Italia: 90.000 barer og restauranter vil kanskje aldri åpne igjen

2
Illustrasjon: Shutterstock

Stenginga av Italia har dramatiske konsekvenser for italliensk arbeidsliv og for hele den italienske samfunnstrulkturen. Avias La Repubblica skriver at 90.000 barer og restauranter ikke har åpnet etter at det ble tillatt å åpne igjen, og at de kanskje aldri vil åpne. Det er 27 prosent av landets 333.000 barer, restauranter og gelaterier.

Arbeidsløsheten i landet har eksplodert som følge av stenginga av samfunnet. Antallet tapte arbeidstimer det er søkt trygd for gikk opp i 835 millioner i april. Det knuser alle negative historiske rekorder. 7 millioner mennesker står i kø for å få støtte og 4 millioner har til nå ikke fått noenting.

Forsida på La Repubblica 21. mai 2020. Grafen viser eksplosjonen i arbeidsløsheten.

Det er de små familiebedriftene som utgjør den sosiale veven i italienske lokalsamfunn. De sørger for arbeid og de er lokale møtesteder. De binder mennesker sammen og de sørger for at mange i det minste har litt arbeid og ikke faller ned i fattigdom. Nå rakner denne veven. Det er disse bedriftene som feies over ende fordi samfunnet er stengt.

Statsminister Giuseppe Conte har lovt støtte til pensjonister, arbeidsløse og til småbedrifter, men de fleste har til nå ikke sett en euro. Det siste dekretet fra regjeringa var på over 500 sider, men noe konkret som betyr endringer på lokalplanet er det få som har sett noe til.

Den italienske arbeidsgiverforeninga, Confindustria, varsler at svaret på krisa er mer nedskjæring, mer innstramming og lavere lønninger. De ønsker å halvere Italias gjeld for å leve opp til EUs krav. Kommentatoren Luciano Lago kaller dette et manifest for «blod og tårer» for italienerne.

Storkapitalen ser sin gyldne mulighet til å øke sin rikdom og rasere det som måtte være igjen av velferdssamfunn i Italia. Dette overgår finanskrisa, og denne gangen er det foreløpig nesten umulig å reise noen motstand mot kapitalens herjinger. Folket er traumatisert av koronakrisa, møter og demonstrasjoner er forbudt og frykten for viruset gjør at evnen til å ta opp kampen er dårligere enn noen gang i nyere tid.

Det er en rå klassekamp som pågår og der kapitalistklassen har nær sagt alle kort på sin hånd. Det betyr ikke at det ikke er motstand eller at folk har gitt opp. Men du skal jobbe hardt for å finne spor av optimisme og glød, og finner du den, gjelder det å oppmuntre den og finne måter å stimulere den på.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Dødeligheten for de som ikke er i risikogruppene, og det er de aller fleste, er ikke høyere enn i de årlige sesonginfluensaene. Det kan ikke rettferdiggjøre nedstengning av økonomiene. Og dødstallene av Covid-19, som kan diskuteres når leger blir bedt om å skrive Covid-19 som dødsårsak på dødsattestene hvis de bare antar det, blir for ingenting å regne sammenlignet med dødstallene forårsaket av den elendigheten som nedstengningen av økonomiene i de fleste land i verden fører til.

    De som vil dø av elendigheten som personlige konkurser nå påført mange millioner mennesker som har drevet enkeltmanns eller små familiebedrifter, er stort sett yrkesaktive yngre mennesker, og ikke på sykehjem med høy alder og med underliggende sykdommer som allikevel er i livets absolutte sluttfase
    og som utgjør de fleste i risikogruppene.

    Verden har bokstavelig talt blitt snudd på hodet for å redusere dødstallene i risikogruppene, folk i så høy alder så de er utenfor det yrkesaktive livet, og som utgjør en liten prosent av befolkningen. Mens nedstengningen har ødelagt livet til en stor prosentandel av befolkningen i yrkesaktiv alder som utgjør ryggraden i et lands økonomi.

    Samtidig har regjeringene i de fleste land i verden tatt skattepengene som disse pliktoppfyllende har betalt inn i mange år, og gitt de som “stimulanspakker” på flere hundre milliarder til bankkartellene og store multinasjonale selskaper.

    I kriser gir altså regjeringene enorme summer fra arbeiderklassen og middelklassen til de ultrarike. Men i krisetider skulle pengene gått andre veien. Verdensomspennende økonomiske kriser rammer altså bare svake grupper, arbeiderklasse og middelklasse, mens bankkartellene og de ultrarike blir rikere. Men det er ikke annet å vente når politikerne representerer global storkapital og ikke folk og land.

  2. Det vil alltids være slik at de eldste soldatene settes i første linje. De overlever ikke. Så de voksne soldatene, og til slutt de unge soldatene i bakerste linje. De skal overleve.
    Lockdown rammer de unge … for å beskytte de eldre

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere