For å bekjempe rasismen må man først innse at den finnes

Rasisme er en alvorlig form for undertrykking, og den rammer svært mange mennesker. Et fellestrekk for ulike former for rasisme er «at personers identitet vurderes basert på fordommer knyttet til personens gruppetilhørighet» (Wikipedia).

Rasisme i de fleste kulturer

Rasismen finnes dessverre over hele verden, og det finnes knapt det samfunn som kan si seg fritt fra den. For å bekjempe rasismen, er første forutsetning at man erkjenner at den finnes.

Men hvor utbredt er rasismen og hvor står den sterkest? Dette er naturligvis svært vanskelig å måle eksakt. Men det er gjort noen internasjonale spørreundersøkelser der folk er blitt spurt om hvorvidt de sjøl opplever rasisme og i andre undersøkelser om hvordan de forholder seg til å ha andre etniske grupper som naboer, arbeidskolleger osv. En undersøkelse av den siste typen ble gjort av Washington Post. I en annen undersøkelse ble folk spurt mer direkte om hvordan de sjøl opplevde rasisme. Til sammen ble over 85.000 mennesker i 61 land spurt i perioden 2014–2015, og her er den rankinga de kom fram til av «verdens mest rasistiske land»:

#	Country	% Who don’t want neighbours of another race	% of people who witnessed racist behaviour
1	India	43.6	64.3
2	Lebanon	36.3	64.4
3	Bahrain	31.1	85.7
4	Libya	54.0	33.5
5	Egypt	N/A	39.7
6	Philippines	30.6	49.1
7	Kuwait	28.1	37.9
8	Palestine	44.0	32.0
9	South Africa	19.6	61.8
10	South Korea	29.6	36.5
11	Malaysia	31.3	34.4
12	Nigeria	21.0	42.5
13	Iraq	27.7	37.8
14	Kyrgyzstan	28.1	35.9
15	Ecuador	34.5	32.0
16	Algeria	19.8	41.0
17	Pakistan	14.5	48.8
18	Yemen	34.0	31.2
19	Hong Kong	18.8	40.4
20	Russia	17.0	38.5
21	Thailand	39.8	19.0
22	Cyprus	26.7	26.1
23	Turkey	33.8	19.1
24	Morocco	13.8	35.6
25	Japan	22.3	29.7

Det finnes også andre undersøkelser som gir liknende resultater, slik som denne.

Det er ikke overraskende at India med sitt kastesystem havner på topp. Det er heller ikke noen bombe at Libya havner så langt oppe. Gadaffi klarte til en viss grad å holde den arabiske rasismen mot svarte gjestearbeidere i sjakk, men da Norge & co bombet landet sønder og sammen gjennomførte arabiske terrorister de rene myrderiene mot svarte afrikanere og i dag holder de svarte afrikanere som slaver og selger dem på veritable slavemarkeder.

Seks år etter Norges krig: – Libya er blitt et slavemarked

Vi har også omtalt den svart-svart rasismen i Sør-Afrika, så at det landet finnes blant topp ti er ingen overraskelse.

Nylig har det vært alvorlige rasistiske overgrep mot kinesere i Zambia, slik som et tilfelle der tre kinesere ble drept på en svært grusom måte av svarte zambiere i Lusaka. På den andre sida blir kinesiske virksomheter i Zambia beskyldt for å ha en rasistisk praksis overfor svarte afrikanere. Og rasisme overfor afrikanere i Kina er kommet opp på diplomatisk nivå. Derfor er det overraskende, og antakelig misvisende at ikke Kina er med på denne lista.

Misvisende er det også når ikke Israel figurerer på lista. Israels rasisme mot palestinerne er velkjent. En undersøkelse i 2007 viste at 75% av jødene i Israel ikke ville bo i samme boligblokk som arabere. 55% mente at arabere bør segregeres fra jøder under underholdningsarrangementer. Og i 2010 viste en undersøkelse at 40% mente at araberne ikke burde ha stemmerett.

De nordiske landene er aller nederst på lista over utbredelsen av rasisme i verden. I den offentlige debatten i Norge er det ikke alltid man får det inntrykket.

Kapitalismen har profitert på rasismen, men rasismen er mye eldre

Det kan ikke herske tvil om at kapitalismen både har profitert på rasismen, historisk sett, og fortsatt gjør det. Det mest klassiske eksemplet er naturligvis slavehandelen fra Afrika til det amerikanske kontinentet, noe som har gjort at rasismen overfor svarte og den ekstra utbyttinga av dem er vevd inn i strukturen til kapitalismen i USA.

Britisk imperialisme brukte også rasismen systematisk for å bygge hegemoniet til britisk kapital, både i India og i Kina. Og både anti-japanske og anti-kinesiske holdninger er oppsummert i begreper som «den gule fare». Men rasismen er ikke unik for den anglo-amerikanske imperialismen. Den gjaldt også for det spanske, det franske, det portugisiske og det hollandske imperiet, og vi glemmer naturligvis ikke Tyskland. Og naturligvis gjaldt den for det arabiske imperiet. Det finnes en tendens til å glemme den helt sentrale rollen de arabiske rikene spilte i slavehandelen i Afrika. Det er nærliggende å tro at når man skal legge andre folkeslag under seg, vil det gå lettere hjem hos den egne befolkninga hvis de andre folkeslagene kan framstilles som mindreverdige, undermennesker og så videre.

Nykolonialismen er begrepet for epoken etter den formelle frigjøringa av koloniene da koloniøkonomien ble videreført i en tilslørt form. Det er påvist at imperialismen kunne hente ut ekstraprofitt gjennom å holde store deler av verden nede i underutvikling.

Men er rasismen systemnødvendig for kapitalismen?

Det at kapitalismen, slik vi kjenner den i dag har profitert på rasismen, er ikke det samme som at rasismen er systemnødvendig for kapitalismen. Vi ser i dag at for eksempel at fellesorganisasjonen for de 1000 rikeste selskapene i verden, World Economic Forum, gjør seg til talsmann for kampen mot rasismen. Siden de selskapene som er medlemmer av denne organisasjonen er noen av de selskapene som har tjent mest på menneskehandel, barnearbeid og rå utbytting av arbeidskraft i de tidligere koloniene, er det lett å avvise dette som hykleri.

Og det er opplagt mye hykleri i den organisasjonen, men det blir likevel for overflatisk å avvise dette fenomenet på den måten. Det er mer nærliggende å spørre seg om ikke de mest avanserte monopolkapitalistene i dag har innsett at de klarer seg fint uten rasismen, i hvert fall i den formen vi har kjent den til nå.

Det grunnleggende ved kapitalismen er utbytting av menneskelig arbeid, kapitalakkumulasjon. Det grunnleggende ved kapitalismen er at en klasse av kapitaleiere tilegner seg merverdien fra lønnsarbeidernes arbeid. Eller som Marx så fengende formulerer det i bind 1 av Kapitalen (Karl Marx, Kapitalen, Bok 1, Del 4, Forlaget Oktober 1984/2005, side 39 og 42):

Konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon … Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme … Akkumulér, akkumulér! Det er Moses og profetene! …Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld.

Man kunne være fristet til å omskrive det kristne misjonsbudet og nyformulere det for dagens multinasjonale korporasjoner:

Gå ut og gjør alle folkeslag til mine lønnsslaver.

Derfor bør vi ikke være forbauset over at de fremste finanskapitalistene i verden nå erklærer seg som anti-rasister.

Finanskapitalen mot rasismen?

Dagens finanskapital har ikke bruk for rasismen. De foretrekker å utbytte og plyndre oss alle, uavhengig av rase, kjønn, legning og etnisitet. Derimot har de veldig god bruk for en misforstått «antirasisme», det vil si ei forestilling om at hovedmotsetninga i dagens samfunn går mellom rasister og antirasister.

Deres mareritt er at folk skal samle seg på tvers av alle disse «identitene» til en felles klassekamp mot dem, de 0,001% som kontrollerer det meste i verden. De er jo så få, så hvis det overveldende flertallet klarte å samle seg i en klassekamp mot dem, så ville deres tid være over.

---

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.