oss 150 kroner!
Nordmenn flest lever på en behagelig illusjon: At Oljefondet er vår nasjonale forsikringspolise som gjør oss uavhengige. Sannheten er langt mer ubehagelig. Vi eier tallene, men vi eier ikke lenger systemet.
Nøkkelen til hvelvet befinner seg i hendene på amerikanske storbanker og internasjonale byråkrater.
Vi rundet nettopp 20.000 milliarder kroner, men da snakker vi egentlig bare om digitale registreringer hos den amerikanske giganten J.P. Morgan.
Som fondets «vaktmester» kontrollerer de infrastrukturen, kontoføringen og nettverket.
Uten deres godkjennelse er formuen vår ingenting annet enn teoretiske tall på en skjerm.
Vi kan ikke bare «hente hjem pengene», eller veksle dem inn i gull uten at det globale finanssystemet tillater det.
J.P. Morgan eier «rørene» pengene våre flyter i. Forsøker vi å bruke formuen vår på en måte som truer dollaren eller USAs interesser, vil porten stenges på sekunder.
Samtidig som pengene våre står som gissel i vest, har handlingsrommet vårt forvitret av EØS-avtalen i sør.
Dette er det største paradokset i moderne norsk historie:
Vi får ikke lov til å bruke våre egne penger der de trengs mest – her hjemme.
Mens strømprisene løper løpsk og industrien sliter, er våre egne penger låst.
Bruker vi fondet til å sikre billig kraft eller bygge nasjonal infrastruktur, blir det stemplet som «ulovlig statsstøtte» av ESA.
Vi er tvunget til å investere i utlandet for å bygge opp andre lands selskaper og infrastruktur i Tyskland, London og USA, mens vi her hjemme må bygge ned vår egen natur for å fôre internasjonale tech-giganter med kraft.
Vi er satt sjakk matt i eget hus.
Bak politikernes snakk om «Handlingsregelen» og frykt for inflasjon, skjuler det seg en dypere frykt:
Konflikten med EØS-reglene for det indre markedet.
Ved å splitte opp eierskapet (oss) og forvaltningen (dem) i alle sektorer, har man skapt en «sjakk matt»-situasjon der nasjonalstaten Norge kun fungerer som et tomt skall:
-Energi:
Vi produserer kraften, men prisen og flyten styres av EU.
-Helse:
Vi eier sykehusene, men legens tid og pasientens data styres av digitale stykkpris-direktiver.
-Natur:
Vi bor i landet, men EØS-juss overkjører lokaldemokratiet.
-Penger:
Vi har formuen, men J.P. Morgan eier infrastrukturen.
Man trenger ikke okkupere et land med soldater når man kontrollerer algoritmer, energiflyt og banktransaksjoner.
Ved å fortelle folket at vi er «verdens rikeste land», skjuler politikerne at vi i realiteten har byttet bort vår reelle frihet mot en digital saldo som vi bare får bruke på de premissene EU og USA godkjenner.
Vi har «nøkkelen» til landet, men den passer ikke lenger i låsen fordi låsen er byttet ut med EØS-standarder.
Oljefondet har blitt et gyllent håndjern.
Vi er rike på papiret, men fattige på handlingsrom.
Det er på tide å spørre:
Hva er egentlig verdien av 20.000 milliarder kroner hvis de ikke kan brukes til å sikre vår egen nasjonale frihet?
Siri Hermo
