Aktivisme under den digitale revolusjonen – et 50-års perspektiv

3
Illustrasjon: Shutterstock
Trond Andresen

Av Trond Andresen, 1. amanuensis, institutt for teknisk kybernetikk, NTNU

Sett i et langt tidsperspektiv ser dagens bilde slik ut for meg: Emosjonene dominerer. Analyse, argumenter og kunnskap er henvist til baksetet.

Først: Det som kommer nedenfor er ikke moralisme fra en eldre (73 år) person som ojer seg over ‘ungdommen nå til dags’. Unge mennesker i dag har den samme psykiske og emosjonelle utrustning som vi hadde på 70-tallet. Det er andre ting som forklarer forskjellene mellom aktivisme nå og 50 år tilbake. I vesentlig grad tror jeg endringene har en teknologisk/materiell forklaring.

Jeg var som mange i min generasjon svært aktiv på ytre venstre på 70-tallet. Internett eksisterte ikke. Aktivistene måtte lage løpesedler som bare inneholdt tekst, og sveive dem ut på stensilmaskin. Tekstbehandling på PC fantes ikke. Man skreiv møysommelig på skrivemaskin, med flittig bruk av korrekturlakk. Vi måtte tenke nøye før vi skreiv. Fotografier var det langt mindre av, også i avisene. Og levende bilder fantes knapt, bortsett fra på «fjernsynet».

Den gangen kunne vi demonstranter ellers bare håpe på en notis i ei (vanligvis fiendtlig) avis. All offentlig debatt, og ytringer som kunne nå mange, var kontrollert og sensurert av stort sett uvennlige redaksjonelle portvoktere. Tidsforsinkelsen fra håpefull innlevering av tekst til at den kanskje kom på trykk, kunne være ei uke eller to. Ting gikk på papir via Posten.

I avisene var det nesten aldri bilder av de (få) radikale aktivister som fikk på innlegg. Kom du på radio var det en sensasjon, for ikke å snakke om på TV.

Det var den gangen, men …

i dag kan alle nå svært mange – umiddelbart. Via sosiale medier og det øvrige Internett. Alle kan når og hvor som helst fotografere og filme seg sjøl eller kompisene i høy kvalitet med sin alltid medbragte smarttelefon, og umiddelbart publisere til mange. Det samme gjelder tekst. Og denne kan produseres lynraskt med moderne teksbehandling.

Denne dramatiske endringa i teknologiske vilkår har endra karakteren av aktivisme sterkt. Aktivisme har alltid vært  – og er fortsatt – en blanding av genuint engasjement, flokkmentalitet, følelser og narsissisme. Sånn var det også på 70-tallet. Vi var – slik menneskenaturen er innretta – ikke fri for sjølopptatthet.

Men følelser og narsissisme er mye mer framtredende i dag. Å få vist seg fram med «riktige» holdninger, med bilde eller video – umiddelbart – for egen krets og mange andre, er en uimotståelig og forståelig fristelse. Videre kan man få «hjerter» og «liker» på Twitter, Instagram og Facebook, noe som ytterligere stimulerer narsissismen. Som om dette ikke er nok, får man umiddelbar respons, og kan da utveksle kule statements og høste ytterligere applaus fra kretsen. Lykkes man med slikt over tid, kan man også få en flokk av «følgere». Få kan hevde seg upåvirket av slikt.

Den økende sjølopptattheten blant deltakerne i «det offentige rom» avspeiles også i hvordan avisinnlegg framstår i dag. Ikke bare journalistene (også de preges av den økende «se på meg»-bølgen), men også skrivende lesere skal ha «bilde-byline» i forbindelse med sine innlegg. Og mens de som skreiv innlegg i gamle dager gjerne bare signerte med navn, bosted og eventuell organisasjonstilhørighet – så titulerer de seg i dag ofte med «skribent» og «samfunnsdebattant». 

I dette bildet – som altså er en svært samfunnsviktig bivirkning av den ustoppelige utviklinga innen medie- og kommunikasjonsteknologi – blir kunnskap, analyse og argumenter mindre sentralt.  Mens posering, følerier og framvisning av «prektige» holdninger får større plass. Vår innebygde menneskelig dårskap har fått gode blomstringsvilkår.

Andre artikler av Trond Andresen finner du her.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det er umulig å skrive på vegne av andre lenger , - det har Hallo i Uken sørget for. Snart vil sannsynligvis “skribent” ha samme klangen.

    Jeg fikk aldri antatt et eneste leserinnlegg i Klassekampen, noen hevdet at det var fordi jeg ikke sendte med bilde. Jeg tror det fordi KK er for snobbete til å slippe folk som meg innafor. Akkurat som de fleste av aktivistene som solgte den.

  2. Avatar for Mari Mari says:

    Folk er avstumpet. Rett og slett.

  3. Avatar for Dias Dias says:

    En påstand jeg gjerne skulle fått en forklaring på, men med tanke på at Andersen som er professor i kybernetikk. Bruker evolusjonspsykologi for å forstå verden omkrig seg, til forskjell på evolusjons-biologi. så har jeg ikke så store forhåpninger.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere