Fargerevolusjon etter gammel oppskrift i Hviterussland

0
Fra protestene i Minsk 13. august 2020. Foto: Shutterstock

Mer enn 20.000 demonstranter fylte gatene i hovedstaden Minsk 14. august 2020 i protest mot president Aleksandr Lukasjenko og hans regjering. Det var både studentungdom og fabrikkarbeidere blant demonstrantene og de ropte «Gå vekk!» til en president som har sittet med makta i 26 år og nylig vant et valg som demonstrantene hevder var manipulert. Og kalde krigere i Washington som Mike Pompeo hyller de fredelige demonstrantene og fordømmer politibrutalitet. Det er noe kjent ved manuskriptet.

Men først: Er Aleksandr Lukasjenkos regime et udugelig og korrupt regime som for lengst burde ha gått ut på dato? Ja! Er det rettferdig å protestere mot dette regimet? Ja! Er det provokatører blant demonstrantene? Ja! Driver USA og Vesten massiv innblanding med sikte på en ny fargerevolusjon? Ja!

Dette er helt klassisk. Been there, seen that, bought the t-shirt!

Hviterussland er en republikk med et usedvanlig sterkt presidentstyre. Presidenten er både statsoverhode og regjeringssjef. Han kan oppløse nasjonalforsamlinga, utstede lover, styre ved dekreter, skrive ut folkeavstemninger og utnevne og sparke dommere. Presidenten har også ansvar for utenrikspolitikken. Da Lukasjenko ble valgt første gang i 1994, skjedde det etter at han hadde profilert seg som en som ville ta et oppgjør med korrupsjon og mafia. Siden har han blitt sittende, og korrupsjonen med ham. Det finnes et stort antall grunner til å gjøre opprør mot ham.

Kort historie

Hviterussland var i middelalderen en del av Kievriket som ble arnested for Russland. På midten av 1200-tallet ble området en vasallstat under Storfyrstedømmet Litauen, og fra 1307 helt underlagt Litauen. Under delingene av Polen på slutten av 1700-tallet ble Hviterussland en del av Russland. Etter første verdenskrig ble det en sovjetrepublikk, og var en del av Sovjetunionen til den gikk i oppløsning i 1991. Hviterussland opplevde en brutal okkupasjon av de nazistiske styrkene under annen verdenskrig. Tyskland ødela 209 av landets 290 byer, drepte minst en million mennesker, deriblant store deler av den jødiske befolkninga, og for Hitler-Tyskland var landet en del av Generalplan Ost der befolkninga skulle utryddes eller gjøres til slavearbeidere for å skape Lebensraum for Tyskland.

Hviterussland har felles røtter med Russland, men har ligget i stridssonen mellom Russland i øst og Tyskland og Polen i vest. Fra 1996 har det eksistert en avtale mellom Russland og Hviterussland om å danne en overnasjonal føderasjon.

Fargerevolusjon

USA har jobbet åpent og skjult for å kontrollere Hviterussland siden før Sovjetunionens oppløsning, og en fargerevolusjon av det klassiske slaget har vært under oppseiling lenge. Sommeren 2020 skrev Moon of Alabama en artikkel med tittelen Belarus – A US Sponsored Color Revolution Is Underway der dette er bra dokumentert. Denne fargerevolusjonen har fått navnet «tøffelrevolusjonen». De første til å bruke dette begrepet var USAs mediekanal Radio Free Europe. Og naturligvis har Atlantic Council båret ved til bålet, som vanlig.

CIAs sivile arm National Endowment for Democracy (NED) har lenge finansiert diverse NGOer i Hviterussland, som har hatt til hendikt å forberede en USA-orientert maktovertakelse. Bare i 2019 bevilget NED 1,7 millioner dollar til slike NGOer. Andre vestlige etterretningsorganisasjoner og astiftelser har sjølsagt gjort liknende operasjoner, slik de alltid gjør.

Og når utenriksminister Mike Pompeo kommer på banen og erklærer sin «støtte til demokratiet og fredelige demonstranter,» vet vi akkurat hvor landet ligger.

Og naturligvis har også gamle John Bolton gitt sitt bidrag til koret.

Det blir, som Caitlin Johnstone skrev 14. august, noe nesten søvndyssende og kjedelig å skrive om de vestligstyrte fargerevolusjonene. Det er samme manus, samme metoder, samme begrepsbruk og de samme aktørene gang på gang. Påskuddet er «frihet fra diktatoren», realiteten er kamp for å kontrollere ressurser og forberede krig.

Les: Imperialists Run The Same Tired Old Script Day After Fucking Day

Det kan også være en god idé å lese kommentaren til skribenten som kaller seg The Saker. Han har null tro på Lukasjenko og heller ikke han har noen illusjoner om Vestens intensjoner i Hviterussland.

Flertallet av demonstrantene i Minsk har helt sikkert et oppriktig håp og ønske om demokrati og frihet. Washington har helt andre planer.

Les om andre fargerevolusjoner på steigan.no.


Forrige artikkelSiste sjanse til å stanse eksperimentelle GMO-vaksiner
Neste artikkelHva med en «moralpille» for å bli mer villig til å godta «reglene»?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).