Tango med Tangen

1
Illustrasjon: José Guadalupe Posada: El Dia de los Muertos (1924)

Et doku-drama i fem eller seks akter med mange prominente personer i rollene.

Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Teppet går opp –

Akt 1: Det var en gang en kornsilo

På tomta hvor den nedlagte kornsiloen fra 1935 ligger ved havna i Kristiansand, var det lenge planer om å bygge hotell. Men da daværende ordfører Arvid Grundekjøn og hedgefondforvalter Nicolai Tangen tidlig i 2015 rusla rundt i byen for å finne en plassering til den kunstsamlingen han sa han ville gi i gave til fødebyen, pekte Tangen på siloen som stedet. Grundekjøn vedgikk til Fædrelandsvennen at etter dette ble hotellplanene stille lagt til side.

25. april 2015 ble det offentliggjort at Tangen ville overlate en kunstgave til byen, og at han syntes siloen var et passende sted å plassere den. Formannskapet ble orientert om dette 19. mai, og etter en uke ble det satt ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe under ledelse av ordfører Grundekjøn som skulle finne ut hvordan gaven skulle håndteres. Det var Tangens mening at Sørlandet Kunstmuseum (SKMU) skulle eie bygget og vise, lagre og forsikre samlinga hans. Dermed starta den prosessen som gjorde at en av de rikeste menn bosatt i Storbritannia ved hjelp av sine finansielle muskler og mektige venner – ikke minst framtredende medlemmer av Høyre – overtok kontrollen over SKMU. Det offentlige museet var opprinnelig en stiftelse etablert i 1995 av fylkeskommunene i Agder, Kristiansand kommune og Christiansands Billedgalleri.

Men kunstsiloprosjektet kom aldri opp til en prinsipiell diskusjon i kommunestyret, verken om hvordan man skulle forholde seg til «gaven» og hvordan plasseringa av samlinga evt. skulle være. I september 2015 var det valg, og Harald Furre ble ny ordfører for Høyre. 13. januar 2016 satte formannskapet ned en styringsgruppe som skulle finne egnede lokaler til Tangensamlinga og sikre økonomien for prosjektet. I denne styringsgruppa satt blant annet Furre, Grundekjøn og Tangen. Dessuten ble tidligere kringkastingssjef og nestleder i Høyre, John G Bernander, bedt av Tangen om å være med, og formannskapet bifalt ideen. Lege og kunstner Jan Vincents Johannessen ble innvalgt i gruppa i kraft av å være styreleder i SKMU, og ihuga tilhenger av Kunstsiloen.

Mette Gundersen var også representert i styringsgruppen. Hun var ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet i 2015. I forbindelse med Tangens donasjonen av kunst til kommunen, uttalte hun: «Det er ikke til å tro. Jeg måtte rett og slett gi den mannen en klem». Klarere kan vel ikke omfavnelsen mellom finanseliten og Ap illustreres.

I desember 2016 ble følgende formulering vedtatt i handlingsprogrammet 2017 – 2020, bortgjemt på side 149 under avsnittet «ANDRE INVESTERINGER OPPFØRT UNDER KRISTIANSAND EIENDOM»:

Nytt kunstmuseum på Silokaia:

Til prosjektet med samlokalisering av Sørlandets Kunstmuseum og Tangen-samlingen i og ved den verneverdige siloen, er det i 2020 avsatt en kommunal andel i byggeprosjektet på 50 mill. kr.

Formannskapets styringsgruppe, som på folkemunne etter hvert bare ble kalt «Silokameratene», hadde arbeidet i nesten to år før bystyret ga sin tilslutning. Dermed var man kommet ett skritt nærmere «privatisering» av SKMU og realisering av Kunstsiloen. Men finansieringa var vanskelig, selv med den pengesterke Tangen i ryggen. Det offentlige måtte derfor ta størsteparten av den økonomiske byrde og også bære risikoen. Men «silokameratene» og deres støttespillere lot ingen anledning gå fra seg til å påpeke hvilke enorme muligheter for økt turisme og tilstrømning prosjektet ville tilføre regionen.

Akt 2: Velgjøreren

Et trekk ved moderne markedsføring av større bedrifter og rike enkeltpersoner er å etablere stiftelser og fond som driver forskjellige typer veldedig virksomhet. Dette bygger på en idé om at det er mulig å kombinere profittjag med sosialt ansvar, som et ledd i å bedre medieomtale og omdømme generelt, samt nøytralisere kritikere. Dette kalles CRS (corporate social responsibility).

I kraft av sin finansielle styrke begynte Tangen planmessig å bygge opp et nettverk av støttespillere som besto av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk. Men for å lykkes, var det viktig å smøre opinionen og framstå som «en god og gavmild rik onkel». Opinionen og politikerne måtte overbevises om at det offentlige måtte ta brorparten av regninga for Kunstsiloen. Det var viktig å bygge opp merkevaren «Nicolai Tangen».

Etter at han stifta hedgefondet Ako Capital i 2005, har han innkassert 6 milliarder kroner. Tangen måtte unngå merkelappen «grisk kapitalist». Han gjorde et strategisk trekk ved inngangen til hele prosessen ved at han i april 2016 gikk ut og proklamerte at han gjennom stiftelsen han hadde oppretta i Storbritannia , Ako Foundation, ville doble alle gaver som den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen fikk inn i løpet av to uker. Det førte til at stiftelsen fikk 13,6 millioner – og ga Tangen heltestatus i kristne miljøer, og i Fædrelandsvennen. Avisen skreiv 19/4 -16 under overskriften: «Tangen skaffet Strømmestiftelsen 13,7 mill». Sannheten er at han betalte halvparten, men fikk æren av å skaffe hele summen. Og som stiftelsen skreiv på sin nettside etter Tangens gave: «Fra alle oss i Strømmestiftelsen, på vegne av verdens fattigste: Tusen takk.» Ako Foundation har også strødd millioner over diverse gode tiltak som rehabilitering av Høvåg kirke, DNTs hytte Øyuvsbu i Setesdalsheiene og Misjonsselskapets leirsted Havglimt i Lillesand. Dermed vinner Tangen sympati i større grupper.

Det har etter hvert vært utallige artikler i Fædrelandsvennen, Aftenposten – og dels også Klassekampen – som legger seg flate for «kunstkjenner» og «filantrop» Nicolai Tangen. Det har ikke vært noen vilje til å undersøke Tangens finansielle operasjoner. Og hvorfor konfronterer ingen journalister Tangen med at han er med å opprettholde systemet med skatteparadis, som undergraver det solidariske ansvar for livskvaliteten til alle mennesker på jorda ?

Akt 3: Nettverket

Nicolai Tangen sørga i april 2017 for ansettelsen av en ny direktør ved Sørlandets Kunstmuseum. Reidar Fuglestad forlot stillingen som sjef for Dyreparken i Kristiansand, og ble Norges best betalte museumsleder med en lønn på nesten tre millioner i året. 1,2 millioner av lønna dekkes av skattebetalerne, resten betaler Tangen.

Det nye bygget for å huse Tangens kunstsamling, vil koste minst 600 millioner. Tangen vil bidra med 25 millioner av disse. Bygget skal stå ferdig i 2022.

Den norskregistrerte stiftelsen Ako Kunststiftelse står formelt som eier av Tangensamlinga, selv om SKMU er gitt evigvarende disposisjonsrett over den. Museet mottar hvert år 15 millioner i offentlig støtte. Ako Kunststiftelse har to av åtte plasser i museets styre. Disse to er Nicolai Tangen i egen person, og tidligere ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn, som samtidig også er styreleder i Ako Kunststiftelse. Det er ingen tvil om at det er Nicolai Tangen som helt og holdent bestemmer premissene og utviklinga av museet. Han hadde et avgjørende ord med for å kåre vinneren i arkitektkonkurransen for ombygginga av kornsiloen til silomuseum, og han utpekte den nye direktøren. Den reelle makta ligger altså hos Tangen.

Førende krefter innen politikk, nærings– og kulturliv på Sørlandet har lagt seg langflate for Tangen, som de kaller «velgjøreren». Men i praksis er det skattebetalerne som er velgjørere for Tangens prosjekt. Strategien til Tangen lykkes fordi personene i nettverket hans er knytta sammen i forskjellige typer stiftelser. Stiftelser, i motsetning til private bedrifter og offentlige organisasjoner, har ingen eiere. De er formelt sett uavhengig i sammensetting av styreverv og budsjett, men er basert på eksterne midler fra offentlig og privat hold.

De tre sentrale stiftelsene i arbeidet med å realisere Kunstsiloen er Sørlandets Kunstmuseum, Ako Kunststiftelse og Cultiva, som er Kristiansand kommunes energistiftelse. I disse stiftelsene går silokameratene og deres støttespillere igjen som Tordenskjolds soldater. I tillegg møtes mange fra nettverket som styremedlemmer og som rådsmedlemmer i den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen.

De nærmeste støttespillerne i nettverket rundt Tangen er alle framtredende høyremedlemmer, som Ansgar Gabrielsen, John G. Bernander, Arvid Grundekjøn, Henrik Syse og tidligere ordfører i Kristiansand, nåværende Kilden-direktør, Harald Furre.

Arvid Grundekjøn var ordfører i Kristiansand fra 2011 til 2015. Han er styreleder i Ako Kunstsiftelse, styremedlem i SKMU og i Strømmestiftelsen. I oktober 2016, ett år etter at han gikk av som ordfører, fikk Grundekjøn låne Tangens praktfulle seilyacht «Nikita» i fire dager gratis fra Palma på Mallorca. Utlånet hadde en markedsverdi på 440 000 kr.

John G. Bernander har tidligere vært nestleder i Høyre, direktør i NHO, Kringkastingssjef og aktiv i Strømmestiftelsen. Han er nå styremedlem i Ako Kunstsiftelse, og dessuten styremedlem i Kruse Smith, som skal bygge siloen.

Filosof Henrik Syse er gammel venn av Tangen fra deres tid i Forsvaret. Han var sekretær i Verdikommisjonen, har leda arbeidet med etikk i Forsvaret og i Oljefondet, var vinner av Bibelprisen i 2011, holder andakter i NRK og har vært søndagsskolelærer. Syse er nestleder i Nobelkomiteen, rådsmedlem i Strømmestiftelsen og er Tangens etiske alibi. Men etikken har tydeligvis en pris, for Syse er også oppført som styremedlem i Ako Capitals postboksselskaper på Cayman Islands, og har fått en million i styrehonorar gjennom ti år. I 2013 ga Syse ut boka «Måtehold i grådighetens tid».

Ansgar Gabrielsen var i perioden 2001 – 2005 nærings- og helseminister for Høyre. Han var styreleder for Cultiva da de bestemte seg for å bevilge 100 millioner til Kunstsiloen.

Kurt Mosvold er Gabrielsens fetter. Han er administrerende direktør i Mosvold & Co som er Sørlandets største eiendomsinvestor og eier blant annet store deler av utelivsområdet Fiskebrygga – som ligger noen hundre meter fra stedet der Kunstsiloen skal bygges. Han har støtta prosjektet med 2,5 millioner, og er barndomsvenn med Tangen. Mosvold eier en hotellkjede på Sri Lanka. Han støtter Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp, misjons- og menighetsarbeid.

Sissel Leire er også sentral som eier og styreleder av Kruse Smith, men også som styremedlem i Cultiva, som i januar 2018 vedtok å bevilge 100 millioner til Kunstsiloen. Hun sitter altså på begge sider av bordet. Hun er også rådsmedlem i Strømmestiftelsen. Det er Kruse Smith som skal bygge siloen.

Det ble i 2016 inngått en avtale mellom Ako Kunststiftelse og SKMU, hvor museet forplikter seg til å vise, lagre og forsikre Tangensamlinga. Arvid Grundekjøn og Nicolai Tangen er som nevnt representert også i styret i SKMU. De sitter altså i begge stiftelsene, og har i realiteten avgjørende makt over museets utvikling.

SKMUs direktør er som nevnt Tangens håndplukkede mann Reidar Fuglestad, tidligere direktør for Dyreparken. Blant SKMUs fire direktører finner vi kommersiell sjef Elbjørg Dahl. Hun er også rådsmedlem i Strømmestiftelsen. Hun er gift med billedkunstner og fotograf Per Fronth, som også har vært representant i SKMUs styre, og er en ivrig forkjemper for Tangens prosjekt.

Omtrent samtidig med at Kulturdepartementet vedtok å gi 175 millioner i byggestøtte til siloen, ble Idunn Helle valgt inn som styremedlem i Strømmestiftelsen. Hun var rådgiver for kulturminister Trine Skei Grande og satt i Venstres stortingsgruppe.

To lokale SV-politikere har også markert seg som ambassadører for Kunstsiloen. Det gjelder Torbjørn Urfjell som i satt i Cultiva-styret og der stemte for 100 millioner til siloen. Han er nå kulturdirektør i storkommunen Kristiansand. Den andre er Melissa Lesamana som var rådsmedlem, både i Cultiva og i Strømmestiftelsen.

Motstanden mot siloen er voksende etter hvert som de tette båndene i Tangens elitenettverk er avslørt. Mange reagerer på nettverkene av personer med sammenfallende interesser, og den hasardiøse økonomien som ligger til grunn for prosjektet.

Akt 4 : Et signalbygg som symboliserer elitens dominans

Kunstsiloen er et eksempel på hvordan en velstående elite mer og mer overtar herredømmet over det offentlige rom. Dette har skjedd også ved hjelp av en godt organisert PR-kampanje med støtte av lokal presse, akademikere, bistands-organisasjonen Strømmestiftelsen, kunstnerorganisasjoner og velvillige politikere.

Flertallet av politikerne i bystyret har underkasta seg finanselitens økonomiske og ideologiske makt i byen. Dette er ikke noe nytt fenomen. Karl Marx skrev i Den tyske ideologi i 1846:

«Den herskende klasses ideer er i hver epoke de herskende ideer: det vil si, den klasse som er den rådende materielle makt i samfunnet, er samtidig den herskende åndelige makt».

Dette uttrykker mer presist hva som har skjedd i etableringa av Kunstsiloen. Hedgefondforvalter Nicolai Tangen representerer den internasjonale finanseliten, som utnytter sin økonomiske makt til å påvirke utviklingen i lokalsamfunnet. Uansett kunstnerisk innhold vil siloen bli et signalbygg som symboliserer elitens dominans.

Venstresida i Kristiansand, som normalt burde vært kritisk til denne type forslag, forsto ikke dette – med noen få hederlige unntak. Motstanden mot Kunstsiloprosjektet ble effektivt ført videre av høyresida, primært fra Vidar Kleppe i Demokratene, og skeptiske utbrytere fra de borgerlige partiene. Kleppe har protestert heftig mot at «bystyret er i lomma på mangemilliardæren Tangen», og hans argumentasjon har dreid seg om sløsing av offentlige midler og Tangens nettverksbygging. Kleppe har imidlertid ikke omtalt finansfyrstens spekulative økonomiske disposisjoner. Demokratene håva inn stemmer i kommunevalget på denne saken, og venstresida mista en gyllen anledning til å komme på offensiven.

Akt 5: Oljefondsjefen

I mars 2020 blir det kjent at Nicolai Tangen er tiltenkt stillingen som ny sjef i Olefondet. Tangen har gradvis flytta fram sine posisjoner i det norske samfunnet gjennom kalkulerte manipulasjoner. Han fikk blant annet Norges Bank til å anerkjenne bruk av verdens verste skatteparadis Cayman Island, som har spesialisert seg på investeringer fra hedgefond – også kalt gribbefond.

Som sjef for Oljefondet ser det ut til at han vil innlede et paradigmeskifte i norsk politikk: Aksept av den internasjonale finanselite, som ikke lar seg stoppe av noen grenser, verken nasjonale eller moralske. Under Tangens ledelse har AKO Capitals hedgefond utnytta blant annet koronapandemien til å tjene penger på å shorte aksjer, altså tjene på å spekulere i aksjer på fallende kurs.

Tangen fortsetter å framstille seg i mediene som en jovial og hyggelig sørlending med bløde konsonanter, som liker å gå på ski og spise pizza, og misliker at kona maser på han at han må kaste søpla. Men først og fremst er han et godt menneske som har funnet en mening i livet, og stifta den britiske stiftelsen «AKO Foundation». Han er fremdeles velgjøreren.

I et intervju med Dagens Næringsliv 29/5 sier han:

– Vi har bygget opp et fondsselskap som produserer fortjeneste som går til veldedige formål. Det synes jeg er helt fantastisk. Det er kjempeviktig for meg. Jeg tenker på hva Ako Foundation gjør for vanskeligstilte kvinner i India og Afrika både gjennom Strømmestiftelsen og institusjoner som vi støtter. Det er jo det som gir livet mening.

I et debattprogram med Fredrik Solvang sa Tangen at han ville hjelpe «vanskeligstilte piger fra India». Og det virker nesten som han oppriktig mener det. Han har et kraftfelt rundt seg, og hans tilhengere uttrykker seg på samme måte. Ett av mange eksempler: Sentralbanksjef Øystein Olsen etterplaprer de samme ordene om skatteparadis som Tangen har sagt og skrevet i fire år. Det er overraskende å se hvor langt Tangen har kommet, til tross for kraftig kritikk fra el Norges Banks representantskap, lederskribenter, politikere, jurister og ikke minst – fra folk flest.

Til slutt satte en enstemmig finanskomite foten ned. For å få jobben som oljefondsjef, må Tangen selge seg ut av Ako for all framtid og trekke seg ut skatteparadisene. Men er siste ordet sagt?

Akt 6: Teppet faller

Fortsettelse følger.

Denne artikkelen ble først publisert i Argument Agder.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Avatar for AnneBrit AnneBrit says:

    Jeg er temmelig sikker på at han ikke blir lenge. Han må være såpass våken, at han skjønner at oljefondet bare er ei gulrot, vi kan løpe etter. Det kan og vil aldri bli realisert.
    Tipper han kommer til å front-runne så fort som de out-sourca undersåttene kan bære han.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere