oss 100 kroner!
Dersom det finnes flere motsigelser i en prosess, må en av dem være hovedmotsigelsen og spille den ledende og avgjørende rollen, mens resten inntar en sekundær og underordnet plass. Når vi studerer en samensatt prosess der det er to eller flere motsigelser, må vi derfor sette alt inn på å finne hovedmotsigelsen i prosessen.
Dette er ikke mine ord, det er ord som Mao Zedong sa i en rekke forelesninger han holdt i det frigjorte baseområdet i Jenan i 1937 under den anti-japanske krigen. Forelesningene er utgitt under samletittelen Om motsigelsen, som var en av de tre første Mao-artiklene jeg leste. (1) Det er kanskje ikke så mange som kan sin Mao, og det får være som det er. Men dette er en lettlest, godt forståelig og interessant artikkel, og den kan med fordel leses i dagens kompliserte verden, der det ser ut til ikke å være ende på antall motsigelser.
Om motsigelsen er en udogmatisk artikkel, og den retter seg mot det å ha en skjematisk og låst oppfatning av samfunnet. Den tankegangen Mao la fram var på kollisjonskurs med den måten dogmatikerne i den kommunistiske internasjonalens hovedkvarter i Moskva tenkte på. Skal du tenke som Mao anbefaler her, må du nemlig undersøke de konkrete motsigelsene i samfunnet og analysere dem. Da han skrev dette hadde han allerede demonstrert styrken i denne tenke- og analysemåten i 10 år allerede.
Ti år før hadde Kinas kommunistiske parti, med støtte fra Internasjonalen, den oppfatninga at hovedmotsigelsen gikk mellom arbeid og kapital, slik som i Europa. Derfor vurderte de bondeopprøret i Hunan som er reaksjonært opprør. Mao var ikke fornøyd med dette, så han gikk til fots og reiste gjennom Hunan og undersøkte forholdene. Han snakket med folk fra alle klasser og samfunnslag og dannet seg et godt bilde av forholdene. Dette ble oppsummert i artikkelen Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan (mars 1927). Den konkludert med at i et halvkolonialt og halvføydalt land som Kina har fattigbøndene mulighet til å spille en revolusjonær rolle på linje med arbeiderklassen og at det var viktig å ikke bare støtte, men også å delta i deres bevegelse. Det var på denne plattformen KKP vant politisk makt i Chingkang-fjellene i 1927, ei makt de aldri slapp siden, på tross av kaotiske år med borgerkrig og anti-japansk krig.
Men partiledelsen i KKP fortsatte ei dogmatisk linje, noe som førte til at over 90 prosent av medlemmene ble drept av de reaksjonære og veldig mye av styrken deres gikk tapt.
I 1935 endret hovedmotsigelsen i Kina seg igjen. Japan ville gjøre landet til koloni. Da ble motsigelsen mellom Kina og den japanske imperialismen hovedmotsigelsen, og Mao foreslo en nasjonal enhetsfront med det nasjonale borgerskapet, og til og med en enhetsfront med sjølveste slakteren Chiang Kai-shek.
Dette reddet den kinesiske revolusjonen, og ble veien fram til revolusjonen og frigjøringa i 1949.
Det får holde med Kina i denne omgangen.
Poenget er at dersom man ikke har undersøkt hvordan et samfunn er sammensatt og fungerer, dersom man ikke forstår motsigelsene i samfunnet, og ikke griper fatt i det som er hovedmotsigelsen til enhver tid, vil en revolusjonær bevegelse aldri kunne lede noen kamp fram til seier. Aldri!
Hva er hovedmotsigelsen i dag?
Når man leser det en del folk som kaller seg revolusjonære skriver, kan det virke som om hovedmotsigelsen dreier seg om rase eller går mellom rasisme og anti-rasisme?
Hva slag undersøkelser bygger dette på? (For det første finnes ikke raser.) Forestillinga om overlegne og underlegne raser var sterkt i Europa i førkrigstida, men den gikk heldigvis på et betydelig nederlag i 1945. Derimot finnes det rasisme, og den må naturligvis bekjempes. Men rasismen er et sett holdninger, tankeganger og ideologier som enten er nedfelt i lovene eller ikke er det. En marxist vil si at dette tilhører overbygninga i samfunnet. Ingen marxist kan hevde at motsetninga mellom rasisme og antirasisme er noen hovedmotsigelse.
Siden Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest har det vært klart at marxismen ser på klassekampen, kampen mellom klassene, som det grunnleggende i samfunnet. Og i vårt moderne, seinkapitalistiske kapitalistiske og imperialistiske samfunn er det særlig to motsigelser som utmerker seg framfor alle andre: Det er motsigelsen mellom arbeid og kapital, og motsigelsen mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner som er de to dominerende motsigelsene. Hvem av dem som er hovedmotsigelsen til enhver tid er avhengig av tid og sted.
Dette er barnelærdom for enhver marxist. Anerkjenner man ikke dette, er man ganske enkelt ikke marxist. (Og strengt tatt behøver man ikke være marxist for å se dette, virkeligheten viser det så altfor tydelig.)
Men skal man komme noen vei videre derfra, må man også undersøke hvordan kapitalismen i vår tid arter seg, hva som er den særtrekk. Kapitalismen har nemlig forandret seg voldsomt på 170 år.
Vladimir Lenin kunne slå fast allerede i 1916 på grunnlag av sine konkrete undersøkelser at finanskapitalen allerede da hadde tatt kontrollen innen kapitalismen og til de grader at den kommanderte industrikapitalen, handelskapitalen og andre sektorer og kunne ilegge dem det han kalte «tributt», eller en andel av sin profitt avgitt til finansoligarkiet. (Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen.)
Les: De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene
Kapitalismen har også forandret seg voldsom på de over 100 årene som er gått siden Lenin skrev Imperiallismen. Det er nødvendig å gjøre en oppdatert analyse av situasjonen i dag. Her på steigan.no har vi publisert flere titalls artikler der vi konkret har sett på det økonomiske styrkeforholdet innen den globale finanskapitalen av i dag, og vi har funnet ut at særlig den vestlige finanskapitalen er så tett sammenvevd at mesteparten av den fungerer som om den var en megakorporasjon. Det er nytt, det er en logisk konsekvens av bevegelseslovene i kapitalismen, men det er noe som særlig har skjedd de siste tretti årene.
Og det er denne finanskapitalen, disse finansfyrstene, som i dag utgjør kapitalens generalstab, og som undertrykker arbeiderklassen og arbeidende klasser over hele verden. Dette er klassefienden til arbeiderklassen.
De eier bankene, våpenindustrien, den kjemiske industrien den farmasøytiske industrien, olje- og energiindustrien, den farmasøytiske industrien, mesteparten av mediene og merkevarene og de eier de store teknoselskapene og deres «sosiale medier» også.
Les: Hvem eier IT-gigantene?
Vi har en herskerklasse som er mer konsentrert enn kanskje noen gang tidligere i historien. Denne klassen utgjør mindre enn 0,01 prosent av innbyggerne på jorda. Og de eier mer enn de seksti prosent fattigste.
I tillegg til det ser vi at den samme finanskapitalen også er kjernen i dagens vestlige kapitalisme. De undertrykker ikke bare arbeiderklassen og andre arbeidende klasser, men de plyndrer også nasjoner for ressursene deres og prøver via overnasjonale organisajoner å redusere deres sjølråderett til ingenting, nettopp for å kunne plyndre naturressursene deres.
Er dette latin eller gresk? Nei, vi vet at det handler om Acer, EØS, olja, fisken, mineralene, vannkrafta, vindkrafta og alle de andre naturressursene, og du behøver ikke jobbe mye for å finne igjen «de vanlige mistenkte» fra Wall Street når du graver i bakgrunnen.
Les: BlackRock og Google kaprer norsk vindkraft – og norske subsidier
Denne klassen er så liten i antall at den er livredd (dette er ikke tull, de er livredde) for at det store flertallet skal forene seg mot dem. De er livredde for klassekamp. Følgelig gjør de alt de kan for at folket skal splittes opp langs alle mulige og umulige konfliktlinjer, slik at kreftene blir sløst bort og de virkelig mektige slipper unna.
Denne våren har vi sett at hele toppledelsen i Det demokratiske partiet i USA har knelt for Black Lives Matter og at nettopp disse finansfyrstene har gitt sin støtte til BLM.
Les: Finanskapitalen mot rasismen?
Hvis rase eller kampen mot rasismen var hovedmotsigelsen, måtte vi regne disse folkene som våre venner. De som vil dytte på oss rase eller rasisme som en hovedmotsigelse inviterer oss i virkeligheten til et globalt klassesamarbeid med den internasjonale arbeiderklassens aller verste fiender.
Motsigelser i folket og motsigelser mellom folket og fienden
Mao hadde også et annet begrep som var ytterst nyttig. Han sa at det er nødvendig å skille mellom motsigelser i folkets rekker og motsigelser mellom folket og fienden.
Dette er det motsatte av hva herskerklassen ønsker. Den ønsker å forsterke motsigelser innenfor folket og avlede all oppmerksomhet fra seg sjøl.
Og her kommer rasismekortet og rasekortet inn. Motsetninga mellom svarte og hvite arbeidere kan være reell nok noen steder, men det er en motsigelse i folkets rekker, og må behandles som det. Rasisme finnes i folkets rekker, og dessverre finnes den over hele verden, riktignok ikke helt likelig fordelt.
Kommunisters oppgave må ikke være å blåse til ilden i disse motsigelsene, men heller å prøve å få folk til å forene seg på tvers av etniske, kulturelle og nasjonale skiller. Og det gjøres best ved at folk får felles praksis. Det er vanskelig å bekjempe slike feilaktige ideer ved bare å fordømme dem. Det må skapes felles kamparenaer, slik som i fagbevegelsen, der folk kan lære fellesskap, ikke ved å få seg prediket toleranse fra noen bedrevitere, men ved å praktisere og oppleve fellesskap.
Dagens overfokusering på rase og rasisme er uten tvil til fordel for herskerklassen. Finansoligarkene gir blaffen i rasismen, de trenger den ikke. Tvert om; de rikeste av dem har i vår gjort seg til «antirasistiske» helter ved å gi noen ynkelige hundretalls millioner dollar til dertil egnede NGOer. De vil plyndre oss alle uansett kjønn, legning, etnisitet og hudfarge. Men de synes det er absolutt strålende om folket klarer å splitte seg langs slike linjer, for da er makta deres trygg og de kan le hele veien til banken. Slik de gjorde i vår da de plyndret tusenvis av milliarder dollar fra samfunnet uten at folket gjorde noen form for motstand. Det er slik de ønsker å ha det, og enhver som bidrar til at det kan fortsette slik, bidrar til å opprettholde finansoligarkiets makt.
(1) Den første artikkelen jeg leste av Mao var Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan, den tredje var Om praksis. Så leste jeg Karl Marx: Teser om Feuerbach. Da var jeg solgt. Det er 55 år siden. Fra da av har jeg regnet meg som kommunist.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
