oss 100 kroner!
Det er en utbredt sjuke å importere moter, trender, tankegods og ideologier kritikkløst og nærmest ufordøyd fra USA. Det er en følge av den nesegruse norske provinsialismen. De første to tiåra av det 21. århundret har norsk akademia og norske medier tatt til seg hele det amerikanske identitetskomplekset og prøver å lage politikk av det. Det går svært dårlig. Småborgerlige intellektuelle har importert ideologier og begreper som er så ufordøyde at de til dels ikke er oversatt til norsk en gang. Det er «queer theory», «whiteness», «white supremacy», «deplatforming» og «woke» – og alle har det til felles at de forkaster klassemotsetninga som den viktigste motsetninga i samfunnet, hovedmotsetninga.
For ikke lenge siden ble vi i steigan.no kalt «rasister», ikke minst fordi vi ikke godtar at rasisme/antirasisme er noen hovedmotsetning i samfunnet, men tvert om insisterer på at for et samfunn som Norge i dag, er det mosetninga mellom arbeid og kapital som er hovedmotsetninga.
Nå har vi oppdaget at vårt standpunkt i USA kalles «klassereduksjonisme». Vi publiserte nemlig en omtale av konfliktene rundt den svarte marxistiske professoren Adolph Reed ble kalt for «reaksjonær klassereduksjonist» av identitetspolitikerne.
Les: En svart marxist ville snakke om rase. Da ble det bråk.
Elling Borgersrud var den som helt usaklig påsto at steigan.no er rasistisk, og på Facebook støttet han kritikken av Reed, og viste til en artikkel om ham i Counterpunch. Det var nyttig, fordi den artikkelen viser igjen den ideologiske avstanden mellom dem som ser «rase» som en hovedsak i samfunnet og dem som ser klasse som hovedsak. Forfatteren, Andrew L. Stewart, som er assistentprofessor ved Clark University, siterer Tatiana Cozzarelli, som er redaksjonsmedlem i Left Voice, og hun skriver:
«Klassereduksjonisme er troen på at klasse forårsaker all undertrykkelse, og på sin side at økonomiske endringer er nok til å løse alle former for undertrykkelse. Som Sherry Wolf forklarer, «Det er en karikatur av debatten mellom marxister og identitærer. Talsmenn for ID-politikk sier “kjønn”; Marxister svarer, «klasse.» ID-politikere sier “kjønn og rase”; Marxister svarer: «klasse, klasse.» Identifikatorer sier “kjønn, rase, seksualitet, funksjonshemming”; Marxister sier: «klasse, klasse, klasse, klasse.» «
Adolph Reed mener på sin side at den antirasismen som setter rase over klasse «i likhet med den borgerlige feminismen er nyliberal, og dermed grunnleggende anti-venstre,» som han skriver i artikkelen Antiracism: a neoliberal alternative to a left:
Derfor er det viktig, når vi ser på de ekstremt utfordrende utsiktene til å bygge en bevegelse som er i stand til å endre vilkårene for debatt i amerikansk politikk til å sentrere seg om interessene og bekymringene til arbeidsfolk – av alle raser, kjønn, seksuelle orienteringer og uansett innvandringsstatus – som er det store flertallet av landet, at vi erkjenner at rasereduksjonistisk politikk er nyliberalismens venstrefløy og ikke noe mer. (Vår uth. red.) Den er åpent antagonistisk til ideen om en solidarisk venstreside. Det er viktigere enn noen gang å erkjenne denne virkeligheten og handle deretter.
Det beste ved den norske ml-tradisjonen er «klassereduksjonistisk»
I likhet med Reed rammes vi av kritikken om å være «klassereduksjonistisk», om ikke på den måten den udialektiske og forvridde kritikken til Cozzarelli sier. Men la oss godta det foreløpig.
Folk må gjerne si hva de vil om den norske ml-tradisjonen, og det gjør de som kjent gjerne. Men ingen kan ta fra oss at var det noe vi gjorde, så var det å hente fram igjen klassekampen og klassene i den norske samfunnsdebatten. På den tida da Tron Øgrim og jeg ble marxister var den gjengse oppfatninga i Norge at klassene knapt fantes lenger, og på universitetene rådde «lagdelingssosiologien».
Midt oppe i dette etablerte vi ei avis, og den kalte vi nettopp Klassekampen, og vi utviklet streikestøttekomiteer, ledet streiker i industri og transport, stilte parolen om å gjøre fagforeningene til kamporganisasjoner – på klassekampens grunn. Vi bygde opp partiavdelinger på alle de største industriarbeidsplassene i Norge, nettopp fordi vi så på klassekampen som hovedmotsigelsen. Og når vi gjorde det lente vi oss tungt på klassekamptradisjonen i norsk arbeiderbevegelse fra Marcus Thrane og gjennom DNAs og NKPs beste år. Jo, kall oss gjerne klassereduksjonister.
Men likevel er som sagt kritikken til Cozzarelli feil og udialektisk. For det at man mener at motsigelsen arbeid mot kapital er hovedmotsigelsen betyr ikke at det ikke finnes andre motsigelser, eller at noen av dem ikke kan være viktige. Dette var et kjernepunkt i alle våre studiesirkler, og vi hamret inn hvor ille det kunne gå hvis man ikke skjønner det når hovedmotsigelsen skifter. Vi pekte på hvordan det gikk med DNAs ledende marxistiske teoretiker, Håkon Meyer, da han ikke skjønte at hovedmotsigelsen i Norge hadde skiftet etter den tyske invasjonen 9. april 1940. Han insisterte på at invasjonen ikke endret noe, og endte opp med å gå inn i Nasjonal Samling.
På studiesirklene ble folk også lært opp til å analysere og kjenne igjen en rekke andre motsigelser i samfunnet, som det også er viktig å forstå. På den tida sto kampen om norsk medlemskap i EU, og da var det nasjonale spørsmålet i sentrum på en helt annen måte. Dette var ingen sjølsagt sak på den tida. Vi mente at det var viktig å skape en mye breiere klasseallianse for å stanse medlemskapet, ikke minst med andre arbeidende klasser i by og bygd, men til og med landbruksorganisasjonene, som samtidig representerte kapitalinteresser.
AKP var det første norske partiet som vedtok et samepolitisk program og kvinner og jenter i partiet skapte Kvinnefronten.
Internasjonalt så vi kampen mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner som en av de viktigste motsigelsene, slik vi så det for eksempel under Vietnamkrigen. I dag er Syria et godt eksempel på det samme. Der er ikke arbeid og kapital, men motsigelsen mellom det syriske folket og imperialismen hovedmotsigelsen.
Så vår «klassereduksjonisme» er ikke så ensidig og mekanisk som kritikerne vil ha det til. Men vi sto den gang for at i et land som Norge, under forhold som i dag, er det motsigelsen mellom arbeid og kapital som er hovedmotsigelsen, og på kapitalsida kan vi trygt slå fast at det er finansoligarkene som har kommandoen. Dette er også det «klassereduksjonistiske» synspunktet vi legger til grunn for våre analyser i steigan.no.
Fornektelse av arbeiderklassens rolle
Den nevnte Andrew L. Stewart, som hevder å være marxist, viser sin holdning til proletariatet i Europa, når han skriver:
«Faktisk hadde europeere en tendens til klassesamarbeid, og alltid på grunnlag av rasisme og imperialisme. Som en massebase har det europeiske proletariatet gjentatte ganger vist uten unntak i løpet av det siste århundret å være et bolverk for kontrarevolversjonen om og om igjen, sjøl om en ikke skal benekte at et mindretall var i stand til å bryte med denne hegemoniske praksisen.«
Dette uttrykker en forakt for arbeiderklassen i Europa som ikke er av ny dato. På 1960-tallet møtte vi den blant sosialistiske studenter i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti, og internasjonalt møtte vi den hos en dansk teoretiker som het Gotfred Appel. Han regnet seg også som kommunist og maoist, og grunnla den maoistiske Kommunistisk Arbejdskrets i Danmark. Men i motsetning til oss norske ml-ere syntes han det ikke var noen grunn til å bekjempe medlemskap i EEC, og han utviklet snylterstatteorien, der han hevdet at arbeiderklassen i Vesten riktignok er undertrykt, men den er også så korrumpert av imperialismen at det ikke har noen hensikt å forsøke å reise den til klassekamp. Det eneste kommunister i Vesten kunne gjøre var å fungere som en femtekolonne for den tredje verden. I Danmark førte denne tankegangen fram til Blekingegadebanden. I Tyskland førte en tilsvarende tankegang fram til Rote Armee Fraktion.
Den forakten for den vestlige arbeiderklassen som Stewart uttrykker har altså røtter langt tilbake, og vi ser den igjen i dag. Den liberale middelklassen forakter virkelig arbeiderklassen og ser ned på den, slik som vi så da britiske arbeidere stemte Brexit, og slik vi så det i holdningene til «de gule vestenes» opprør i Frankrike. Og slik vi ser det blant den småborgerlige identitetspolitiske bevegelsen i USA i dag. Det er ikke bare Hillary Clinton som ser på den hvite arbeiderklassen som «deploreables». Det er ei holdning som går vidt og bredt også blant langt mer radikale grupper i USA.
De kjemper med nebb og klør mot å anerkjenne klassemotsigelsen som hovedmotsigelsen i dagens USA, og introduserer stadig nye «sårbare grupper» som viktigere og edlere, og dermed gjør de herskerklassen en gigantisk tjeneste.
På et tidspunkt i USAs historie da det mer enn noen gang før er viktig å konsentrere seg om interessene og bekymringene til arbeidsfolk – av alle raser, kjønn, seksuelle orienteringer og uansett innvandringsstatus – som er det store flertallet av landet, gjør de det motsatte. De verken ønsker eller gjør noe for å skape enhet på klassekampens grunn. Og dermed blir de, som Adolph Reed skriver, ikke noe annet enn nyliberalismens venstrefløy.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
