7. juni, viktig nasjonaldag. Norge med Europas minst nasjonale samfunnselite?

0
Fra Stortingets møte 7. juni 1905. Statsminister Michelsen leser opp regjeringens erklæring. Fargelagt fotografi. Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen

Av Ove Bengt Berg.

Reelt er 17. mai Norges nasjonaldag. var dagen for en viktig nasjonalhending i 1905: Vi brøyt oss ut av unionen med Sverige, mot Sverige vilje. Det var også den dagen kong Haakon valgte å komme hjem til Norge på i 1945. Nettopp for å markere Norges sjølstendighet.
Men det er ikke mye nasjonal sjølstendighetskamp og -interesse i den norske samfunnseliten. Norge er kanskje det minst nasjonale staten i Europa, villig til å selge alle norske interesser til andre stater og organisasjoner som USA, EU og andre organisasjoner som krever styringsrett i Norge.

Merk særlig formuleringa «…som nødvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er oppløst som Følge af; …» Unionen med Sverige blei oppløst i en bisetning! Hvilke norske politikere de siste tiåra og framover ville turt en sånn provoserende handling med en sånn formulering?

Fra hjemfallsrett og norsk oljefond til vindmøller tyskerne ikke vil ha hos seg

IMG_5560
Sånn kommenterte bladet Vikingen den politiske striden i 1906. I dag vant selgerne av vindkraft. Fra Berge Furres bok Norsk historie 1905-1940. Foto: OBB

Norske politikere på begynnelsen av 1900-tallet gjorde mer som norske politikere i dag gjør alt for å komme bort fra. I 1908 blei det vedtatt at alle aksjeselskap, norske som utenlandske, måtte ha tillatelse for å kjøpe fossefall, og at de måtte levere alt tilbake om 80 år uten godtgjøring. Tilsvarende for gruveselskap. Norsk olje blei nasjonalisert allerede i 1960 etter at regjeringa Gerhardsen erklærte suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Det som skjedde i 1905, 1908 og i 1960 ville garantert ikke skjedd i dag.

I Bayern er det ikke politisk mulig å bygge vindmøller. Tyskerne vil ikke at naturen og miljøet skal ødelegges. Da må andre lands natur og miljø ødelegges. Og dagens norske politikere er mer enn villig til å ødelegge norsk natur.

Basepolitikk og anerkjenning av andre stater
Før var det en viss motstand mot fremmede baser i Norge. Nå er det fritt fram, uten motstand: Bare kom og gjør hva dere vil!

I 1949 anerkjente den norske regjeringa Folkerepublikken Kina. Mot USAs ønske. Men Norge ville være prinsipiell, og mente internasjonalt diplomati ikke kunne ha andre prinsipper enn at det regimet som har kontrollen over en stats areal, også måtte være denne statens eneste mulige representant. I dag gjelder ikke det prinsippet, da gjelder bare USAs og EUs pålegg.

I dag griper Norge inn i borgerkriger og på andre staters vegne — militært! Få andre stater enn Norge var villig til å gjøre jobben for USA og Frankrike for å ødelegge en av Afrikas best fungerende stater, Libya. Norges regjering (Ap) reagerte nærmest på sekundet for å bombe i Afrika. Og statsministeren fikk jobb som generalsekretær i Nato.

Ekstra EU-underdanig, uten å være medlem
Norske regjeringer går på knær helt ned til Brussel for å knele for EU, uten å være medlem. Det sies at Norge som ikke-medlem, var først av alle med å utstyre alle nordmenn med det europeiske helsetrygdkortet. For å slippe EU-kommisjonens misnøye med de norske folkeavstemningene, fant de opp EØS-avtalen for å nulle ut resultatet av folkeavstemningene.

Danskene har forhandla seg til flere unntak. Utlendinger kan ikke eie dansk eiendom uten godkjenning av regjeringsapparatet. Danskene gjør som det passer danske interesser, noe som ville vært helt utenkelig for noen norsk sannsynlig regjering å gjøre i EU. Norske politikere vil gått etter underdanighet for å bli anerkjent. Men de underdanige smiskerne blir bare forakta.

Senterpartiet er det viktigste partiet mot norsk EU-medlemskap, men er samtidig svært villig til å underkaste seg USAs alle krav.

Sannsynligvis finnes det ingen stat i Europa i dag som er mer underdanig overfor utenlandske interesser enn den norske. Norge fostrer ikke lenger politikere som setter Norges interesser først. Norge har ikke er nasjonalt lederskap når det møter den minste motstand.

Økende rivalisering og krigsfare i Norge:
Hensynet til norske interesser vil telle minst

I september 1940, under den tyske okkupasjonen, vedtok Stortingets presidentskap å avsette kongen og regjeringa og i samråd med okkupantene å opprette et tysk-underdanig styre.

Vi går nå inn i ei tid med grunnleggende og nærmest uløselig økonomisk kapitalistisk krise. Samtidig øker rivaliseringa om verdens råvarer, ressurser og markeder. USA er på veg til å miste makta si, mens Kina er på veg opp. Det kan neppe løses på annen måte enn kriger og eller KRIG. I en sånn situasjon kan vi være sikker på at det ikke finnes et nasjonalt innstilt politisk ledende sjikt som vil sette norske interesser foran interessene til de utenlandske stormaktene og EU.

fullsizeoutput_7e87
7. juni 1905 sendte Stortinget ut en kunngjøring til hele folket. Undertegna Stortingets president og sekretær. I tiltro til at dette også ble godt mottatt. Interessant nok skreiv politikerne vedtaka og en sånn kunngjøring sjøl, uten at x antall journalister skulle formulert et glattest mulig budskap. Fra til Tønnes Andenæs, se henvisning lenger opp.

Denne artikkelen ble først publisert i Politikus.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelUSA trekker 9500 soldater ut av Tyskland – og flytter de fleste til Polen
Neste artikkelFor å bekjempe rasismen må man først innse at den finnes