Atlantic Council: – Opposisjonen i Hviterussland for bløt til å seire

0
Opposisjonen i Hviterussland er for hipsteraktig og bløtaktig til å vinne, skriver Atlantic Council. Her fra demonstrasjonen i Minsk 23. august 2020. Foto: Shutterstock.

«Revolusjonen i Hviterussland er kanskje for fløyelsaktig til å kunne lykkes.» Dette skriver NATO-tenketanken Atlantic Council på sine nettsider 22. august 2020. Haukene der er tydelig skuffet over det de oppfatter som mangel på militante holdninger og kampklare ekstremister. I artikkelen klages det:

«Demonstrantene er generelt veldig søte, høflige og fredelige. Mange er unge hviterussere fra middelklassen som jobber i landets blomstrende IT-bransje og kommer til demonstrasjonene kledd i formtilpassede hipsterklær. I motsetning til hendelsene i Kiev i 2013-14, er det ingen militant fløy i demonstrasjonene. Denne revolusjonen er faktisk så fløyel at den til tider føles direkte søvnig. På godt og vondt er det et markert fravær av de grove og røffe unge mennene som er i stand til å få de liberale til å føle seg uvel eller lede motstanden hvis og når den autoritære staten bestemmer seg for å bruke makt.«

I ikke altfor fordekte vendinger etterlyser Atlantic Council altså de fascistiske og militante gruppene som gjorde statskuppet i Kiev i februar 2014 mulig, de gruppene som var villige til å drepe både demonstranter og politi for å utløse et sjokk.

Det er ingen tvil om at propagandakanaler som Radio Free Europe og Voice of America, som begge er offisielle kanaler for USA, har hatt store forhåpninger om at fargerevolusjonen i Hviterussland skal lykkes. Det samme gjelder Freedom House, som er en USA-finansiert NGO som var svært aktiv under statskuppet i Ukraina.

Men de nazistormtroppene som gjorde kuppet i Kiev mulig mangler i Minsk, og det virker som om Atlantic Council har gitt opp, når de skriver:

«Nå som Russland tilsynelatende står fast bak Lukasjenko, vil ikke fotogene demonstrasjoner og svake streikeaksjoner være nok til å få til ei historisk endring.»

Og streikene var virkelig svake. Opposisjonen har ikke noe fotfeste på industriarbeidsplassene. Noen få hundre gikk ut i streik på MTZ, Minsks traktorfabrikk, men der jobber det 17.000 folk, og de vet at dersom opposisjonen vinner, vil bedriften deres bli solgt for knapper og glansbilder og bli nedbemannet til det ugjenkjennelige.

Opposisjonsleder Sviatlana Tsikhanouskaya har holdt taler på engelsk fra Litauen der hun trygler EU om å gripe inn. Og EU-lederne uttrykker støtte og sympati. Men de er ikke villige til å risikere mye. Angela Merkel har prøvd å få til en telefonsamtale med Lukasjenko, men han brydde seg ikke en gang om å høre på hva hun hadde å si.

EUs industrikommisær Thierry Breton sammenliknet Hviterussland med Ukraina og Georgia og sa følgende:

«Hviterussland er ikke Europa. Landet er virkelig tett knyttet til Russland og flertallet av befolkninga ønsker tette forbindelser med Russland.»

Og Atlantic Councils Vladislav Davidzon skriver oppgitt:

«Den revolusjonære usikkerheten i Minsk skaper en avventende atmosfære som er full av nervøsitet og bange anelser, men også merkelig nonchalant og til tider ren festivitas. På spørsmål om hva de tror vil skje videre, baserer de fleste observatører her i Minsk sine spådommer på to faktorer. Det første spørsmålet er om landets hær og troppene til innenriksdepartementet (snarere enn den mer brutale, men ikke så tallrike OMON), er klare til å åpne ild mot massedemonstrasjonene til sine medborgere. Det andre er om landets arbeiderklasse kan overtales til å forene seg i en virkelig generalstreik. Ingen, fra de sjarmerende hipster-demonstrantene til de politiske klassene, har ennå vært i stand til å gi meg et overbevisende svar på noen av disse to tilsynelatende avgjørende spørsmålene.«

Atlantic Councils mann i Minsk er ikke så subtil i sitt dårlig skjulte ønske om mer brutalitet fra myndighetenes side, og han sier jo i klartekst at denne «revolusjonen» ikke har noen støtte fra arbeiderklassen.

Lukasjenko har ikke latt seg lokke til å slå virkelig brutalt ned på demonstrasjonene. Det har vært noen episoder, men ikke nok til å skape en ny situasjon. Den hviterussiske presidenten har hentet inn russiske mediefolk til å hjelpe seg med å forme den offisielle propagandaen og nyhetsdekninga.

Ukrainas president Vladimir Zelenskij sier at Ukraina ikke vil blande seg inn i situasjonen i nabolandet:

«Jeg ønsker ikke at de skal oppleve slike begivenheter som vi opplevde i 2014. Jeg ønsker ikke at hviterussere skal dø. Jeg vil ikke at de skal bli skutt eller at det skal bli noen form for blodbad fra regjeringas side.»

Presidenten for EUs råd, Charles Michel, ringte til Vladimir Putin for å få den russiske presidenten til å legge press på Lukasjenko, men fikk til svar at utlandet har å ikke blande seg inn.

USA er midt oppe i en valgkamp som kanskje er den mest splittende noensinne. Det er ikke trolig at Donald Trump vil la seg avlede til å intervenere på noen måte i Hviterussland. EU ønsker det nok, men har verken evnen eller viljen. Lukasjenko har ikke tenkt å gi seg. Opposisjonen er for småborgerlig og bløtaktig til å sette virkelig makt bak kravene. Og Russland har ikke tenkt å la noen fargerevolusjon seire i Minsk. Omtrent slik er vel situasjonen i utangen av august 2020.

Les også: Hva ønsker opposisjonen i Hviterussland?


Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelOljefondets farlige tangering
Neste artikkelTango med Tangen
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).