Krise tvinger Saudi-Arabia til å skjære hardt med sparekniven

11. mai 2020

ryiadh skyskrapere — Saudi-Arabias luksus ble holdt oppe av høy oljepris og hardt diktatur. Nå er det bare det harde diktaturet igjen. Foto fra Ryiadh Shutterstock.

Det drastiske fallet i oljeprisene og det samtidige fallet i salg av olje rammer økonomien i Saudi-Arabia svært hardt. Kongedømmet er tvunget til å gjøre harde kutt i budsjettene. De foreløpige krisetiltakene er som følger:

En økning av momsen fra 5% til 15%.
Opphevele av et månedlig velferdsbidrag til statsansatte.
Øksing av en del av programmene til kronprins Mohammed bin Salmans prestisjeprosjekt «Vision 2030». Planen har til hensikt å gjøre landet mindre avhengig av olje.
Det planlegges å kutte i velferdsgodene til ansatte utenom statsapparatet.

I tillegg til tapene på oljsektoren, får Saudi-Arabias økonomi en smell fordi årets pilgrimsevent i Mekka er avlyst, slik at turistinntektene bortfaller.

Vi kaller det foreløpige krisetiltak fordi Saudi-Arabias krise er så djup at disse tiltakene neppe vil løse så mange problemer. Det internasjoanle pengefondet IMF skrev i 2015 at Saudi-Arabia trenger en oljepris på 105 dollar per fat for ikke å gå med underskudd. Nå er oljeprisen under 30 dollar. Med slike priser klarer ikke Saudi-Arabia å holde seg oppe som den snylterstaten det er.

Saudi-Arabia har minst 7000 prinser som lever et liv i den ytterste luksus uten å behøve å gjøre et arbeidsslag. Det er kostbart for staten. Saudi-Arabia har de høyeste militærutgiftene i verden med rundt 10% av BNP. Den hensynsløse og folkemorderiske krigen mot nabolandet Jemen er også en svært stor utgift for staten.

Velferdsgodene til prinsene og smøring av andre sjikt i samfunnet har vært en garanti mot borgerkrig og oppsplitting av landet. Prinseklassen frykter med god grunn at al-Qaida eller IS skal komme og ta dem, og med denne krisa vil misnøyen i samfunnet gi ekstremistene mer ved på bålet.

Denne staten ikke er noe annet enn en «vertikalt og horisontalt integrert kriminell organisasjon,» som Sarah Chayes og Alex de Waal skrev i The Atlantic.

«I virkeligheten er ikke Saudi-Arabia noen stat i det hele tatt. Det er to måter å beskrive dette på: som et politisk prosjekt med en smart, men i det lange løp grunnleggende dødsdømt forretningsmodell, eller som en enhet som er så korrupt at den tilsvarer en vertikalt og horisontalt integrert kriminell organisasjon.»

De beskriver den saudiske kongen som en toppsjef i et familieselskap som omgjør oljeinntekter til penger han bruker til å kjøpe politisk lojalitet. Dette kommer både i form av direkte smøring og i form av handelskonsesjoner til de utallige prinsene som landet holder seg med. Dette holdes sammen med en brutal sikkerhetstjeneste som er rikelig utstyrt fra USA.