De demoraliserte slår tilbake

3
Faksimile fra Klassekampen

I Klassekampen 3. september fikk jeg på trykk en kommentar til Ida Vikøren Andersens doktoravhandling om debattene på Facebook. Hun kom til orde med en kommentar til innlegget i lørdagsutgaven 5. september. I dag kom min kommentar til hennes svar, Utstøtt og demoralisert. Av Klassekampen gitt tittelen «Vinn eller forsvinn», etter min siste setning.
Her kommer først hennes innlegg på lørdag, etterfulgt av mitt.

Ove Bengt Berg

Av Ove Bengt Berg.

Ida Vikøren Andersen: – Jeg dømmer ingen

Ove Bengt Berg har 3. september et tilsvar til intervjuet Klassekampen gjorde med meg 27. august. Berg problematiserer doktoravhandlingen min som han hevder at «føyer seg inn i rekken av demoralisering av dem som ser at ‘ekspertene’ ikke er deres forsvarere», bedriver ‘psykologisk fordømmelse’ av dem som deltar i debatter i sosiale medier, og reduserer «de som engasjerer seg til ‘selvhevdende’».

Jeg vil gjerne rette opp dette feilaktige inntrykket av min forskning. Jeg kritiserer ikke deltakerne i debatten, men forsøker å forstå hvordan ulike teknologiske og kulturelle betingelser muliggjør og begrenser måter å handle retorisk på innenfor debattene. Jeg utforsker blant annet hvordan sosiale medier tilrettelegger for fremvisning av et «autentisk» selv, som bidrar til at mange kommentarfelt karakteriseres av fremvisning, snarere enn utveksling, av meninger.

Dette ses i sammenheng med en bredere utvikling der individet i stadig større grad forventes å «by på seg selv» (for eksempel ulike reality-programmer de senere årene), og der ytringer i økende grad evalueres på bakgrunn av om hvorvidt avsender «er seg selv» og snakker «fra levra», og i mindre grad på bakgrunn av hvorvidt det som ytres er sant og kan begrunnes.

Kommentarfeltene som jeg studerer karakteriseres av at påstander sjelden begrunnes, at deltakerne aktivt fraskriver seg forpliktelser til argumentasjon og at kritikk ofte oppleves som angrep på ens person.

Dette, argumenterer jeg for, må sees i sammenheng med et fremherskende autentisitetsideal, der argumentasjon og kritikk blir illegitimt fordi ens ytringer gir uttrykk for ens ektefølte meninger og autentiske selv.

Hva man tror, føler og mener, er subjektivt og relativt. Det blir umulig og illegitimt å kritisere andres ytringer – og umulig å føre en debatt: Når det jeg sier «bare er min mening», blir det meningsløst å diskutere.

Det har vokst frem nye steder hvor enhver kan fremme sine synspunkter offentlig. Slik sett bidrar sosiale medier til å gi flere en stemme. Dette er imidlertid ikke nok for at vi skal ha en offentlig samtale – vi har også behov for at noen lytter – og gir motargumenter. Kun slik får vi sakene belyst fra ulike perspektiver.

Berg har helt rett i at det har vært en tendens i den akademiske litteraturen til å fordømme kommentarfeltene som dårlige debattarenaer. Jeg vil ikke moralisere, men forstå hvorfor disse interaksjonene utvikler seg som de gjør. Dette gjør jeg ved å utforske de situasjonelle betingelsene som påvirker hvordan det er mulig å handle retorisk innenfor kommentarfeltene.

Svaret mitt i Klassekampen i dag:

Utstøtt og demoralisert

Ida Vikøren Andersen forklarer i avisa 5. september at hennes forskning viser «hvordan sosiale medier tilrettelegger for fremvisning av et «autentisk» selv, som bidrar til at mange kommentarfelt karakteriseres av fremvisning, snarere enn utveksling, av meninger.» Dette er å psykologisere politiske debatter. Dessuten er «fremvisning», posering, ikke noe nytt. Det er ikke vanskelig å navngi velkjente journalister som vel så mye har posert, og poserer, som de rapporterer. 

Utenom psykologisering vil Andersen «forsøke[r] å forstå hvordan ulike teknologiske og kulturelle betingelser muliggjør og begrenser måter å handle retorisk på innenfor debattene». De aktuelle politiske og økonomiske politiske kampene er viktigere enn teknologiske forhold. I denne politiske striden har de viktigste medieeierne makt til å bestemme at noen har «uriktige» meninger framsatt i en ikke-akseptabel form. 

Wolfgang Streecks analyse av den politiske utviklinga i Europa de siste åra er viktigere og riktigere enn det utdraga fra Andersens forskning kan bidra med. Grunnlaget er problemene i den nyliberale økonomien og dens sviktende oppslutning som resulterte i brexit og Trump. De «fortrengte» som har mista lederne sine bygger «opp egne kommunikasjonskretser der de ikke trenger å frykte at andre vil fornærme dem med at de er kulturelt og moralsk tilbakestående» (Streeck). Det er vanskelig å registrere annet enn at fordømmelsen og utstøtingen øker framfor at de fortrengte blir tatt med i diskusjonen. Situasjonen minner mer om «vinn eller forsvinn».

Ove Bengt Berg

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Avatar for Olav Olav says:

    Det fremherskende “autentisitetsidealet” er nå mer enn femti år gammelt. Den store omveltingen skjedde da - bort fra borgerlig opplysning basert på visse dannelsesidealer. Også bortfallet av distanserende pronomen som De og Dem og Deres var en del av den bevegelsen i retning et “autentisitetsideal” med den underliggende forestillingen om “folk som snakker rett fra levra” som uttrykk for “sannhet” kontra borgerlighetens ideal om vitenskapelig fundert debatt. Også arbeiderbevegelsen aksepterte i høy grad dette borgerlige paradigmet som premiss for sin offentlige argumentasjon. Dvs den delen av arbeiderbevegelsen som gikk inn for å komme til makten med fredelige og demokratiske midler. Gjennom 1960-tallet gikk dette, vil jeg påstå, i det store og hele tapt. Det kom nettopp i stedet til å handle om “vinn eller forsvinn”. Og det var nettopp et “autentisitetsideal” løsrevet fra krav om vitenskapelighet og rasjonalitet som vant. Selv opplevde jeg å treffe på akkurat det der “idealet” i fri utfoldelse i den videregående skolen når vi ble gitt anledning til å “diskutere”. Det jeg husker best er hvordan jeg tenkte, da jeg var iferd med å gi opp å si noe som helst:

  2. Avatar for Olav Olav says:

    Jeg er ikke interessert i å “ha en mening”, jeg ønsker å finne ut hvordan verden er". Det var noen forferdelige skrikhalser med typisk venstreorienterte “meninger”. At de var uinteressert i å gå inn i noen form for dialog var klart nok. Men “autentiske” det var de vel. Fulle av “rettferdig harme” - og som det nærmest var nok til å begrunne “meningene”. Sånn sett henger dette “idealet” også sammen med en tendens til å forbli “evige tenåringer”. Oppfører “voksne” seg slik handler det gjerne også om personlighetsforstyrrelser som borderline, sykelig narcissisme, histrionisme eller noe enda verre. De som har gått inn i de politiske partiene de siste femti årene kan også se ut til å ha vært mer og mer av denne sorten. Forbindelsen til teknologien er jo også der: Facebook ble utviklet med utgangspunkt i slike bøker man hadde ved amerikanske collegemiljøer og hvor studentene kunne / måtte presentere seg selv. Allerede da Facebook ble utviklet handlet det sånn sett om eskalering av en “Culture of Narcissism”. Ville de to største - Facebook og Twitter - i det hele tatt blitt til uten den epidemiske narcissimen ? Neppe.

  3. Avatar for AnneBrit AnneBrit says:

    Den grunnleggende tesen til borgerskapets representant (tidligere m-l-er) i min omgangskrets, er at det er umulig å vite. Sånn går det ofte for de som mister troen.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere