oss 100 kroner!
Av Trond Andresen.
Marx og marxister har helt riktig påpekt hvordan religion både har fungert som folkets opium (trøst og mening med livet) og som herskernes undertrykkings- og splittelsesmekanisme.
Men hva skjer når samfunnet blir stadig mer sekularisert og religiøse autoriteter har mista nakketaket på befolkninga?
Denne utviklinga bekymrer sjølsagt de mer tenkende strategiske hoder i herskerklassen, som i dag er konsentrert i globale korporasjoner, spesielt i finanssektoren og den voksende globale IT-sektoren. I tillegg finner man slike tenkende strategiske hoder i dypstatene i store land, i særklasse USA.
De følger derfor nøye med på trender og strømninger som oppstår. De lager dem ikke (så la oss slippe tåpelige standardbeskyldninger om at jeg fremmer en konspirasjonsteori), men de ser hva som foregår, og som kan utnyttes og forsterkes. Til det har de de store mediene («MSM») som de har indirekte kontroll over gjennom eierskap, nettverk og felles verdier med sjefene der – sjefer som i de store mediene kan sies å sjøl være en del av herskerklassen.
Voldsomme motsetninger blant folket rundt synet på menneskeskapt global oppvarming, rasisme, migrasjon, multikultur, scenenekt, ytringer på sosiale medier, kjønnsidentitet, «homofobi», «transfobi», «flyskam», «metoo» – annen «kulturkrig» – alt dette er flott konflikt- og oppmerksomhets-råstoff som kan blåses opp av mediene og ta veldig mye plass i samfunnsdebatt og -samtale.
Dette har svært stor nytte for de globale makthavere — det er et «weapon of mass distraction»; det tar oppmerksomhet vekk fra dem sjøl, vanskeliggjør kritisk gransking og opplysning, og svekker dermed mulighetene for motstand.
Journalistene er nyttige idioter her, eller de har antenne for signalene ovenfra om hva som bør gis mye oppmerksomhet, og hva som da skal gis tilsvarende mindre. Og så lenge mye av dette framstår som «korstog for gode saker» (Thunberg, antirasisme, støtte til seksuelle minoriteter og til kvinner mot trakassering) er det jo veldig lett å overbevise seg sjøl om at man gjør riktige valg. Da blir journalisten også kvitt tilløp til kognitiv dissonans.
Mens alle kulturkrigene raser, kan movers and shakers i de globale korporasjonene drive sin business as usual i fred. De er også så smarte at de ser nytten av at det avdekkes en del råttenskap i globale kapitalistiske foretak. Koch brothers i USA, som sponsorer av propaganda for kullindustrien, er derfor noe som de mer tenkende strategiske hoder ser som et pluss når slikt dekkes kritisk i mediene. Det øker troverdigheten.
Herskerne trenger ikke konspirere. Bare hjelpe til litt her og der for å holde kulturkrigene i gang. Noe som også gjør det lettere å kunne bedrive de virkelige krigene.
