Da hvite fattigfolk og frigitte slaver kjempet sammen for demokrati og ei felles framtid

3
Bakgrunn: Shutterstock. Innfelt omslaget til Howard Fasts roman De rider om natten.

Av Pål Steigan.

Vi blir i disse dager servert den rasistiske myten om at alle hvite er arvelig skyldige i undertrykkinga av svarte for hundre eller to hundre år siden. Folk har stort sett lite kunnskaper om historie og historiefagets stilling i skolen er dessuten blitt vesentlig dårligere. Derfor glir denne propagandaen ned hos velmenende, men godtroende folk, særlig hvis de har anlegg for et protestantisk skyldskompleks. Min anbefaling til dem er å lese romanen Freedom Road, eller på norsk De rir om natten, av Howard Fast. Den forteller en helt annen og svært interessant historie.

Dette er en roman som forteller om de åtte årene etter den amerikanske borgerkrigen, en epoke som er svært lite kjent for de fleste. Det var jo slik at store deler av nordstatsarmeen besto av hvite fagforeningsfolk som hadde latt seg verve til krigen mot slaveeierne. En typisk representant for disse folkene var den norsk-amerikanske journalisten Hans Christian Heg, som var journalist, anti-slaveri-aktivist, politiker og soldat. Han var best kjent for at han ledet det skandinaviske 15th Wisconsin Volunteer Regiment på unionistenes side i den amerikanske borgerkrigen. Som aktivist mot slaveriet ble han leder av Wisconsins Wide Awakes, en militant organisasjon som kjempet mot slavefangerne, altså de som ville fange rømte slaver og bringe dem tilbake i slaveriet. Under borgerkrigen ble Heg utnevnt til oberst og leder for det skandinaviske regimentet. Han utmerket seg i flere slag inntil han han ble dødelig såret 18. september 1863 under slaget ved Chickamauga. Han døde av sårene to dager etterpå. Heg var altså en av mange helter i kampen mot slaveriet, men aktivister fra BLM har gjort sitt til å prøve å utslette minnet om han og hans kampfeller ved å rive statuen av ham av sokkelen og dumpe den i elva.

Hele arbeidsplasser ble tømt for folk fordi de radikale fagforeningsfolkene ville kjempe mot slaveeierne. Da nordstatsarmeen seiret ble mange av dem igjen i sørstatene, og de gjorde sitt til å holde den plantasjeeierne i sjakk.

Howard Fast forteller historien om da tusenvis av fattige hvite gikk sammen med frigjorte slaver om å drive de gamle slaveplantasjene som demokratiske kooperativer. Han har valgt ut en slik plantasje og gitt den et fiktivt navn, nemlig Carwell. Men Carwell fantes, bare under et annet navn, og Fast skriver i etterordet at det fantes tusen Carwell.

«Hvite og fargede levde sammen, arbeidet og bygde sammen, slik som jeg har skrevet om det i denne romanen. Og mange steder kjempet de sammen for det de hadde bygd og døde for det.» (De rider om natten, Tiden norsk forlag, 1950.)

Dette samarbeidet var farlig for den rike, hvite overklassen både i sør og nord, og i sør organiserte plantasjeeierne i hemmelighet Ku Klux Klan. Og da nordstatsarmeen ble trukket ut begynte terroren. Og Fast beskriver at denne terroren først rettet seg mot de fattige hvite for å banke redselen inn i dem. De skulle lære seg med blodige erfaringer at de aldri skulle samarbeide med sine svarte klassefeller. Det ble hogd ei branngate mellom fattigfolk basert på hudfarge. Og da de fattige hvite ga opp under terrorveldet, var turen kommet til de svarte.

Slaveeiere i Alabama skrev i 1860 om sin frykt for at “slavers are constantly associating with low white men who are not slave owners. Such people are dangerous to the community.” Hvite fattige i Louisiana, Tennessee og Mississippi ble jaget, fanget og hengt fordi de planla å forene fattige hvite og slaver i kampen mot slaveeierne.

I motsetning til hva dagens ideologer forteller oss hadde de fattige hvite fordeler av at slaveriet ble opphevet. Bruken av slaver hadde gjort at det ble mye mindre behov for deres arbeidskraft. I boka Masterless Men: Poor Whites and Slavery in the Antebellum South (Cambridge University Press) beskriver historikeren Keri Leigh Merritt hvordan forholdene var for de fattige hvite arbeiderne i sør. De var uten jord. De var arbeidsløse eller undersysselsatt, analfabeter og levde i en form for ufrivillig trelldom, var ofre for et fiendtlig juridisk system, sjukdom, sult, trakassering og den stadige trusselen om vold. Hun beskriver hvordan de fattige hvite hadde fordeler av at slaveriet ble opphevet. En av grunnene til at vi vet lite om deres skjebne er at de var analfabeter og dermed har etterlatt seg få skriftlige bevis på sin situasjon. En annen grunn er naturligvis at det har vært i herskerklassens interesse å utradere deres historie. I dag har ideologene bak «hvithetsstudier» og liknende tatt over den jobben.

Fast skriver i etterordet til Freedom Road:

«Da denne åtteårsperioden som boka handler om, ble avbrutt, og samarbeidet mellom negrer og hvite og det demokratiet som var resultat av dette samarbeidet, ble ødelagt, ble det ødelagt fullstendig. De materielle ødeleggelsene var fullstendige, men ikke nok med det, folk ble slått i hjel, og selve minnet om den tiden ble utslettet.»

En hvit fattig familie i «the deep south». «White supremacists»? De ble kalt «white trash» og andre lite hyggelige ting og levde under ekstremt elendige forhold. Rockefeller Center Archives via [1], Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=65754593

Når småborgerlige ideologer vil ha oss til å tro at de fattige hvite var noen slags «white supremacists» opprettholder de overklassens myte om at det ikke fantes noe demokratisk samarbeid mellom hvite og svarte på klassebasis, og de gjør, antakelig uten å vite bedre, overklassens jobb når det gjelder å opprettholde en splittelse i arbeiderklassen basert på hudfarge. Den virkelige historien er helt annerledes, og i de åtte årene dette samarbeidet fikk leve inneholdt det løfter om et helt annet samfunn enn det som kom.

Howard Fast var en kommunistisk journalist og forfatter med jødisk bakgrunn som skrev et stort antall romaner og dessuten var filmskaper. Han meldte seg inn i kommunistpartiet i USA i 1943 og ble forhørt av kongresskomiteen for granskning av «uamerikansk virksomhet» i 1950.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Geirijo says:

    Rasisme er alltid politisk betinget. Det er et uttrykk for en hersker mentalitet basert på at noen mener det er legitimt for dem å herske over andre fordi “Vi/Oss” er bedre og mer verdige til å styre enn “Dem”. Dette blir i tillegg legitimert ved religion, og er felles for Abrahamismens religioner. Dvs. for både jøder, kristne og muslimer.

    Det er denne “Herrefolks” mentaliteten som skaper klasser som “overklasse” og “underklasse”.

    Kampen om makt til å styre samfunnet er hva politikk handler om. Følgelig blir rasisme et spørsmål om politisk ledelse. At rasismen har blusset opp som tema i USA har Donald Trump en stor del av skylden for, ettersom hans politiske retorikk spiller på fordommer knyttet både til rasisme og religion.

    Man løser ikke den konflikten ved å sette grupper i folket opp mot hverandre. Det er den politiske ledelse man må rette fokus mot. For velgerne blir det et spørsmål om å velge politiske ledere som ikke støtter herrefolks mentaliteten.

  2. Jeg vil tilføye John Brown og Henry David Thoreau som rettitghetsforkjempere til slavene

    Mens den ene ville hjelpe slavene med å gjøre militant opprør ville Thoreau nekte å betale skatt for slaveriet og USAs krig mot Spania for også havne i fengsel for det. En pioner innenfor sivil ulydighet. Han skrev et kjent essay om det og andre tekster hvor han krever at John Brown løslates fra fengsel etter et mislykket opprør

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere