oss 100 kroner!
Av Frode Bygdnes.
Vi vant folkeavstemminga både i 1972 og i 1994. Folkeavstemminga i 1972 ga folket et løft i forhold til demokrati, medbestemmelse og nasjonal bevissthet. Det styrka folks forståelse for solidaritet og felleskap. Arbeiderbevegelsen fikk igjennom Arbeidsmiljøloven, vi fikk styrka arbeidernes representasjon i bedriftsstyrene, vi fikk bygd på hovedavtalen og de forskjellige overenskomstene. Arbeiderklassen var på offensiven. Og erkjennelsen av nasjonale reguleringer som utvidelse av fiskerigrensa og nasjonal kontroll med ressursene, fikk et kraftig oppsving.
Det samme skjedde ikke i 1994. Vi vant avstemminga, men tapte mer og mer for hver dag som gikk. Det var markedsliberalismen som var på offensiven. Og det var nettopp hensikten med EØS-avtalen.
Strategi
EØS-avtalen ble vedtatt i Stortinget i 1992, men trådte ikke i kraft før 1.januar 1994. Den hadde to sentrale funksjoner.
1) Den skulle binde oss til EU slik at folk mest skulle ta standpunkt til om vi skulle ha stemmerett eller ikke i EU.
2) Den skulle fungere som et sklibrett for Norge inn i EU.
De bommet med formål 1. Ikke en gang svenskesuget fikk oss inn. Den nasjonale sjølbevisstheta står sterk, ikke minst fordi vi har vært inn under både Danmark og Sverige. Unions-forståelsen for folk har fortsatt en negativ dimensjon med seg. Særlig er våre ressurser ettertraktet, og vi har berettiget grunn til å være engstelig for at vi skal bare bli en koloni til Europa.
Men Arbeiderpartiet lyktes med sklibrettet. For vi er mer EU-lik i dag enn det vi sa nei til i 1994. På disse vel 25 årene har velferdsstaten blitt bygd ned, markedsliberalismen har vunnet frem. Ingen av de 13 000 direktivene vi har fått tredd over oss, er blitt avvist. Vi har fått svekket mange av de seirene arbeiderbevegelsen hadde fra 1972. Arbeidstilsynet er nærmest lagt ned. Medbestemmelsen er ikke bygd på representasjon lenger, for aksjeloven endra det til alle styremedlemmenes lojalitetsplikt til styret. Permisjonsregler, pensjon som AFP-en og ikke minst trygd er blitt svekka for folk. Offentlige verdier er satt under angrep, det skal privatiseres; kraftselskap, televerk, dampskipsselskapene som hurtigruta, m.m. Ja selv offentlig forvaltning gjøres mest mulig lik privat drift, jfr. helsevesenet med foretak og privatisering både innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Nå ser det ut til at vi må ta opp igjen kampen for avtaleverket, vi må «tilbake til start» som Harald Berntsen kalte ei av sine bøker.
Faglig kamp
EU-endringene gjennom EØS skjer stort sett på to fronter: Det er arbeidslivet og det er offentlig sektor. Mange av disse markedsliberalistiske føringene fra EU, kunne ha kommet uten EØS-avtalen. For dette er mer klassekamp. Arbeidsfolk ønsker kollektive løsninger, men kapitalen vil gjøre fellesskapets verdier til et marked. Der er og regjeringa. Mange av tiltakene skal Solbergregjeringa ha skylda for uavhengig av EU. Men EØS-avtalen er et abonnement på høyrepolitikk.
Oppsplitting
Det er regjeringa som skal ha skyld i oppsplittinga av NSB. Men regjeringas reformer er reversible om vi ikke var med i EØS. Når reformene er gjort, er vi bundet. Bordet fanger. EØS-avtalen godtar ikke reversering, og slettes ikke på et område som EU prioriterer; Jernbanedirektivet. Den skal privatiseres, stykkes opp for at private aktører lettere skal kunne kjøpe og overta styringa. Denne infrastrukturen vi har bygd opp gjennom skatteseddelen, skal nå legges ut til markedsaktørene.
Vi har enda ikke jernbane i nord, men vi står oppe i en helt parallell situasjon. Det som skjer med kraftselskapene. Splittinga mellom produksjon og nett er som oppsplittinga av rutene og skinnene.
Kraftselskapene
Å splitte kraftselskapene med mer enn 30 000 abonnenter, medfører at det enkelte selskap får svekket sine muskler til å bygge ut nett eller bygge ut produksjonen. Konsekvensen er da enten sammenslåing med andre kraftselskap. Eller selskapene argumenterer for å invitere større selskaper inn på eiersiden. Legg og merke til hvordan de samtidig foreslår å opprette holdingsselskap i stedet for at kommunestyrene skal direkte styre og eie selskapene. Kraftselskapene er kommet i samme utviklingstrekk som dampskipsselskapene gjennomgikk. Der tilegna private rederier seg store verdier som fylkeskommunene hadde bygd opp, samtidig som de stakk av med kompetansen sjøfolkene hadde for drift. Det var et ran.
Bordet fanger
Ved slike endringer vil EØS-avtalen binde oss. Vi blir fanget av EU-politikken. Uten EØS-avtalen, ville vi kunne bygge opp en mot-politikk, en venstrevind slik vi hadde i 1972. Den må vi se langt etter om vi ikke går ut av EØS. For hver dag som EØS setter standarden, for hver dag bindes vi mer og mer til markedet og velferdsstaten bygges ned.
Privatisering NPM
Hjelmengutvalget kom med en rapport for 1 ½ år siden med formål å tilpasse kommunesektoren markedet. Utredninga het «konkurranse på like vilkår». De påpekte at privat virksomhet vanskelig kunne konkurrere med offentlig sektor som kino ol. siden kommunen tok de offentlige innvesteringene, offentlige selskaper fikk rentesubsidier da de ikke kan gå konkurs, ble det fremhevet. De gikk mye lengre enn EØS-avtalen. De underslo det faktum at kommunene må ta ansvar for de mindre lønnsomme oppgavene også. De utreda ikke hensikten med offentlige tjenester for innbyggerne, bare offentlige tjenester som markedspotensial. De offentlige tjenestene skulle gi avkastning. Den samfunnsøkonomiske effekten var utelatt. Velferdsargumentene var fraværende. Den var et angrep på velferdsstaten vår.
I sommer ble utarbeidelse av ny lovtekst lagt ut på anbud. Det var lovteksten for foreninger. I disse dager går anbudet ut. Vi er i ferd med å få First House, til ikke bare å blande politikere og rådgivere, men å forme spillereglene.
Lydrike
EU sin grunnlov bygger på de fire frihetene; fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Disse fire frihetene gjør oss til et lydrike, for de står i motsetning til vår egen grunnlov; «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike.»
Vi kan ta NAV-skandalen som et eksempel. Det norske Storting har dessverre mistenkt arbeidsfolk som trygdemisbrukere, snyltere som sykemelder seg og drar på sydenferie. Liberalistene fikk med seg både Storting, regjering og domstolene, alle tre parter innen vårt maktfordelingsprinsipp. Stortingets vedtak, regjeringas utøving og rettssystemets tolking er satt til side for EU sitt ønske om at folk skal bevege seg fritt, ikke bare for arbeidskraft, men også når de skal forbruke velferdsgodene.
Ironisk nok er her et eksempel på større arbeiderforrakt fra vårt eget Storting enn fra EU. Men det illustrerer godt at vi med EØS-avtalen er blitt et lydrike.
Krisetiltak
Vi er inne i ei stor krise, en pandemi. Krisa er størst i Sør-Europa fordi EU har påtvunget kutt i helsevesenet etter finanskrisa i 2008. Men også her i landet har helsevesenet blitt bygd ned. Det var et mål å ha høgst mulig belegg på sykehusene og dermed ble antall senger kuttet kraftig. Det var og regjeringas argumenter for innføring av de første tiltakene da landet ble stengt ned i mars. Vi måtte vinne tid slik at sykehusene ikke ble sprengt. Så viste det seg at ikke bare medisinlagrene var fasa ut, en hadde ikke beredskapsutstyr hverken på sykehusene eller i forsvaret. Vi mangler smittevernutstyr.
Norge kunne gjøre sjølstendige tester for koronaviruset. Så kommer EU sin forordning som ble implementert av Stortinget den 17. april i år, midt under pandemien. Norge forplikter seg til å kjøpe standardiserte medisinske tester fra kommersielle aktører i stedte for å bruke vårt eget helsevesen. For det første kan vil de bli 10 ganger dyrere pr test, for det andre så forvitrer fagkunnskapen som i dag er i offentlig norske sykehus når dette også blir privatisert.
Men EØS-avtalen sin farligste konsekvens er regjeringas håndtering av krisetiltakene. Norge er i en unik situasjon, vi kan både bruke av oljefondet, og vi har en egen økonomi så Norges Bank kan trykke opp penger etter behov. Men ingen av tiltakene får vi lov til av EU. Norge er låst fast til EU sitt regelverk, Norge kan bare støtte utsatte bedrifter og helsevesen i den grad ESA som kontrollorgan, gir oss lov til å redde vår egen økonomi. Selskaper som Norwegian fikk raskt støtte, men ikke de permitterte arbeiderne. Nei til EU ved Steinholt formulerte det slik: «ESA holder PIN-koden til statskassa». Ingen norske støttetiltak er lovlig før norske myndigheter har underrettet ESA og bedt om lov gjennom det de kaller notifisering. Denne praksisen som her brukes for EØS-avtalen, vil skape hevd. Vi har en artikkel 112 som gir oss rett til sjølstendig krisebeslutning. At den ikke brukes her, gjør at den blir verdiløs. Framtida vil uansett krise, vise til praksisen ved artikkel 61 som brukes i dag.
Koronakrisa har blitt brukt til å binde oss sterkere til EU, fratatt vårt handlingsrom og unntatt prosessen en demokratisk behandling. Vi er enda inne i en unntakstilstand.
Men det er og et poeng at EU ikke trødde støttende til i denne krisa, tvert om. Italia fikk hjelp fra Kina, Cuba og Russland. For EU planlegger ikke for uventede hendelser som berører folks sikkerhet og trygghet. EU planlegger for de fire frihetene.
Og den viktigste friheten er fri flyt av arbeidskraft. Det står i strid med stenging av grensene. EU har ramset opp de yrkesgruppene som må få vandre fritt over landegrensene nå for tiden. Spesielt opptatt er de i sesongarbeiderne og at det skal være fritt frem for import av arbeidskraft.
Dermed fikk vi sykepleiere og leger fra Sverige som hadde smitte med seg, enda det nettopp var sykehjemmene som skulle vernes siden alle der var i risikogruppe. Arbeiderne til disse bemanningsbyråene, lever tett på en annen, deler bad og arbeider sammen. Ikke det en gang fikk alarmbjellene til å stoppe denne importen.
Hurtigruteskandalen er og et slikt eksempel. Å tøye karantenebestemmelsene med å la dem jobbe om bord mens de er i karantene, er oppsiktsvekkende. At passasjerene settes på land i Tromsø enda de hadde sykdomsutbrudd om bord, viser for en naiv holdning, eller at Høie er satt under EØS-pålegget «fri flyt av arbeidskraft». Norske sjøfolk var satt på land siden halve hurtigruteflåten lå i opplag. Likevel valgte de å hente utenlandsk arbeidskraft. Det i ei tid de fikk krisehjelp til selskapet. De fikk beholde statsstøtten uten å gjennomføre seilinger. Likevel sendte selskapet egne ansatte over til NAV og passasjerer i land. Kommunehelsetjenesten fikk oppgaven med å spore opp de syke. Så rå er kapitalismen.
Statsdannelse
Iveren etter å forsvare fri import av arbeidskraft, avslører og ideen bak EU. Det er mange frihandelsavtaler som har tilnærmet fri flyt av varer, tjenester og kapital, men bare EØS-avtalen har fri flyt av arbeidskraft. Vi i Norge har en fri flyt av arbeidskraft som er minst ti ganger større enn innvandringen. EU sin baktanke er å danne en stat. EU har satt mål av seg til å bli mer enn en union, det skal bli en føderal statsdannelse.
Så har det vært et hovedargument mot EU hele tida, og tilhengerne har nærmest garantert at det ikke var tilfelle. Den debatten har de ønsket å styre unna.
Motstanden
Holdninga mot EU har vært solid. Men det er flere som prøver seg. Venstre skal gå til valg på at det er 26 år siden EU-avstemminga. Da folk måtte være 18 år for å stemme, betyr det at ingen personer under 44 år har tatt den avgjørelsen. En forsøker å få til en ny EU-avstemming. For tilhengerne er første bud at EØS-avtalen beholdes.
Skal Norge styre unna EU, må vi si opp EØS-avtalen. Da må vi omvende AP eller erstatte AP på Stortinget med motstandere. Nøkkelen for begge strategiene er FAGBEVEGELSEN. EØS er AP sitt barn og har stor prestisje. Derfor setter AP i dag mye ressurser på å påvirke LO. Nå står kampen i LO. LO har objektiv interesse av å stoppe markedsliberalismen og si opp EØS-avtalen. EU sin politikk er ikke i arbeidsfolk sine interesser.
AP ønsker EØS som rammbok for å skjule seg bak sin markedstenkning. Så EØS-avtalen er det nok sosialdemokratene som ivrer mest for. Agenda, politisk uavhengig, men eid av Trond Mohn og LO, konkluderer med at Norge må ha EØS-avtalen for å få selge varer og tjenester til det europeiske markedet.
EU-handel
Argumentet at Norge er helt avhengig av å selge varene til EU er svekka etter at England gikk ut. Men det er slik at «mat må en ha», også på kontinentet. Og vi har mat, mye mer mat enn vi trenger. Vi har fisk. Og den har 2 % toll uansett om vi har EØS-avtalen eller frihandelsavtale. Den fisken vi bearbeider kan få større toll, men det vil alltid være et spørsmål om etterspørsel. Og vår bearbeida fisk blir mer og mer attraktiv på det internasjonale marked. Det er egentlig innlysende at EU-borgerne vil bli hardest rammet om de ikke får kjøpe billig og god matfisk fra Barentshavet.
Vi risikerer dessuten at EU vil øve større press på å fiske i vårt hav nå når Storbritannia er ute. Da vil vi få mindre å selge både som råvare og ferdigforedla vare. Vi hadde en del reservasjoner for fisken. EU skulle ikke få bruke oss som transittland for sin havgående flåte. Likevel fikk de det etter 10 år, dvs. allerede i 2004. Omsetningspåbudet gjennom salgslagene ble opphevet, og dermed ressurskontrollen. Fisk fra våre egne farvann kom i konkurranse med vår eksportfisk. Og vår egen havgående flåte tjente på å levere fisken lengst mulig sør, eller bruke frysehotell. Resultat ble et hardt slag for vår egen fiskeindustri. Vi ble mer råstoffleverandør. For å kunne ta tilbake vår styringsrett over ressursene, må vi frigjøre oss fra EØS og kontrollorganet ESA.
Proteksjonisme
Det sies at vi skal være et grønt batteri til Europa. Hvis det er et mål, så kan vi og være det uten EØS-avtalen. Faktisk er det viktig at vi sjøl får bestemme hvor mye natur som skal ødelegges. Nå er vindkraft en inngangsport til EU-kapital til å omforme vår natur og vårt næringsliv.
Fagbevegelsen stilte krav om å bygge havvind for å produsere hydrogen, som bare er en energitransportør. Det var viktig å få arbeid til ledige oljearbeidere. Samtidig ble verdens største farkost slept forbi de kriserammede verftene og opp til Hadsel. Vi kan ikke bestemme vår industripolitikk sjøl lenger. For at det skulle kunne bli gitt konsesjon til Nordlaks, burde det vært satt som en betingelse at konstruksjonen skulle vært bygd i Norge. Var den for stor? Vi har hatt et prinsipp om at verkstedindustrien skal kunne bygge og betjene alt som flyter utafor kysten vår. Det er også et sikkerhetsmessig aspekt her. Det skal repareres og ettersees.
Vindmøllene er også et produkt vi burde sette restriksjoner på å importere. De har bare en begrensa levetid, Da skal demonteringa og destruksjonen av dem være en kjent teknologi.
De siste hurtigrutene er heller blitt litt mindre, men de bygges likevel i utlandet. Da bør vi ikke gi statlig støtte til drift av de båtene som ikke bygges her. Selskapene skal ikke kunne surfe på de billigste løsningene så lenge det er en samfunnsoppgave de skal gå løs på.
Vi har nok av oppgaver som vi kan bygge vår industri på. Vi kan bruke hjemmemarked til å bygge oss opp for eksport. I stedet gjør vi oss nå mer og mer avhengig av import fordi kapitaleierne tjener kortsiktig på å kjøpe der det er billigst. Men det er kortsiktig, i hvert fall for nasjonen vår.
Skremselspropaganda
At vi er avhengig av EU-markedet er tilbakevist. For det første så har vi en handelsavtale som fungerte fra 1974, som sikra arbeidsplassene i industrien like bra som EØS-avtalen og som gjelder den dag i dag. Denne erfaringa gjør også JA-sida sine argumenter om varig nedtur etter avstemminga i 1972 til skamme.
Etter at vi sa NEI i 1994, skulle renta stige, krona falle, eksporten svikte, kapitalen forsvinne og arbeidsløsheta øke. Det gikk stikk motsatt på alle punkter, og det på tross av at vi fikk klimakrise, finanskrise, flyktningkrise, sosial dumping, m.m. Og nå når vi skal møte disse krisene, får vi ikke ta nasjonale mottiltak.
Motstrategi
Inntil vi vinner kampen mot EØS får vi føre en forsvarskamp. Hvordan stoppe sosial dumping? Synliggjøre problemet. Sosial dumping er ikke et utilsikta onde av EØS-avtalen. Det er selve formålet med det indre markedet for fri flyt av arbeidskraft. Svekke fagbevegelsen, svekke tariffavtalene, presse lønningene ned. Det er oppskrifta på å øke fortjenesten. Vi må ta kampen for ei anstendig lønn å leve av, om det er jordbærplukkere, sjåfører, filetarbeidere eller bygningsarbeidere. Den elendige betalinga er en spydspiss i å fremme forskjells-Norge.
Still krav som begrenser den. Stå på kravet om at bare en til to underleverandører skal godtas på byggearbeidsplassene. Den såkalte Telemarksmodellen fra Skien kom etter at fremmedarbeidere bl.a. malte kommunens skole for kr. 20.- i timen. Derfor ble det innført 15 krav som går på bl.a. at :
-alt arbeid skal utføres av fast ansatte hos entreprenørene,
-innleide skal være fast ansatte med lønn mellom oppdragene til utleiebedriftene,
-ingen entreprenørkjeder skal ha flere enn to ledd,
-over halvparten av de som er i prosjektene skal ha fagbrev,
-bedriftene må ha lærlinger.
Dette er å forfordele de seriøse selskapene.
I sommer vedtok Stortinget en lov som gir Arbeidstilsynet myndighet til å gi pålegg og iverksette straffetiltak mot ulovlig innleie og brudd på likebehandling av arbeidstakere, og manglende innsyn i lønn og arbeidsvilkår. Nå må det bli politisk vilje til å følge dette opp. Vi må kreve at Arbeidstilsynet må bli like aggressiv som parkeringsvaktene eller mattilsynet med bøter og stenging.
Godta at arbeidsfolk fra hele verden kommer til Norge, men de skal ha norske arbeidsbetingelser, de skal ha tariffavtale, norske lønninger og våre rettigheter. Det er stor mulighet for at de da slår seg ned her i landet. Men hvorfor ikke. Jeg lærte å bli industrimekaniker av en danske på Mathiassen Mek. Verksted i Harstad. Og han var med i verkstedklubben og ble harstadværing. Når utlendingene bare er gjestearbeidere, så reiser dem av gårde med sin kunnskap. Blir de så deler de.
Sosial dumping er en felles kamp hvor alle solidariske arbeidere må delta. Og den må ledes av en aksjonsvillig fagbevegelse.
En samla arbeiderklasse som vil bruke makta si, er den eneste måten å stoppe sosial dumping på. Når bedrifter som Norse Production taper i spørsmålet om tariffavtale, slår de seg konkurs. Da må LO våge å gå til boikott av virksomheten som da oppstår ved nytt navn. LO skryter av 900.000 medlemmer. Da må om så bare en promille av oss kunne tas ut i sympatiaksjon. Skulle vi få ESA på nakken, så er det faktisk enklere å få sagt opp EØS-avtalen.
Nylig kom meldinga om at ESA reiser sak mot Solbergregjeringas restriksjoner på bruk av underleverandører ved offentlige innkjøp. For EU er til og med Frp for strenge mot arbeidslivskriminalitet. Stemmer det som abc-nyhetene meldte, så er det bare å starte kampen for å si opp EØS avtalen.
Frode Bygdnes,
august 2020
Les mer om EØS på steigan.no her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
