømmet at Iran vil utvikle det massive Farzad-B-gassfeltet i Persiabukten «på egen hånd», og India kan bli «passende på et senere tidspunkt». Den samme avledende «på et senere tidspunkt»-villedningen som ble brukt av New Delhi når det gjelder Chabahar-Zahedan.

Utforsknings- og produksjonsrettighetene for Farzad B ble allerede gitt for mange år siden til Indias statsselskap ONGC Videsh Limited (OVL). Men igjen skjedde ingenting – på grunn av det samvanlige sanksjonsspøkelset.

Sanksjoner var forresten i kraft allerede under Obama. På den tida handlet i det minste India og Iran varer for olje. Farzad B var planlagt å være tilbake på sporet etter signering av JCPOA i 2015. Men da senket Trumps sanksjoner det igjen.

Det krever ikke en doktorgrad i statsvitenskap for å fastslå hvem som til slutt kan overta Farzad B: Kina, spesielt etter signeringen av det 25-årige partnerskapet neste år.

India, i strid med sine egne energiinteresser og sine geostrategiske interesser, har faktisk blitt redusert til status som gissel for Trump-administrasjonen. Det virkelige målet for å bruke splitt og hersk på India-Iran er å hindre dem i å handle i sine egne valutaer, og dermed gå utenom amerikanske dollar, spesielt når det gjelder energi.

Det store bildet handler imidlertid alltid om framgangen til den nye silkeveien over hele Eurasia. Med økende bevis på tettere og tettere integrasjon mellom Kina, Iran og Pakistan, er det som er klart at India fortsatt er integrert bare med sin egen ubesluttsomhet.


Vår uavhengige og kritiske journalistikk er 100 prosent avhengig av lesernes støtte. Vil du være med?

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. tjatta says:

    India skyter seg selv i foten på sedvanlig vis. Blokaden av Nepal etter jordskjelvet sendte de rett i armene på kineserne. Og nå skal de bygge jernbane til Kathmandu (da blir det nok med forlengelse til den indiske grensen)

  2. AnneBrit says:

    Det er mulig at de har annet å tenke på:
    Pakistan

    https://www.youtube.com/watch?v=9Mlr-SHskfU
    Afganistan

    India


    Bangladesh

    Alt dette fra siste ukes nyheter.

  3. tjatta says:

    Det kalles monsum og gjentar seg hvert år

  4. Brunders says:

    Jeg tror det er bedre for India å konsentrere seg om sitt eget ødelagte jordbruk, avskogingen og vannmangelen som trolig er en konsekvens av de to første.
    India har en voldsom jobb foran seg, med å rehabilitere sin egen bondestand, etter at Monsanto og indisk korrupsjon nære på har utryddet dem.
    Forutsetningen for å ha nytte av et internasjonalt jernbanenettverk, må være at en både har noe å eksportere, og mat og vann til dem som skal produsere.

  5. Tror folk skal drite i covid og annet tull og engasjere seg i virkelige problemer istedet … kanskje legge en plan for å komme seg fort til fjells .
    I dag har vi hatt 4 kraftige jordskjelv på nesten styrke 7 på forskjellige steder, magnetfeltet vårt er redusert med 25%.

    Alt peker på at et polskifte er svært nært forestående med kjempeskjelv og enorme globale tzunamier på flere hundre meter overalt.

  6. tjatta says:

    Mye av dette skyldes befolkningsøkning. Folk bor nå der de ikke gjorde før pga fare for flom, byene har vokst enormt men avløpssystemet er fra kolonitiden, det er veier der det ikke var noen før etc etc. Også er rapporteringen mer omfattende nå enn før. Et eks er varmerekordene som dukker opp på nye steder hvert år. Før målte de ikke dette. Lokalbefolkningen bare konstaterte at det var en jævlig varm dag. Nå rapporteres dette daglig til et meteorologisk institutt som videreformidler dette til media

  7. AnneBrit says:

    Ja selvfølgelig. Du er enig med Soros og Gates om hva som er problemet da?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere