oss 100 kroner!
Av Nils Amund Raknerud.
Man burde kanskje ikke bry seg. Jeg gjør. LItt for mye. Satt på T-banen og ergret meg over en kar på benken vis à vis, han var så åpenbart vemmelig mot sin kjæreste ved siden av at det irriterte. Med den mimikken jeg av og til kan oppvise, er det synd jeg ikke ble skuespiller. Sønnen ga meg noen sjanser, men jeg klarte hverken å ta regi eller mime karaoke etter en høyttaler som nærmest sto og hoppet hiphop-replikkene mine.
Det var altså en hvit, ung, moteriktig herremann hvis oppførsel irriterte. Jeg brukte mitt skuespiller-talent på noen grimaser, ingen replikker, litt for å vise hans kjæresten sympati. Hvis hun så i min retning.
Samtidig la jeg nesten ikke merke til en familie på fire som kom inn og satte seg i nærheten. De nyankomne var mørke, hverken hvite eller svarte, jeg ville sagt brune, om jeg ble spurt. Jeg er ikke så god til å ta i bruk moderne uttrykk like lett som de mer korrekte, for ikke å si motebevisste yngre kan.
Da hørte jeg plutselig «Det er det verste jeg har sett!» Den var myntet på meg. Et par rader unna hadde en annen, også ung, hvit, men langt fra motebevisst i klærne, observert mine irriterte ansiktsuttrykk, — men trodde de var rettet mot den nyankomne familien. Han skjeller meg ut etter noter, inkluderer et par bemerkninger om gamle gubber som vanligvis er fremmedhatere og rasister. Alle hører. Han har jobbet på asylmottak, sier han, og sett det meste. Ja vel.
En misforståelse, ja, og i utgangspunktet var det jeg som hadde satt opp et fjes. Nå har jeg flyttet til et mindre samfunn der «alle kjenner alle», så jeg passer godt på mimikken heretter.
Men å få tilslengt offentlig at jeg er fremmedfiendtlig og rasistisk — nærmest på grunn av min alder; jeg var vel 65, det var det verste. Utvider du perspektivet, er det ikke vanskelig å se at parolen «old lives matter» er mildt sagt aktuell, ikke minst i vår vestlige del av verden.
Mitt umiddelbare problem der og da var at jeg gjerne skulle ha ropt tilbake at det er den hvite dusten på benken vis à vis meg som irriterer. Heldigvis skulle jeg av på neste holdeplass.
Rasistiske ytringer kommer inn under straffeloven, sånn må det være og det må praktiseres. Den rasistiske politivolden i USA har satt en mer aktiv anti-rasisme på dagsorden. Man må gjøre noe mer enn å mene. At noen over-ivrige gjør overtramp, er kanskje ikke mer enn det man kan forvente, men det er ikke mer akseptabelt.
Det er første gang jeg skriver i denne nettavisen, også kalt (nedsettende?) for «bloggen til Pål.» Det er all right å ha et sted å sende inn. Det gikk imidlertid en faen i meg (kall det skrivelyst, inspirasjon) da jeg leste på Facebook at Pål Steigan nå også er «rasist». Gammal gubbe, han òg, hadde jeg nær sagt, haha. Nei, angivelig har det å gjøre med hvem som slipper til i nettavisen, blant annet. Det er bidrag fra de politisk ukorrekte, eller det som verre er. Ikke lett å forstå argumentasjonen for uforståelige påstander. En avis er ikke et politisk parti. Ikke i 2020.
Neste trinn i inspirasjons-raketten kom da jeg fikk kjennskap til at en annen skriver — han har levert de flotteste tekster fra sin arbeidsplass bak rattet, og ofte kommet på trykk i alt fra den røde Klassekampen til det glansede Transportmagasinet — har blitt oppfordret til IKKE å bidra på «Påls blogg».
I likhet med den skrivende lastebilsjåføren er jeg ikke redd for å bli «tilsmutset» av andre bidragsytere her. Så, følg med følg med!
På pur F og vennlig hilsen
Nils Amund Raknerud
Vestre Sandøya
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
