oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
Det er feil å betrakte krigen i Syria som et folkelig opprør mot en diktator. Det er ingen borgerkrig, men et lenge planlagt angrep, satt i scene og holdt i gang av utenlandske sponsorer.
I 2007 fortalte general Wesley Clark til «Democracy Now» om et møte i Pentagon i 2001, rett etter 11. september-angrepene. Her ble han fortalt av en annen general at det var bestemt at USA skulle gå til krig mot Irak. Da han spurte hvorfor, var svaret «Jeg vet ikke, de vet vel ikke hva annet de skal gjøre.» Da Clark besøkte samme general noen uker senere var USA allerede i gang med å bombe Afghanistan. Clark spurte da om de fremdeles skulle angripe Irak. «Å, det er verre enn som så», var svaret. Generalen viste ham deretter et dokument som beskrev hvordan USA skulle styrte regjeringene i syv land de neste fem årene; først Irak, så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran. https://www.youtube.com/embed/gTbg11pCwOc?version=3&rel=1&fs=1&autohide=2&showsearch=0&showinfo=1&iv_load_policy=1&wmode=transparent
Den pågående Syriakrigen må derfor sees i sammenheng med ydmykelsen som USA opplevde 11. september 2001. Amerikanernes mål er å innsette lojale regjeringer i alle land i regionen, alternativt å splitte opp stater for å vingeklippe motstanden mot USAs imperialistiske ambisjoner. For å få dette til brukes alle midler. Nye og enda mer omfattende sanksjoner ble innført i juni. I praksis betyr det nådeløs krigføring mot det syriske folk, som er så hardt rammet av sanksjoner at lederen for FNs matvareprogram sier befolkningen risikerer en sultkatastrofe.
Syriakrigen er en planlagt krig for å erstatte landets lovlige regjering med et USA-lojalt regime. Som i Afghanistan og Libya har USA og deres allierte i Gulf-statene funnet de mest motiverte samarbeidspartnerne blant islamistiske jihadister.
Den syriske våren
Den vanlige fremstillingen av Syriakrigen i norske medier er at den er et resultat av et folkelig opprør mot «diktatoren Assad». Konkret regnes starten å være hendelsene i byen Daraa 6. mars 2011. 15 unge studenter fra fremtredende familier skal da ha blitt fengslet og torturert for å ha skrevet regjeringsfiendtlige slagord på en murvegg, en 13 år gammel gutt døde av mishandlingen. Demonstranter barket sammen med lokalt politi, og konfrontasjonene eskalerte etter fredagsbønnen 18. mars. To dager senere satte en folkemengde fyr på hovedkvarteret til Baath-partiet og andre offentlige bygninger. I de påfølgende sammenstøtene ble både politifolk og demonstranter drept.
Opptøyene spredte seg. Men allerede tidlig i 2011 endret opprøret karakter. Det var ikke lenger de typiske representantene fra den arabiske våren med sine ønsker om frie valg og demokrati som ledet an. På et tidlig tidspunkt i krigen ble det nærmest umulig for Vesten, med noen form for troverdighet, å peke ut de såkalte «moderate opprørerne» som de hevdet å støtte. Opprørerne som delte våre «vestlige verdier» var tilsynelatende forduftet som dugg for den nådeløse solen i den glohete syriske ørkenen.
Les også: «Hva skjedde med Norges syriske milits?»
Utenfor de store byene var det konservative sunnier som tok føringen, med en helt annen agenda. De stilte bl.a. krav om å oppheve kjønnsblandede klasser i skolene, og at kvinnelige lærere skulle bruke niqab. I mars 2012 marsjerte en stor folkemengde i Homs mens de ropte «We are all jihadists! We will exterminate Alawites!»,et tydelig tegn på at opprøret var sekterisk og rettet mot «de vantro» alawittene, shiasekten som Assad og mange i eliten tilhører.
Som en reaksjon på dette gikk hundretusener av syrere ut i gatene i Damaskus og Aleppo for å vise sin støtte til Assad og regjeringen. «Regimets» støtte i den syriske befolkningen har alltid blitt underkommunisert i Vesten, som stadig gjentar fortellingen om Syriakrigen som et folkelig opprør mot en upopulær diktator. Men faktum er at millioner av syrere i løpet av krigen har flyktet fra opprørskontrollerte områder og over til trygge områder kontrollert av syriske regjeringsstyrker.
Fremmedkrigere førte an
Den syriske våren ble kuppet av religiøse ekstremister. Salafistpredikanter fra andre land i Midtøsten benyttet anledningen til å hisse opp sine trosfeller i Syria, som denne fra et TV-studio i Egypt
https://www.youtube.com/embed/D0U9Rw6tVwI?version=3&rel=1&fs=1&autohide=2&showsearch=0&showinfo=1&iv_load_policy=1&wmode=transparent
Fremmedkrigere fra mange land begynte å ta seg ulovlig inn i Syria for å føre «hellig krig» mot den syriske regjeringen. I 2012 kartla CIA over 1.500 militser som kjempet mot regjeringshæren. De som vil bli nærmere kjent med hvem disse er kan lese «Martyrene» av Pål Salahadin Refsdal. Journalisten Refsdal tok seg ulovlig inn i Syria via Tyrkia flere ganger i perioden 2013 til 2018, og fulgte islamistiske opprørsgrupper under dagligliv og kamp. Han fikk innpass i gruppen «Jabhat al Nusra», som er tilknyttet Al Qaida. Han besøkte også andre grupper av islamister som kjempet mot regjeringen til Bashar Al Assad. Det er en blandet gjeng Refsdal skildrer. Noen var europeere. Men de fleste var arabere, fra Marokko, Tunis, Saudi-Arabia. Vi hører også om en bataljon uigurer, islamister fra Xinjiang-provinsen i Kina.
Dette viser at krigen i Syria langt ifra er en borgerkrig, men en krig som holdes ved like og som det er vanskelig å avslutte pga. alle utenlandske makter og grupperinger som deltar. I dag vet vi at disse i alle år har vært støttet av Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia, og at de ledende vestlige landene direkte og indirekte har støttet opprørerne med sin politikk.
USA fyrer opp om etniske og religiøse motsetninger
I et nylig deklassifisert CIA-notat fra 1986 med tittelen «Syria: Scenarios of Dramatic Political Change» får vi et innblikk i den kyniske taktikken USA anvender i Syria. Dokumentets eksistens er i seg selv et bevis på at amerikanerne i tiår har pønsket på måter å kvitte seg med det USA-fiendtlige styret, den gang ledet av Hafiz Al-Assad.
Her er de åpen om å spille på etniske og religiøse motsetninger i befolkningen, for å fremprovosere et voldelig opprør. Mens storparten av soldatene i den syriske hæren (Syrian Arab Army) er sunnier, er flertallet av de øverste offiserene alawitter, som Assad. I notatet ser CIA det som sannsynlig at den syriske hæren vil kunne ødelegges av interne motsetninger, hvis CIA kan fremprovosere voldelige uroligheter av et omfang som gjør at hæren må settes inn. I en slik situasjon håper CIA at sunniene vil vende seg mot Assad. I notatet fremgår det også at de anser Det Muslimske Brorskap som et redskap egnet til å fremprovosere en borgerkrig.
Målet i dag er det samme som i CIA-notatet fra 1986, nemlig å innsette en sunni-regime som i Jordan, dominert av «moderate næringslivsfolk», med et sterkt behov for vestlige investeringer som kan bygge en sterk privat sektor. Et slikt styre vil ha tette bånd til Vesten, og være helt frakoblet russisk og iransk innflytelse.
Fra Libya til Syria, og tilbake til Libya igjen
Fra 2011 ble våpen flyttet fra de vestligstøttede jihadistene i Libya og over til deres trosfeller inne i Syria, ved hjelp fra CIA. Fremmedkrigere og våpenlaster strømmet inn i Syria fra Tyrkia. Slik ble Syria mer og mer lik Afghanistan på 1980-tallet, hvor CIA lot Pakistan være transittland for våpen og fremmedkrigere inn til Afghanistan.
Recep Erdogans rolle i krigen er viktig. Han står nært Det Muslimske Brorskap, en gruppering som alltid har vært fiende av det sekulære Baath-partiet, og som sikrer Erdogan avgjørende støtte i den tyrkiske velgermassen. Ferske nyheter fra den pågående krigen i Libya understreker hvor kynisk den internasjonale, storpolitiske scenen er. Erdogan bruker nå syriske leiesoldater, vervet blant islamistiske terrorgrupper, i sin intervensjon i Libya, der han støtter en regjering med sterke bånd til Det Muslimske Brorskap.
Stopp krigen!
Det er forbundet med sterk grad av politisk stigmatisering å si at krigen i Syria må stoppes. Da stemples du automatisk som «Assad-tilhenger», og blir utelatt fra det gode selskap. Kanskje er det grunnen til at det knapt har vært folk på gatene for å protester mot krigen.
Men faktum er at Assad og hans støttespillere har vunnet krig mot betydelige odds. De beholdt makten da opprørere massakrerte hele det nasjonale sikkerhetsrådet tidlig i krigen, de beholdt makten selv om de mistet Palmyra, Idlib, halvparten av Aleppo og oljefeltene, de overlevde Trumps bombekampanje, og de har stått imot en energisk amerikansk innsats for å utstyre og trene den væpnede opposisjonen. Hvis ni år med brutal vold, som har drept rundt 100.000 alawitter, ikke beseiret Assad, er det usannsynlig at nye sanksjoner vil gjøre det.
På vegne av folket i Syria er det eneste anstendige standpunkt å kreve at krigen stoppes, og at Norge trekker sin støtte til sanksjoner og fortsatt krigføring.
Om Assad aldri så mye skulle være en «diktator» eller en «krigsforbryter» er det ulovlig ifølge internasjonal lov å angripe Syria militært, hvis ikke FNs Sikkerhetsråd har godkjent det. Det har Sikkerhetsrådet ikke gjort. Vi har altså å gjøre med en ulovlig krig mot Syrias internasjonalt anerkjente regjering, initiert og holdt gående av flere utenlandske stater.
Kilder:
“Gen. Wesley Clark Weighs Presidential Bid: “I Think About It Every Day”, democracynow.org 02.03.07, “Syria faces mass starvation or mass exodus without more aid, WFP says”, bbc.com 29.06.20, “The Pointless Cruelty of Trump’s New Syria Sanctions”, foreignaffairs.com 17.08.20, “A Faceless Teenage Refugee Who Helped Ignite Syria’s War”,nytimes.com 08.02.13, Max Blumenthal “The Management of Savagery” s. 159-168, Verso 2019, «Syria: Scenarios of Dramatic Political Change», CIA-notat 1986
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
