Hva ønsker opposisjonen i Hviterussland?

0
Fra demonstrasjonen i Minsk 16. august 2020. Foto: Shutterstock

Det har som kjent vært en bølge av demonstrasjoner i Hviterussland etter valget 9. august 2020 der president Alexandr Lukasjenko hevdet at han hadde fått 80 prosent av stemmene. Denne politiske bevegelsen har fått massiv støtte fra propagandakanaler som Radio Free Europe og Voice of America, som begge er offisielle kanaler for USA.

Vi har kalt det som foregår i Hviterussland for en «fargerevolusjon», fordi det som skjer har så mange fellestrekk med de andre fargerevolusjonene som vestlige etterretningsorganisasjoner har stått bak. Det betyr ikke at det ikke finnes mange reelle grunner til at folk protesterer og retter knallhard kritikk mot den autoritære president Lukasjenko. Det er heller ingen grunn til å stole på det offisielle valgresultatet.

Og i alle fargerevolusjoner har det vært slik; reell misnøye kombinert med utenlandsk infiltrasjon og manipulasjon. Det er ganske enkelt umulig å få en fargerevolusjon til å ta av uten et sosialt og politisk grunnlag for protest. Det betyr ikke at alle fargerevolusjoner er like. I Hviterussland har det for eksempel ikke vært slike innslag av fascistiske og høyreekstreme grupper som vi så i Ukraina. Det har heller ikke vært noen delegasjoner fra US State department slik vi så da viseutenriksminister Victoria «Fuck the EU» Nuland og John McCain dro i skytteltrafikk til Maidan i Kiev.

Den utenlandske handa er spilt mer med sordin denne gangen, men det betyr ikke at den ikke er der. Et søk på Belarus på Radio Free Europe eller Voice of America viser hvor massiv deres dekning og propaganda er. Og glem ikke at dette er styrt av US State Department.

Den polske og litauiske innblandinga er også veldig tydelig. Der finnes det en visjon om å inkludere Hviterussland i deres «tre hav»-prosjekt, som er en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.

Det polsk-litauiske samveldet slik det framsto etter freden i Dywilino i 1618

Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. (Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.)

I det programmet som opposisjonen i Hviterussland publiserte, men så trakk tilbake, er det nettopp et punkt om at landet må slutte seg til Tre hav-prosjektet.

Det uoffisielle programmet

Det finnes altså et programdokument for opposisjonen, men det er trukket tilbake, så det er ikke klart hvor representativt det er, eller hva som er tenkt skal gjøres med det.

Den hviterussiske TV-kanalen Belarus 1 TV har publisert det, og det finnes i en engelsk versjon her. Dokumentet er nok autentisk, men som nevnt er statusen til dokumentet uavklart. Det er likevel grunn til å merke seg noen punkter:

  • Utenrikspolitisk og miliært er det lagt opp til et omfattende brudd med Russland og Den eurasiske union. Det er også front mot russisk språk, kultur og russiske organisasjoner.
  • Det er satt som et langsiktig mål at Hviterussland skal bli medlem av EU og NATO innen 2030.
  • Økonomisk er det lagt opp til privatisering av den store statlige sektoren i Hviterussland og stor åpning for utenlandske investeringer, bare ikke fra Russland.
  • Styrke forbindelsen kulturelt og økonomisk til Polen og Litauen og bli medlem av Tre hav-prosjektet.

De som har skrevet dette programmet er helt opplagt pro-Vesten markedsliberalister, og når de snakker om frihet, er det først og fremst det de mener. Ideen om å gjøre Hviterussland til EU-medlem er en fullstendig illusjon, slik EU er i dag. Å få NATO inn i landet er derimot langt mer realistisk. Det vil USA og Polen ønske. Tar opposisjonen over, klarer den nok også å selge de største statlige godbitene på det internasjonale markedet og rasere det som er en slags hviterussisk velferdsstat. Men det er vanskelig å se for seg at noe av dette vil være til noen velsignelse for folket i Hviterussland.


Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelSteigan.no og covid-19 – en kritikk
Neste artikkelHvordan skal vi forstå krigen i Syria?