Hovedmotsigelsen – rase eller klasse?

99
Hva er hovedmotsigelsen i dagens samfunn? Klasse eller rase? Illustrasjon: Shutterstock

Dersom det finnes flere motsigelser i en prosess, må en av dem være hovedmotsigelsen og spille den ledende og avgjørende rollen, mens resten inntar en sekundær og underordnet plass. Når vi studerer en samensatt prosess der det er to eller flere motsigelser, må vi derfor sette alt inn på å finne hovedmotsigelsen i prosessen.

Dette er ikke mine ord, det er ord som Mao Zedong sa i en rekke forelesninger han holdt i det frigjorte baseområdet i Jenan i 1937 under den anti-japanske krigen. Forelesningene er utgitt under samletittelen Om motsigelsen, som var en av de tre første Mao-artiklene jeg leste. (1) Det er kanskje ikke så mange som kan sin Mao, og det får være som det er. Men dette er en lettlest, godt forståelig og interessant artikkel, og den kan med fordel leses i dagens kompliserte verden, der det ser ut til ikke å være ende på antall motsigelser.

Om motsigelsen er en udogmatisk artikkel, og den retter seg mot det å ha en skjematisk og låst oppfatning av samfunnet. Den tankegangen Mao la fram var på kollisjonskurs med den måten dogmatikerne i den kommunistiske internasjonalens hovedkvarter i Moskva tenkte på. Skal du tenke som Mao anbefaler her, må du nemlig undersøke de konkrete motsigelsene i samfunnet og analysere dem. Da han skrev dette hadde han allerede demonstrert styrken i denne tenke- og analysemåten i 10 år allerede.

Ti år før hadde Kinas kommunistiske parti, med støtte fra Internasjonalen, den oppfatninga at hovedmotsigelsen gikk mellom arbeid og kapital, slik som i Europa. Derfor vurderte de bondeopprøret i Hunan som er reaksjonært opprør. Mao var ikke fornøyd med dette, så han gikk til fots og reiste gjennom Hunan og undersøkte forholdene. Han snakket med folk fra alle klasser og samfunnslag og dannet seg et godt bilde av forholdene. Dette ble oppsummert i artikkelen Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan (mars 1927). Den konkludert med at i et halvkolonialt og halvføydalt land som Kina har fattigbøndene mulighet til å spille en revolusjonær rolle på linje med arbeiderklassen og at det var viktig å ikke bare støtte, men også å delta i deres bevegelse. Det var på denne plattformen KKP vant politisk makt i Chingkang-fjellene i 1927, ei makt de aldri slapp siden, på tross av kaotiske år med borgerkrig og anti-japansk krig.

Men partiledelsen i KKP fortsatte ei dogmatisk linje, noe som førte til at over 90 prosent av medlemmene ble drept av de reaksjonære og veldig mye av styrken deres gikk tapt.

I 1935 endret hovedmotsigelsen i Kina seg igjen. Japan ville gjøre landet til koloni. Da ble motsigelsen mellom Kina og den japanske imperialismen hovedmotsigelsen, og Mao foreslo en nasjonal enhetsfront med det nasjonale borgerskapet, og til og med en enhetsfront med sjølveste slakteren Chiang Kai-shek.

Dette reddet den kinesiske revolusjonen, og ble veien fram til revolusjonen og frigjøringa i 1949.

Det får holde med Kina i denne omgangen.

Poenget er at dersom man ikke har undersøkt hvordan et samfunn er sammensatt og fungerer, dersom man ikke forstår motsigelsene i samfunnet, og ikke griper fatt i det som er hovedmotsigelsen til enhver tid, vil en revolusjonær bevegelse aldri kunne lede noen kamp fram til seier. Aldri!

Hva er hovedmotsigelsen i dag?

Når man leser det en del folk som kaller seg revolusjonære skriver, kan det virke som om hovedmotsigelsen dreier seg om rase eller går mellom rasisme og anti-rasisme?

Hva slag undersøkelser bygger dette på? (For det første finnes ikke raser.) Forestillinga om overlegne og underlegne raser var sterkt i Europa i førkrigstida, men den gikk heldigvis på et betydelig nederlag i 1945. Derimot finnes det rasisme, og den må naturligvis bekjempes. Men rasismen er et sett holdninger, tankeganger og ideologier som enten er nedfelt i lovene eller ikke er det. En marxist vil si at dette tilhører overbygninga i samfunnet. Ingen marxist kan hevde at motsetninga mellom rasisme og antirasisme er noen hovedmotsigelse.

Siden Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest har det vært klart at marxismen ser på klassekampen, kampen mellom klassene, som det grunnleggende i samfunnet. Og i vårt moderne, seinkapitalistiske kapitalistiske og imperialistiske samfunn er det særlig to motsigelser som utmerker seg framfor alle andre: Det er motsigelsen mellom arbeid og kapital, og motsigelsen mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner som er de to dominerende motsigelsene. Hvem av dem som er hovedmotsigelsen til enhver tid er avhengig av tid og sted.

Dette er barnelærdom for enhver marxist. Anerkjenner man ikke dette, er man ganske enkelt ikke marxist. (Og strengt tatt behøver man ikke være marxist for å se dette, virkeligheten viser det så altfor tydelig.)

Men skal man komme noen vei videre derfra, må man også undersøke hvordan kapitalismen i vår tid arter seg, hva som er den særtrekk. Kapitalismen har nemlig forandret seg voldsomt på 170 år.

Vladimir Lenin kunne slå fast allerede i 1916 på grunnlag av sine konkrete undersøkelser at finanskapitalen allerede da hadde tatt kontrollen innen kapitalismen og til de grader at den kommanderte industrikapitalen, handelskapitalen og andre sektorer og kunne ilegge dem det han kalte «tributt», eller en andel av sin profitt avgitt til finansoligarkiet. (Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen.)

Les: De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene

Kapitalismen har også forandret seg voldsom på de over 100 årene som er gått siden Lenin skrev Imperiallismen. Det er nødvendig å gjøre en oppdatert analyse av situasjonen i dag. Her på steigan.no har vi publisert flere titalls artikler der vi konkret har sett på det økonomiske styrkeforholdet innen den globale finanskapitalen av i dag, og vi har funnet ut at særlig den vestlige finanskapitalen er så tett sammenvevd at mesteparten av den fungerer som om den var en megakorporasjon. Det er nytt, det er en logisk konsekvens av bevegelseslovene i kapitalismen, men det er noe som særlig har skjedd de siste tretti årene.

Og det er denne finanskapitalen, disse finansfyrstene, som i dag utgjør kapitalens generalstab, og som undertrykker arbeiderklassen og arbeidende klasser over hele verden. Dette er klassefienden til arbeiderklassen.

De eier bankene, våpenindustrien, den kjemiske industrien den farmasøytiske industrien, olje- og energiindustrien, den farmasøytiske industrien, mesteparten av mediene og merkevarene og de eier de store teknoselskapene og deres «sosiale medier» også.

Les: Hvem eier IT-gigantene?

Vi har en herskerklasse som er mer konsentrert enn kanskje noen gang tidligere i historien. Denne klassen utgjør mindre enn 0,01 prosent av innbyggerne på jorda. Og de eier mer enn de seksti prosent fattigste.

I tillegg til det ser vi at den samme finanskapitalen også er kjernen i dagens vestlige kapitalisme. De undertrykker ikke bare arbeiderklassen og andre arbeidende klasser, men de plyndrer også nasjoner for ressursene deres og prøver via overnasjonale organisajoner å redusere deres sjølråderett til ingenting, nettopp for å kunne plyndre naturressursene deres.

Er dette latin eller gresk? Nei, vi vet at det handler om Acer, EØS, olja, fisken, mineralene, vannkrafta, vindkrafta og alle de andre naturressursene, og du behøver ikke jobbe mye for å finne igjen «de vanlige mistenkte» fra Wall Street når du graver i bakgrunnen.

Les: BlackRock og Google kaprer norsk vindkraft – og norske subsidier

Denne klassen er så liten i antall at den er livredd (dette er ikke tull, de er livredde) for at det store flertallet skal forene seg mot dem. De er livredde for klassekamp. Følgelig gjør de alt de kan for at folket skal splittes opp langs alle mulige og umulige konfliktlinjer, slik at kreftene blir sløst bort og de virkelig mektige slipper unna.

Partiledelsen i Det demokratiske partiet kneler for BLM.

Denne våren har vi sett at hele toppledelsen i Det demokratiske partiet i USA har knelt for Black Lives Matter og at nettopp disse finansfyrstene har gitt sin støtte til BLM.

Les: Finanskapitalen mot rasismen?

Hvis rase eller kampen mot rasismen var hovedmotsigelsen, måtte vi regne disse folkene som våre venner. De som vil dytte på oss rase eller rasisme som en hovedmotsigelse inviterer oss i virkeligheten til et globalt klassesamarbeid med den internasjonale arbeiderklassens aller verste fiender.

Motsigelser i folket og motsigelser mellom folket og fienden

Mao hadde også et annet begrep som var ytterst nyttig. Han sa at det er nødvendig å skille mellom motsigelser i folkets rekker og motsigelser mellom folket og fienden.

Dette er det motsatte av hva herskerklassen ønsker. Den ønsker å forsterke motsigelser innenfor folket og avlede all oppmerksomhet fra seg sjøl.

Og her kommer rasismekortet og rasekortet inn. Motsetninga mellom svarte og hvite arbeidere kan være reell nok noen steder, men det er en motsigelse i folkets rekker, og må behandles som det. Rasisme finnes i folkets rekker, og dessverre finnes den over hele verden, riktignok ikke helt likelig fordelt.

Kommunisters oppgave må ikke være å blåse til ilden i disse motsigelsene, men heller å prøve å få folk til å forene seg på tvers av etniske, kulturelle og nasjonale skiller. Og det gjøres best ved at folk får felles praksis. Det er vanskelig å bekjempe slike feilaktige ideer ved bare å fordømme dem. Det må skapes felles kamparenaer, slik som i fagbevegelsen, der folk kan lære fellesskap, ikke ved å få seg prediket toleranse fra noen bedrevitere, men ved å praktisere og oppleve fellesskap.

Milliardærklubben World Economic Forum er klart og tydelig mot rasisme. Er verdens 1000 rikeste selskaper våre venner eller våre fiender?

Dagens overfokusering på rase og rasisme er uten tvil til fordel for herskerklassen. Finansoligarkene gir blaffen i rasismen, de trenger den ikke. Tvert om; de rikeste av dem har i vår gjort seg til «antirasistiske» helter ved å gi noen ynkelige hundretalls millioner dollar til dertil egnede NGOer. De vil plyndre oss alle uansett kjønn, legning, etnisitet og hudfarge. Men de synes det er absolutt strålende om folket klarer å splitte seg langs slike linjer, for da er makta deres trygg og de kan le hele veien til banken. Slik de gjorde i vår da de plyndret tusenvis av milliarder dollar fra samfunnet uten at folket gjorde noen form for motstand. Det er slik de ønsker å ha det, og enhver som bidrar til at det kan fortsette slik, bidrar til å opprettholde finansoligarkiets makt.

(1) Den første artikkelen jeg leste av Mao var Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan, den tredje var Om praksis. Så leste jeg Karl Marx: Teser om Feuerbach. Da var jeg solgt. Det er 55 år siden. Fra da av har jeg regnet meg som kommunist.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. FMD says:

    Dette regnes som en høyreekstrem konspirasjonsteori blant store deler av dagens “venstreside”.
    Denne “venstresiden” har samme agenda som finanskapitalen, og de lever godt med det.

    Hvorfor?
    Dette er det mest usannsynlige scenarioet av dem alle, hvordan kan fokus på det være nyttig i det hele tatt? Dette er et strategisk blindspor.

    Ja, for fagbevegelsen er ikke blendahvit i det hele tatt.
    For de som faktisk har erfaring fra fagbevegelsen så fremstår dette som det reneste sprøyt. Folk med utenlandsk bakgrunn organiserer seg i mye mindre grad enn det de etniske norske gjør.
    I enkelte yrker er store arbeidsplasser med et flertall innvandrere som ansatte et eneste stort hull når det gjelder verving og aktivitet.
    I fagbevegelsen lærer man ikke noe annet enn å være et nyttig verktøy for storkapitalen og globalisme. Fagbevegelsen er gjennomsyret av nyliberalisme og tankegangen som følger med.
    Streik er gammeldags og det er samarbeid og dialog som gjelder, den absurde forestillingen om det gode samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker råder eneveldig.
    Fagbevegelsen begikk et gigantisk klasseforræderi i 1935, og etter det har organisasjonene bare havnet mer og mer i lomma på de kreftene de var ment å skulle være en motsetning til.
    Fremtiden for det Norske folk ligger i at vi reiser oss mot alle former for globalisme og dens disipler på stortinget, og når jeg sier det Norske folk så mener jeg nettopp det.

  2. Det finnes raser. Blant husdyr. Er du et husdyr, så tilhører du nok en rase. Er du et husdyr?

  3. tjatta says:

    Hvorfor finnes det ikke raser hos homo sapiens når det finnes blant andre dyrearter?

  4. Nei, det finnes ikke raser blant andre dyrearter heller, unntatt for husdyr. Rase er et produkt av systematisk avl. Blant noen ville dyrearter finnes det derimot underarter av den samme arten. Det har også eksistert blant mennesker; Homo sapiens neanderthalensis var en slik annen underart av menneske, men den er i dag utrydda, hvis vi ser bort fra at det var noen grad av genblanding med neanderthalerne da den afrikanske underarten av menneske, Homo sapiens sapiens, som alle nålevende mennesker tilhører, vandra ut fra Afrika. Så en del av den genvariasjonen som finnes blant moderne mennesker, skyldes ulik grad av neanderthalerinnblanding, uten at denne relativt marginale komponenten av en annen menneskeunderart er i nærheten av å utgjøre det som skal til for å etablere biologiske underkategorier av mennesket. Til det er vi alt for sammenblanda. Det har vist seg at også afrikanere har noe neanderthalergener. Om det skyldes at neanderthalerne også levde i Afrika, eller om det skyldes tilbakevandring til Afrika fra grupper som hadde vært en stund i Europa eller Asia, vet jeg ikke.

  5. Mikkel says:

    Vi, og steigan.no, er enige om at hovedmotsigelsen går mellom arbeidere og kapitalistene.

    Er arbeiderklassen der med oss? Etter det jeg ser er ikke klassekampen framtredende i det hele tatt som en synlig konflikt for arbeiderklassen. Fokus er ikke der og derfor er svaret ’nei’.

    En ’venstreside’ som stadig prioriterer andre spørsmål enn klassekampen er en del av problemet. Dette undergraver virkelig arbeiderklassens kraft og er jo ikke tilfeldig.

    Tenk om ’arbeiderklassens liv matters’ heller var hoved-tema i USA?

    Overklassen ønsker heller etnisk konflikt og har agenter til høyre og venstre for å sørge for at dette er hoved-tema. Dette splitter arbeiderklassen. Dette undergraver styrken til arbeiderklassen.

    Oligarkiet er flinke i dette spillet, mens arbeiderklassen er dessverre uorganisert og til stor del manipulert. Arbeiderklassens kampkraft vil være marginal så lenge arbeiderklassen ikke har et betydelig kommunistisk revolusjonært parti. Så lenge dette er tilfelle vil fokus settes feil, og ’venstresiden’ vil i praksis jobbe mot arbeiderklassen og for oligarkiet.

  6. Masseinnvandring foregår ikke, takket være de strenge innvandringsbegrensningene som den herskende klassen har innført, men innvandring i noen grad foregår. Den foregår på grunn av den ulike økonomiske utviklinga som kapitalismen ved sin rasistiske grunnkarakter har skapt. Den eneste virkningsfulle medisinen mot dette, er en sosialistisk revolusjon hvor produksjonskapasiteten i de høyt utvikla landene ikke brukes til å dekke falske, reklameskapte, behov for befolkninga der, eller til å erobre enda større deler av det globale markedet, men til solidarisk å bygge opp produksjonskapasiteten i de underutvikla landene. Dette er jeg for, mens du er imot. Du er altså for årsakene til at det skjer innvandring, og prøver å legge skylda for virkningene av dette på ofrene for den globale ulikheten, mens du beskytter interessene til snylteklassen som profiterer på det. Det er ganske patetisk, all den tid jeg ikke ser grunn til å anta at du tilhører denne klassen selv.

  7. Johnny says:

    Når man starter et debatt-innlegg på en slik måte handler det om å diskredittere motdebattanten, og heve seg selv over andre.

    Min observasjon er at du er ikke interresert i å finne ut hvordan virkeligheten er, du vil heller endre virkeligheten slik at den passer sammen med ditt politiske og religiøse livssyn. Når det gjelder mitt forrige innlegg var det stort sett hentet ordrett fra biologer.

    En labrador og en cocker spaniel er genetisk sett overraskende forskjellige. Vi har nemlig avlet så effektivt på rasehundene våre at de enkelte rasene hver og en har fått en helt særlig genetisk profil. DNA-analysene viser at innenfor den rene rasehundavlen har alle hunderasene våre vært holdt isolert som raser i så mange år at de hver for seg er en selvstendig befolkning – hver rase er altså genetisk sett unik ”, forteller Prof. Dr. Merete Fredholm.

    Ord er viktige, når Norge gikk til krig mot Afghanistan kalte Jens Stoltenberg krigen for et stabiliseringsoppdrag, og pga ordbruken var dette ikke en krig i ola nordmanns tankeverden, kun et oppdrag. Men virkeligheten endrer seg ikke uansett hva nordmenn måtte tenke om krigen mot Afghanistan.

    Alle vet at ordet rase er politisk betent, og da finner man gjerne opp nye ord for å beskrive samme fenomen. Og til slutt vil jeg minne om at vi mennesker er en dyreart, og det som gjelder for dyrene vil gjelde oss mennesker også.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

91 flere kommentarer

Deltakere