To grunnleggende forskjellige syn på Afrika

0
Thomas Sankara, Burkina Faso, var en av de lederne som kjempet for å frigjøre Afrika fra kolonialismen og nykolonialismen.

Fortsatt koloni eller frigjort kontinent?

Pål Steigan

Av Pål Steigan.

For omkring ti år siden satt jeg på en strandkafé i Maputo og diskuterte Afrikas framtid med ei gruppe kulturarbeidere fra Mosambik. Jeg var der for å prøve å etablere et samarbeid mellom Parkteatret i Oslo og Teatro Avenida i Maputo. Det ble aldri noe av dette samarbeidet, men vi hadde lærerike diskusjoner.

«Vi ønsker ikke uhjelp,» sa de unge afrikanerne til meg. «Vi er ikke dummere enn dere. Uhjelp skaper bare en passiv mottakerholdning. Vår kultur er vel så rik som deres, og det vi ønsker er å få muligheten til å realisere den, slik vi vet det kan gjøres. Vi vil ikke sitte med hendene framstrakt og vente på deres almisser. Vi vil ha samarbeid på like fot.»

Ved hjelp av Henning Mankell, som hadde jobbet med Teatro Avenida i 25 år, og musikeren og kulturarbeideren Melita Matsinhe fikk jeg treffe folk fra alle deler av kulturlivet i Mosambik, fra scenearbeidere og musikere til konsertarrangører og folk på toppen av kulturdepartementet. Og det var særlig blant de unge, skolerte kulturarbeiderne at stoltheten var størst.

Henning, Mankell, Melita Matsinhe og Pål Steigan i Maputo i Mosambik.

Henning tok opp denne tråden mange ganger seinere. Han var oppgitt over det elendighetsbilde Vesten har av Afrika, og det gjelder ikke bare på høyre side av politikken, men også til venstre. Selv folk som regner seg som progressive har en lei tendens til å se på afrikanerne som hjelpetrengende folk som er avhengige av oss for å klare seg. Faktum er at uten oss, det vil si de imperialistiske landene, ville de ha klart seg vesentlig bedre.

Fra solidaritet til bistand

Da det gamle kolonivesenet brøt sammen, oppsto det mange svært lovende og veldig progressive bevegelser i Afrika. Panafrikanisen til Kwame Nkrumah i Ghana ga gjenlyd over hele kontinentet. I Tanzania, i Congo, i Sør-Afrika og Burkina Faso og mange andre steder sto det fram nasjonalrevolusjonære bevegelser som ville skape et forent og frigjort Afrika. Afrika fostret framsynte ledere som Patrice Lumumba og Thomas Sankara. (Typisk nok ble de begge myrdet.) De ba ikke om almisser, de krevde makt over hele kontinentet med dets enormt rike ressurser.

Thomas Sankara blir kalt Afrikas Che Guevara

En periode var de progressive bevegelsene i Vesten påvirket av disse bevegelsene. Solidaritet hadde erstattet misjon og veldedighet, slik Terje Tvedt har dokumentert så forbilledlig i boka Det internasjonale gjennombruddet. Men det varte ikke lenge. Med nyliberalismens gjennombrudd kom kolonitankegangen tilbake igjen, også på venstresida. Helt umerkelig ble solidaritet erstattet med veldedighet og filantropi. «Do they know it’s Christmas time at all?» Band Aid ble en gigantisk promotering av veldedighetstankegangen fra en svært velstående middel- og overklasse.

De tidligere solidaritetsbevegelsene forsvant eller gikk over på statsbudsjettet for å administrere veldedigheten, og de oppdaget ikke at de hadde byttet side.

Bistand og veldedighet er det motsatte av frigjøring

Bistand og veldedighet forutsetter rollene som giver og mottaker. Det er ingen gjensidighet i det, det er ovenfra og ned. Ideologisk produserer det avhengighet og passivitet hos mottaker og arroganse og nedlatenhet hos giver.

Økonomisk betyr bistand varig avhengighet og nykolonisering, noe som i Afrikas tilfelle er overtydelig.

Afrika er uhyre rikt

De fleste i Vest, og særlig de som dominerer den offentlige diskusjonen, ser på Afrika som fattig og elendig, også i betydninga ute av stand til å skape sin egen framtid. Dette dekker over det faktum at Afrika fra naturens side er utrolig mye rikere enn Europa. Problemet er at denne rikdommen for det meste ikke kommer afrikanerne til gode, men stjeles fra dem, plyndres, av imperialistiske land og selskaper i samarbeid med en bitteliten lokal herskerklasse som er innsatt eller holdes ved makta av imperialismen. Ved å holde Afrika ned i underutvikling og avhengighet, kan imperialistiske land som Norge fortsette med sin plyndring, samtidig som de dominerende politikerne her hjemme kan portrettere seg som Afrikas «gode hjelpere».

Les:

Afrika er ikke fattig – det er vi som plyndrer et rikt kontinent

To motsatte strategier

Dette synet på afrikanernes elendighet preger i høyeste grad migrasjonsdebatten. De liberale og veldedige kretsene som oppmuntrer til massemigrasjon framstiller det som om afrikanernes eneste vei til lykken er å utvandre fra Afrika. Nå ser de riktignok bort fra at det ikke er de fattige som reiser ut, men de som har råd til å betale menneskesmuglerne, og de ser bort fra at millioner av migrantene havner i alt fra det reine slaveri til arbeidsløshet eller jobber på bunnen av samfunnet der de jobber for en slikk og ingenting.

Eurafrika…

Fram til 2050 vil jordas befolkning øke med 2,2 milliarder, og 1,3 milliarder av dem vil være afrikanere, dersom prognosene slår til. Det får herretenkere som signaturen Charlemagne i The Economist til å se en massiv utvandring fra Afrika som den eneste farbare veien. Han viser til at den franske presidenten Emmanuel Macron nylig anbefalte ei bok av Stephen Smith med tittelen “The Rush to Europe”. Han sier at antall europeere med afrikansk bakgrunn dermed kan øke til mellom 150 og 200 millioner, altså om lag en fjerdedel av Europas innbyggere. Derfor foreslår Charlemagne at Europa bør omfavne denne utviklinga og skape en integrasjon mellom Europa og Afrika på disse premissene, det han kaller Eurafrika. Dette er intet mindre enn en nykolonial plan, en plan om fortsatt utplyndring av det afrikanske kontinentet.

Fra oppslagt i The Economist om «Eurafrica»

…eller frigjøring av Afrika

Denne framstillinga er feil både av Afrika og av Europa. Europa klarer knapt å brødfø seg sjøl. I Norge har vi en sjølforsyningsgrad på bare 40 prosent, altså til 2 av våre fem millioner. Blir vi flere vil sjølforsyninga synke. Europa utenom Norge er fattig på energi, og klarer heller ikke å sikre energi nok til sin egen transport, husoppvarming og produksjon. Afrika, derimot, er rikt på alle disse feltene. Jordbruksproduksjonen sør for Sahara øker markant, og Afrika er ekstremt rikt på en del av de mineralene som den nye teknologien krever. Det rasjonelle og utvilsomt mest progressive fra et afrikansk synspunkt er at afrikanerne sjøl tar makta over sine egne ressurser og skaper sitt eget pengefond og sine egne betalingssystemer, uavhengig av pengefondet og Verdensbanken. Gaddafis plan om den afrikanske gulldinaren var ikke så dum.

Kinas Marshallplan

Mens Frankrike, USA, Storbritannia og andre kolonimakter driver militære eventyr i Afrika, har Kina en helt annen strategi. Kina vil investere massivt i infrastruktur og produksjon i Afrika, og kommer til å bli Afrikas desidert største investor og handelspartner. Dette bidrar allerede til å utvikle afrikansk næringsliv og afrikanske samfunn gjennom handel og investering. Kinas «silkeveibelte» kommer til å strekke seg over hele det afrikanske kontinentet. Det kommer til å bety flere industrier, flere høyhastighetstog, hundretusener av nye jobber og framveksten av en større afrikansk arbeiderklasse og middelklasse.

Xi Jinping taler til en kinesisk-afrikansk vitenskapskonferanse

Nå gjør Kina naturligvis dette utfra sine egeninteresser. Kina er en imperialist som de andre. Kina trenger råvarer og markeder, og ser Afrika som en gyllen mulighet. Dette er ingen frigjøringsstrategi, det kan mer sammenliknes med en Marshallplan, altså den typen samfunnsutvikling som USA, utfra sine interesser, bidro til i Europa etter annen verdenskrig.

Les: Kina oppgraderer Afrika

Men den synliggjør Afrikas enorme muligheter og den kommer til å bli en magnet for annen virksomhet i Afrika. Og med tida vil den kanskje føre til at det afrikanske frigjøringsprosjektet kommer på dagsordenen igjen. Migranter lager ikke revolusjon, men organiserte arbeidere kan gjøre det.

Og kanskje blir det ikke afrikanerne som må migrere til Europa, men omvendt europeerne som pent må søke om retten til å migrere til Afrika?

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.