Teatralsk aksjonisme – med velvillig støtte fra «fienden»

5. juli 2020

demonstrasjon — Illustrasjon: Shutterstock

En oppfølger til Aktivisme under den digitale revolusjonen – et 50-års perspektiv.

Jeg er nettopp tilbake fra Haramsøya, hvor de krever «Stopp vindkraftutbygginga nå». Dette er et tydelig krav som kan innfris eller ikke innfris, og man kan nedlegge aksjonen når det er innfridd eller ikke. Tilsvarende så vil de fleste streiker på arbeidsplassene være av denne typen: man krever noe som skal innfris, og det er grunnlaget for aksjonen.

Andre eksempler på aksjoner med konkrete krav er de to kampene mot norsk EU-medlemskap i 1972 og 1994. Og De Gule Vestene i Frankrike som krever folkeavstemningssystem slik som de har i Sveits, hvor folk kan ta initiativ for folkeavstemning, og dette skal gjennomføres hvis det er nok underskrifter bak kravet. Og den er bindende på alle nivåer i samfunnet – kommunalt, regionalt og nasjonalt.

Dette er alle eksempler på aksjoner som stiller konkrete krav hvor det mulig å vurdere om de blir innfridd eller ikke.

Dette står i motsetning til dagens situasjon hvor vi har svære globale aksjoner som ikke stiller konkrete krav, men har et diffust grunnlag. Eksempler er «kampen mot rasisme» og «kampen mot klimakatastrofen». Samlenavnet på slike aksjoner blir «gjør noe nå!». På det «grunnlaget» kan man egentlig fortsette å aksjonere i evighet fordi at man ikke klart hva man kjemper for å få gjennom, og man veit derfor heller ikke når «kravene» er innfridd.

Men dette gir grunnlaget for å ta opp igjen den såkalte kampen når du har «lyst til det». Når man ikke aksjonerer for et rimelig antall konkrete målbare krav – men for mer diffuse «riktige holdninger» – forsterkes det aspektet som jeg skreiv om i forrige artikkel. Posering, gateteater og adrenalin-kick blir mer framtredende. Aksjonen blir et mål i seg sjøl. Man skal få vist seg fram og ha det kult. Og hvis man kan ødelegge noe i forbindelse med aksjonen og dermed får opp pulsen sammen med flokken, så er det en ekstra bonus. Det skjedde i Trondheim under motdemonstrasjonen mot SIAN mandag 29. juni.

Vi er med andre ord i den situasjonen at den moderne medie- og kommunikasjonsteknologien som jeg skreiv om i forrige artikkel, virker i kombinasjon med aksjoner hvor man ikke stiller noen få og tydelige krav, og hvor de fleste aksjonistene bare «føler» sterkt at «noe må gjøres!». Denne kombinasjonen utgjør en eksplosiv blanding som forsterker bildet.

Og fenomenet blir stadig mer fremtredende, ikke minst fordi det omfattes med påfallende velvilje både fra de multinasjonale korporasjoner og de store mediene. Verdens herskere – som oppdateres av sine tenketanker og ansatte ideologiske analytikere fra kommunikasjonsbransjen – er veldig klare over utviklinga. Som selvfølgelig er en stor fordel for dem, fordi kampene som pågår splitter befolkningene og fører ikke til noe som helst når det gjelder å endre de grunnleggende maktforhold. Man hersker via «Weapons of mass distraction».