oss 100 kroner!
Coca-Cola og Unilever har trukket sine annonser fra Facebook fordi plattformen etter deres mening «ikke har gjort nok for å hindre hatprat.» Det førte til at aksjene til Facebook falt med 45 milliarder dollar i verdi og toppsjefen Mark Zuckerberg falt fra tredje til fjerde plass på oversikten over verdens rikeste personer.
De to gigantene har fått følge av merkevareprodusenter som North Face, Dockers, Levi’s og Honda. Og det kommer helt sikkert flere. PepsiCos toppleder Ramon Laguarta lovte at selskapet vil gi 400 millioner dollar over fem år til svarte boligområder for å hjelpe dem fram. Og som han skrev i Financial Times: «Black Lives Matter, to our company and to me.» Milliardærklubben World Economic Forum har opprettet nettsider og initiativer for å «bekjempe systemisk rasisme» og råd om hvordan multinasjonale korporasjoner kan bekjempe rasismen.
Alle de store korporasjonene i USA støtter Black Lives Matter, og samtlige profilerer seg som «anti-rasister». Foreløpig har vi notert Adidas, Amazon, Airbnb, American Express, Bank of America, BMW, Burger King, Citigroup, Coca Cola, DHL, Disney, eBay, General Motors, Goldman Sachs, Google, IBM, Mastercard, McDonald’s, Microsoft, Netflix, Nike, Pfizer, Procter & Gamble, Sony, Starbucks, Twitter, Verizon, WalMart, Warner Brothers og YouTube.
Dette gjør i hvert fall at vi kan konkludere med at begrepet «antirasisme» ikke nødvendigvis har noen opplagt brodd mot kapitalen. Vi kommer tilbake til det.
Statlig antirasisme i nyere tid
Ifølge Store norske leksikon (SNL) kan rasisme defineres slik:
Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.
SNL skriver at den moderne rasismen går tilbake til 1700-tallet, men i den smale betydninga i definisjonen finner vi forløperne til den mye lenger tilbake. Vi finner ekstremt nedlatende holdninger og grusomme handlinger rettet mot andre folkegrupper langt tilbake i oldtida, med samme begrunnelse, at de var mindreverdige. Når araberne begynte å fange svarte afrikanere og både holde dem som slaver og selge dem på slavemarkeder, kunne de dekke seg bak slike holdninger. De så på de svarte som mindre verdige enn dyr – og behandlet dem deretter.
Det første britiske slaveskipet til Amerika, som seilte med dronning Elisabeth 1s velsignelse het The Good Ship Jesus, og slavene de fraktet ble naturligvis lovet gratis jord og rikdom i den nye verden.
Forestillinga om «raser» ble forsterket gjennom 1800-tallet og sto sterkt i hele Europa før annen verdenskrig, og slett ikke bare i Tyskland, om man skulle trodd det. I Sverige opprettet man i 1922 Statens institut för rasbiologi (eller Rasbiologiska institutet, SIFR) i Uppsala. Det endret først navn i 1958.
I dag er det ingen vitenskapsfolk som hevder at det finnes raser. Men rasismen og antirasismen finnes. De siste tretti-førti årene har antirasisme til og med blitt pensum i skolen og den er inkludert i erklæringer fra EU og Europarådet. Antirasistiske organisasjoner står på statsbudsjettet og regjeringa er offisielt antirasistisk. Så da skulle vel alt være bra?
Når «antirasisme» blir demonutdrivelse
I essaysamlingen Crises of the Republic fra 1972 advarer den jødiske filosofen Hannah Arendt mot å gjøre rasisme til et spørsmål om kollektiv skyld.
Hun skriver: «Når alle er skyldige, er ingen det [ …]. Den virkelige riften mellom svart og hvit helbredes ikke av å bli omtolket til en enda mer uforsonlig konflikt mellom kollektiv uskyld og kollektiv skyld. «Alle hvite er skyldige» er ikke bare farlig tøys, men også omvendt rasisme, og det bidrar ganske effektivt til å gi de svært reelle byrdene og rasjonelle følelsene i den svarte befolkningen et irrasjonelt utløp, en flukt fra virkeligheten.»
Den statsfinansierte antirasismen i Norge har fra starten av vært moralistisk og helt uten forbindelser til klassekampen verken i Norge eller internasjonalt. Den har stått på alle læreplaner i samfunnsfag i to-tre tiår. Den ble inspirert av den franske organisasjonen SOS Racisme som ble opprettet i 1984. I Frankrike var bakgrunnen undertrykkinga av innvandrere fra de tidligere franske koloniene i Nord- og Vest-Afrika. Stifterne kom fra trostkistbevegelsen og fra Parti Socialite (PS). Bernard-Henri Lévy hevder at han var blant stifterne. Harlem Désir, som var den første presidenten i SOS Racisme (1984–1992), var representant for PS i Europaparlamentet fra 1999 til 2014 og partiets generalsekretær fra 2012 til 2014. Gérard Filoche, som var en annen av stifterne, var trotskist og gikk over til PS på 90-tallet. En tredje av stifterne var Marc Ladreit de Lacharrière, som tilhørte den franske adelen, og fra 1989 til 1993 satt han i ledelsen for Bilderberg-gruppa. Han ble så administrator for overklasseklubben Le Siècle, som består av mektige folk fra næringsliv, medier og politikk.
Med denne bakgrunnen er det ikke så merkelig at den franske antirasismen ikke satte klassekampen i sentrum, for å si det litt forsiktig. Den representerte helt opplagt en indignasjon over at immigrantene fra koloniene ble behandlet så nedverdigende som de ble. Men samtidig med dette førte Frankrike fortsatt kolonikriger i Afrika og en organisasjon og et miljø som var så nær knyttet til den franske eliten kunne ikke virkelig ta noe oppgjør med nykolonialismen. PS er like mye et nykolonialt parti som republikanerne.
Og når man ikke kan gå til røttene for rasismen og sette den inn i et klasseperspektiv, må den med nødvendighet bli moralistisk og i beste fall småborgerlig. Dermed blir rasismen en moralsk feil ved den enkelte, eventuelt en arvesynd som hefter ved alle hvite, slik Arendt advarer mot.
I samme periode hadde den franske kapitalismen bruk for billig arbeidskraft fra de tidligere koloniene. Overklassen kunne da bruke «antirasismen» mot den motstanden denne politikken møtte i den hvite franske arbeiderklassen. Overklassen og PS-eliten var moralsk overlegne den vulgære og sjåvinistiske arbeiderklassen som mislikte å miste jobbene sine i konkurransen med billig importert arbeidskraft.
Arbeid mot kapital eller «rasisme mot antirasisme»
Marxister vil hevde at de viktigste motsetningen i dag er arbeid mot kapital og imperialismen mot verdens folk. I en slik tenkning kan man også bekjempe rasismen, men man vil sette den inn i et klasseperspektiv. En «antirasistisk» monopolkapitalist vil først og fremst være en monopolkapitalist, en av dem arbeiderklassen trenger å samle seg til kamp mot. En «rasistisk» arbeider vil være en av våre som har noen feilaktige oppfatninger som vi må hjelpe ham med å bli kvitt. Det kan bare skje i felles klassekamp med arbeiderne fra koloniene, slik at fordommene brytes ned gjennom felles kamp. Det vil en marxist kalle å skille mellom motsetninger mellom folket og fienden og motsetninger i folket.
Men dersom derimot «rasisme mot antirasisme» er den viktigste motsigelsen i samfunnet, blir jo den «antirasistiske monopolkapitalisten» en venn eller alliert og den «rasistiske» arbeideren en fiende som må bekjempes.
Skyldskomplekset
Hannah Arendt sa altså at forestillinga om at alle hvite er skyldige i hvites undertrykking i fortida er en feilaktig oppfatning, og hun kalte den altså «omvendt rasisme». Det samme var Frantz Fanon inne på da han avviste den tankegangen.
Den svarte huden min er ikke et depot for spesifikke verdier. / … / Jeg som en farget mann har ikke rett til å håpe at det i den hvite mannen vil være en krystallisering av skyld overfor fortiden til min rase. Jeg som en farget mann har ikke rett til å søke måter å tråkke ned stoltheten til min tidligere mester på. Jeg har verken rett eller plikt til å kreve erstatning for mine undertrykte forfedre. Det finnes ikke noe svart kall; det er ingen hvit byrde. /…/ Skal jeg be hvite menn i dag svare for slavehandlerne på det syttende århundre? Skal jeg prøve på alle tilgjengelige måter å få et skyldskompleks til å spire i sjelen deres? / … / Jeg er ikke en slave av slaveriet som dehumaniserte mine forfedre. ”
Fanon avviste altså at det skulle finnes noen form for «hvit arvesynd». Det er helt opplagt noe religiøst over woke-tankegangen. Det likner tidligere tiders djevelutdrivelser, og vi får det demonstrert når hele partiledelsen i Det demokratiske partiet i USA kneler – formodentlig for å bekjenne sin skyld for den «systemiske rasismen». Det er noe grunnleggende protestantisk, noe luthersk eller kalvinistisk over denne tankegangen.
Nedlatende holdning til Afrika
For omkring tolv år siden satt jeg på en strandkafé i Maputo og diskuterte Afrikas framtid med ei gruppe kulturarbeidere fra Mosambik. Jeg var der for å prøve å etablere et samarbeid mellom Parkteatret i Oslo og Teatro Avenida i Maputo. Det ble aldri noe av dette samarbeidet, men vi hadde lærerike diskusjoner.
«Vi ønsker ikke uhjelp,» sa de unge afrikanerne til meg. «Vi er ikke dummere enn dere. Uhjelp skaper bare en passiv mottakerholdning. Vår kultur er vel så rik som deres, og det vi ønsker er å få muligheten til å realisere den, slik vi vet det kan gjøres. Vi vil ikke sitte med hendene framstrakt og vente på deres almisser. Vi vil ha samarbeid på like fot.»
Folk som Patrice Lumumba i Kongo, Kwame Nkrumah i Ghana eller Thomas Sankara i Burkina Faso sto for afrikansk stolthet og frigjøring. De ønsket å skape et forent og frigjort Afrika som kunne utnytte sine egne rikdommer til afrikanernes beste og ikke være prisgitt imperialismen på noen måte. Det samme sto Moammar Gaddafi for. Han ønsket at Den afrikanske union (AU) skulle bli noe mer enn et afrikansk forum, og arbeidet for å skape en afrikansk gulldinar til erstatning for dollaren eller CFA-francen.
Les: To grunnleggende forskjellige syn på Afrika
Mot denne frigjøringsstrategien står veldedighetslinja, som er en fortsettelse av misjonen, og som tar som utgangspunkt at det Afrika trenger er bistand og ikke frigjøring. Fra Algeriekrigen og fram til 1980-tallet sto europeisk venstreside for frigjøringslinja. Men så kom det et skifte.
Dette skiftet kan tidfestes til 1985–1986. Gjennom Band Aid og Live Aid ble popidoler brukt til å selge ideer som «Do they know it’s Christmas time at all» (hvorfor skulle de nå det, de feiret jo ikke jul, de var ikke kristne) og «Let’s start giving!» (Så flott, så blir milliardærene de snilleste av oss alle, samtidig som de blir rike på å plyndre Afrika.) Anti-imperialisme ble erstattet med veldedighet, og massene av radikal ungdom kunne fortsatt føle seg vel, snille og empatiske som de var, samtidig som de ble innrullert i en tvers gjennom kolonialistisk tankegang. Borte var frigjøringstankegangen. Borte var tanken om afrikaneren som subjekt. Igjen var afrikaneren redusert til objekt, som takknemlig mottaker av våre milde gaver. Men europeerne og amerikanerne fikk sin «progressive» feel-good imperialisme.
Det ser vi igjen i migrasjonsdebatten. Den «gode antirasist» tenker at afrikanernes eneste mulighet til å forbedre sine leveforhold er å utvandre til Europa. Dette er å se ned på Afrikas muligheter til å frigjøre seg og skape sin egen velstand, og det passer som hånd i hanske med de imperialistiske konsernenes ønske om å få mer billig arbeidskraft i Europa og bevare kontrollen over Afrikas rikdommer.
Etiopias første kvinnelige president og Afrikas eneste kvinnelige statsoverhode, Sahle-Work Zewde, sa i et intervju med den tyske avisa Bild at Europa må holde opp med politikken ned åpne grenser. Hennes argument er at en slik politikk motiverer afrikansk ungdom til å utvandre. Det ville være mye bedre, mener hun, om afrikansk ungdom forblir i hjemlandet:
«Det er klart at vi ikke må miste vår ungdom fordi de utvandrer til Europa. Vi må takle årsakene i stedet for å bekymre oss om symptomene. Flukten er farlig. Kriminelle menneskesmuglere tjener penger på det. Vi må beholde folk her slik at vi kan sikre Etiopia – og Afrika – en bedre fremtid.»
Les også: Ghanas president: – Vi vil ha vår ungdom her, i Afrika!
Dette er ord de sjøloppnevnte antirasistene aldri tar til seg, dessverre. De ønsker sikkert å gjøre det gode, men de skjønner ikke at de havner i en paternalsk posisjon, og at antirasismen deres blir hul – og i verste fall falsk.
Den rødgrønne regjeringa som gikk i spissen for å bombe Libya i stumper og stykker så sikkert på seg sjøl som antirasister. Spør man Stoltenberg, Støre og Halvorsen, vil de helt sikkert bedyre at de er antirasister. Men handlinger betyr mer enn ord. Gjennom å bombe Libya i stykker, ødela de Afrikas mest velstående og velfungerende land og de ryddet vei for terrorister og menneskehandlere. Uten denne bombinga ville ikke slavemarkedene ha gjenoppstått i Libya, men da den libyske staten var ødelagt, begynte arabiske kriminelle å selge svarte afrikanere som slaver. Dette bærer «antirasistene» i den rødgrønne regjeringa et tungt ansvar for, men ingen av dem som bruker ordet rasist i tide og utide har noen gang stilt dem til ansvar for det.
Den norske staten bruker mange milliarder hvert år til innvandring og tiltak for immigranter og flyktninger. Man får anta at dette er vel anvendte penger, men disse bevilgningene er ikke noe typisk tegn på rasisme. Staten bruker også et stort antall millioner på å bekjempe rasisme i ulike deler av samfunnet, blant annet til antirasistiske organisasjoner. Det er påvist at det finnes rasisme i Norge, men å si at Norge er et rasistisk samfunn, vil være en grov overdrivelse. Men det ligger mange tilskuddsmidler og stillingshjemler i å påvise at det trengs enda flere tiltak. Dette feltet likner på den norske bistandsindustrien, og NGOene spiller samme rolle, nemlig som instrumenter for gjennomføring av statens politikk. (Stortingsmelding 15 – 2008–2009). Nå har også milliardærene i finansinstitusjonene og de multinasjonale korporasjonene funnet ut at de vil bruke en god del penger på såkalt antirasisme. Så der blir det også jobber å få for ambisiøse antirasister.
En antirasisme på statens og kapitalens vilkår vil imidlertid aldri føre til frigjøring. Det kapitalen frykter er at arbeiderklassen og det arbeidende folket skal klare å forene seg på tvers av etnisitet, kultur, kjønn, legning eller ideologiske forskjeller i en klassekamp for å avskaffe kapitalismen og imperialismen. En slik kamp vil garantert ikke få statsstøtte eller tilskudd fra filantropiske stiftelser.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
