Møte med rasisme og klasseundertrykking i Jimmy Carters USA

26. juli 2020

arbeidere-usa22 — Industriarbeidere i USA. Foto: Harvard Business Review.

Av Pål Steigan.

Da jeg kom til immigration på John F. Kennedy airport i 1977 tok politimannen i kontrollen passet mitt, bladde i det, og da han så det store visumet mitt der det sto svært tydelig: «One entry – two weeks – under The McGovern Amendment». Da han så det, gjorde han store øyne og sa: «Step aside, please!»

Det hadde seg sånn at jeg som formann, som det het, i AKP(m-l)s sentralkomité, var blitt invitert til å møte vårt søsterparti i USA, CPML. Da jeg søkte visum i USAs ambassade i Oslo, spurte visumoffiseren: «Ain’t you the accknowledged chairman of the AKP(m-l)?» Joda, sa jeg. «Ain’t that a communist party?» Joda, sa jeg.

Det var nemlig sånn den gangen at det var forbudt for kommunister å reise inn i USA. På visumskjemaet var det en rubrikk for det, der det sto, sitert etter husken: Hvis du er en kriminell, narkotikalanger, homofil eller kommunist, sett kryss her! Jeg hadde ikke satt noe kryss, så jeg ble innkalt til konsulen, og han fortalte meg da at på dette grunnlaget måtte han avslå min visumsøknad.

«Men,» sa han, «jeg kan sende inn en anke til State Department for deg, under The McGovern Amendment. Etter den skal folk ikke nektes adgang til riket med på politisk grunnlag. Og hvis det skal gjøres, må det begrunnes av innenriksministeren i Kongressen i hvert enkelt tilfelle.» Min visumsøknad ble altså umiddelbart et regjeringsanliggende i Washington. Dette var i tida med Helsinki-avtalen og USA hadde kjørt veldig hardt overfor Sovjetunionen på «fri flyt – av mennesker og meninger».

Norsk UD støttet min søknad, dermed var den også et regjeringsanliggende i Norge, og myndighetene i USA så seg ikke tjent med å ha min sak som en taktisk skramme i fri flyt atmosfæren. Jeg fikk mitt visum med det nevnte stempelet.

Jeg kunne like gjerne hatt rød stjerne og sigd og hammer, siden det i praksis bare var kommunister som kunne få dette unntaket. Og derfor reaksjonen i passkontrollen. Her står vi med en lys levende kommunist. Hva gjør vi? Jeg måtte vente til FBIs skygge var på plass, og så var alt i orden. Siden ble vi skygget over alt i New York, Chicago og Atlanta. Det føltes trygt, på en måte.

Hjemme i Norge hadde vi naturligvis diskutert rasismen og kampen mot den ganske mye, og det var med i politikken vår fra starten. Men å møte rasismen i USA ble noe helt annet.

Vi bodde hos Mike Klonsky, som var formann i CPML og kona hans Susan, som var internasjonal sekretær i partiet. De bodde i den polske ghettoen i Chicago og jeg spurte: «Bor det ingen svarte her?» Mike ba meg komme bort til vinduet og pekte nedover gata med lave bygårder: «Ser du den gården der borte, den som er utbrent?» «Hun leide ut til svarte.»

Kriminelle reaksjonære grupper sørget for å holde bydelen hvit, ikke først og fremst gjennom å angripe svarte, men å angripe hvite som på en eller annen måte fraterniserte med de svarte. Det kan godt ha vært en porsjon rasisme også som gjorde at etterkommerne etter polske immigranter ikke leide ut til svarte, men i hovedsak var det frykt. De visste at det bokstavelig talt kunne være livsfarlig for dem å gjøre det.

På det store partimøtet til CPML i Chicago diskuterte jeg med flere medlemmer av partiet. Det var en del faglige aktivister der. Spesielt var det hjerteskjærende å høre talen til av svart streikeleder som fortalte at «company thugs», altså selskapets leide banditter, hadde satt fyr på huset hans og at de to døtrene hans brant inne. Rasismen i USA var og er en del av en brutal klassekamp. Et par av aktivistene tok opp den frykten som også fantes blant hvite arbeidere. En av dem sa: «Når en hvit far blir redd dersom dattera hans forteller at hun går ut med en svart mann, så kommer ikke dette av at han er rasist, men at han frykter for jentas liv og helse. Han vet av bitter og konkret erfaring at ekstremistiske bander kan komme til å lemleste henne eller drepe henne.»

Les også: What So Many People Don’t Get About the U.S. Working Class

Vi besøkte også CPMLs partiavdeling i Atlanta i Georgia og var på besøk i en liten by et stykke fra storbyen. Dette var i «the black belt». Der bodde det nesten bare svarte. Vi skulle intervjue ei ung enke som hadde opplevd at mannen hennes var blitt drept av politiet med nakkeskudd uten at han hadde gjort noe som helt. Vi kom dit i bil og det var meningen at et svart partimedlem skulle være med oss, men hun kunne ikke. Så vi var bare hvite som kom kjørende inn i den lille byen ved lunsjtider. Sjåføren kjørte forsiktig og ba oss rulle ned vinduene og forholde oss rolig. «Dette kan være farlig,» sa han. «De kan tro vi er klan eller sivilpoliti.» Og det var virkelig en fiendtlig atmosfære. Unger som lekte i fortauskanten ble raskt hentet inn av mødrene. Folk skulte på oss. Bedre ble det ikke da vi kom til puben der vi skulle treffe den unge enka. Det var bare svarte der og vi stakk ut ei mil. Vi følte oss mildt sagt lite velkomne.

Men så snudde alt seg. Den unge svarte dama kom og hilste hjertelig på oss, og umiddelbart var det som om vi skiftet hudfarge. Spenninga i lokalet forsvant. Folk hjalp oss med å finne et bord. Folk slappa av, noen smilte.

Det vi hørte og opplevde stemte med det Howard Fast skrev om i boka De rider om natten. Den rike, hvite overklassen brukte Ku Klux Klan og andre kriminelle til å hogge ei branngate mellom svarte og hvite arbeidere for at de ikke skulle tørre å samarbeide.

Howard Fast forteller historien om da tusenvis av fattige hvite gikk sammen med frigjorte slaver om å drive de gamle slaveplantasjene som demokratiske kooperativer.

«Hvite og fargede levde sammen, arbeidet og bygde sammen, slik som jeg har skrevet om det i denne romanen. Og mange steder kjempet de sammen for det de hadde bygd og døde for det.» (De rider om natten, Tiden norsk forlag, 1950.)

Kapitaleierne frykter arbeiderenhet

Dette samarbeidet var farlig for den rike, hvite overklassen både i sør og nord, og i sør organiserte plantasjeeierne i hemmelighet Ku Klux Klan. Og da nordstatsarmeen ble trukket ut begynte terroren. Og Fast beskriver at denne terroren først rettet seg mot de fattige hvite for å banke redselen inn i dem. De skulle lære seg med blodige erfaringer at de aldri skulle samarbeide med sine svarte klassefeller.

I dag er taktikken annerledes, men kjernen er den samme. Det demokratiske partiet har forrådt industriarbeiderne og rustbeltet. Den en gang så stolte arbeiderklassen i USA som jobbet på gigantiske industrianlegg, har mistet jobben, framtida og sjølrespekten.

Det er svært viktig for overklassen at de forrådte hvite arbeiderne ikke forener seg med den svarte arbeiderklassen i en felles klassekamp. De hvite arbeiderne har reagert med å enten ikke stemme eller gjennom å stemme Trump. Og demokratene kaller dem «white trash» og «deplorables». Og småborgerlige studenter sier at de er bærere av «white supremacy», men om ikke arbeiderklassen kan ut og inn på alle de nye identitetsteoriene, så vær sikker: de lukter klasseforakt på mils avstand.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.