En historie om ubeleilige allierte og praktiske fiender

1
U.S. Coast Guard med et kokainbeslag i Miami Beach, 2014 (Foto av Sabrina Laberdesque/Wikimedia)

De nylige anklagene om narko-terrorisme mot Venezuelas president Nicolás Maduro inngår i en lengre historie, der det amerikanske imperiet bruker narkotika for å fremme geopolitiske mål.

Av Alexander Aviña.

Den 26. mars kunngjorde USAs justisminister William Barr nye anklager om «narkoterrorisme» mot president Nicolás Maduro og mer enn et dusin andre høytstående venezuelanske embetsmenn. Episoden demonstrerte nok en gang at USAs mangeårige krig mot narkotika faktisk ikke handler om å slå ned på ulovlige stoffer. I stedet representerer narkotika et viktig verktøy for å konsolidere og fortsette det amerikanske systemet av overherredømme – det historikeren Suzanne Reiss omtaler som «imperiets alkymi.»

De tynne anklagene er del av en bredere, klumset amerikansk innsats for å delegitimere den nåværende venezuelanske regjeringen og tvinge fram et regimeskifte – et forsøk som inkluderer ødeleggende økonomiske sanksjoner som har forårsaket omfattende lidelser og død i landet. Venezuela ble offisielt med på den beleilige listen over fiendtlige stater som anses som «narkostater» for å ha direkte utfordret eller hindret amerikanske internasjonale planer: Kina fra 1950,  Cuba og Vietnam i 1960-årene, og 1980-tallet Nicaragua under Sandinist-regjeringen.

Amerikanske operasjoner mot narkohandel, som har vært global siden andre verdenskrig, fungerer også utmerket som bredere kampanjer for opprørsbekjempelse, som har forsøkt å knekke motstridige stater og støtte opp lydige allierte. Som Reiss hevder i We Sell Drugs: The Alchemy of US Empire, «Narkotikakontroll ble en mekanisme for å utvide USAs innflytelse inn i det interne og internasjonale livet til USAs fiender» – og, vil jeg tilføye, vennene.

Ironien, kanskje en type imperialistisk psykologisk projeksjon, er at nettopp de reaksjonære kreftene som USA i hemmelighet allierte seg med for å destabilisere revolusjonære regimer, var meget nært knyttet til narkotikageskjeften. De spesifikke erfaringene og ordene til oberst Roger Trinquier – en fransk militæroffiser på den tapende siden i slaget ved Dien Bien Phu i 1954 og senere en vellykket teoretiker på feltet opprørsbekjempelse – kan tjene som oppsummering: «For å beholde [Hmongene], må en kjøpe opiumen deres.»

Nasjonalistiske kinesiske styrker (Kuomintang), høyreorienterte eksil-cubanere, militære offiserer i den sør-vietnamesiske regjeringen og de nicaraguanske Contras utgjør en del av meget lang liste over ubeleilige – og til tider uforutsigbare – allierte som amerikanske militære og etterretningstjenester historisk har samarbeidet med i forsøk på å hevde og utvide sin kontroll og innflytelse i Sørøst-Asia og Latin-Amerika.

Narkoallierte i den kalde krigen og blowback

I våre Netflix-skapte populære forestillinger om fantasiens narkotikalangere og elegant kledde narkobaroner, kjenner de fleste sannsynligvis ikke til navnet Kuhn Sa. Likevel, gjennom 1980-årene og begynnelsen av 1990-tallet, kontrollerte Sa – kalt «dødens prins» av amerikanske påtalemyndigheter, mens han selv kalte seg «kongen av opium», anslagsvis halvparten av verdens heroinforsyning fra basen sin i det nordøstlige Myanmar.

Som historikeren Alfred McCoy fra University of Wisconsin viste i sin biografi om Sa, tok det flere tiår med skiftende allianser, feilsteg og hensynsløst maktspill for å skape kongen av opium.

Hjulpet av 20.000 soldater og allianser med Myanmars militærdiktatur, den sosialistiske republikken Laos og høytstående thailandske militære tjenestemenn, behandlet raffineriene til Sa anslagsvis 80 prosent av heroinen fra Det gyldne triangel. Hans China White heroin med høy renhet erobret raskt det amerikanske markeder på 1980-tallet, spesielt i New York City. Da den amerikanske statsadvokaten Richard Thornburgh leverte en hemmelig tiltale mot Sa i 1990, viste han seg trassig: «President Bush kan ha knappen for atomvåpen… men jeg har knappen for opium. Opiumen min er sterkere og kraftigere enn atombomber. Jeg trenger bare mate dere denne giften.», som var en vri på Maos berømte uttalelse fra 1955 om amerikanske atombomber.

Den kalde krigen formet også Sa sin vei toppen. Her kan vi finne enkelte nyttige spor for å forstå amerikansk politikk i dag. For å forstå ankomsten av China White til gatene i New York City i løpet av 1980-tallet, må vi gå tilbake til 1950-tallet, da folk fra Central Intelligence Agency organiserte en serie skjulte operasjoner som i realiteten beskyttet sørøstasiatiske narkotikasmuglere for å organisere og finansiere antikommunistiske militser. For å sitere McCoy: «Siden hensynsløse narkotikabaroner var effektive antikommunistiske allierte, og opium forsterket deres makt, tolererte CIA-agenter… den illegale smuglingen.»

McCoys klassiske verk, The Politics of Heroin: CIA Complicity in the Global Drug Trade, forteller den globale historien om amerikanske agenter som samarbeider med narkotikaprodusenter og smuglere, fra Middelhavsregionen og Burma på 1950-tallet, Laos på 1960-tallet, og på 1980-tallet Afghanistan/Pakistan og Colombia/Sentral-Amerika. I tilfellet Sa fra Myanmar spilte mange ting en rolle. Lokale og regionale konflikter illustrerte Myanmars historie med postkolonial statsdannelse og slutten av den formelle europeiske imperialismen. I tillegg kommer den kinesiske revolusjonen i 1949 og USAs antikommunistiske imperialistiske kampanjer i Sørøst-Asia. Slik skaptes hans gradvise sti til de øvre delene av den globale narkotikahandelen. Den såkalte «dødsprinsen» var en konsekvens av at USAs imperialistiske kriger i Sørøst-Asia i løpet av 1960- og 70-tallet.

1979 var et globalt betydelig år, da, for å omskrive Lenin, flere tiår utspilte seg i løpet av noen uker. Revolusjoner i Iran og Nicaragua, sammen med kupp og sovjetiske intervensjoner i Afghanistan, utvidet spillerommet for CIA-tjenestemenn som var villige til å samarbeide med narcos for å fremme bredere «antikommunistiske» mål.

Ved å hente inspirasjon fra tidligere kampanjer i Sørøst-Asia skaptes CIA hemmelige operasjoner som hadde som mål å hemmelig – og billig – føre krig mot sovjeterne som okkuperte Afghanistan. Slik bidro de til å forvandle grensen mellom Afghanistan og Pakistan til en viktig heroinproduserende region på midten av 1980-tallet. Målet om å få sovjeterne til å «blø», nødvendiggjorde et sammensurium av lyssky allianser som førte til utilsiktede konsekvenser på 2000-tallet. Her fantes afghanske opium-bønder og smuglere; fundamentalistiske Mujahedin-ledere gikk inn i narkotikageskjeften – direkte eller indirekte – for å utfylle pengene mottatt fra CIA, saudiarabiske og pakistanske kilder; og pakistanske militær- og etterretningsoffiserer som kontrollerte heroinlaboratorier og smuglernes infrastruktur. Guvernøren i Baluchistan fortalte amerikanske journalister i 1990 at pakistanske tjenestemenn «leverer narkotika under sine egne bajonetter.» Karavanene som fraktet CIA-våpen inn i Afghanistan, kom tilbake med rå-opium, til raffinering i pakistanske laboratorier. Da sovjeterne forlot på slutten av 1980-tallet, konkurrerte Afghanistan direkte med Kuhn Sa om markeder i Europa og USA. Afghanistan var nest størst etter Myanmar i opiumsproduksjon.

Kokain hjalp å gi drivstoff til det andre hovedteateret for hemmelige CIA-narkotikakriger under den aggressive politikken til Ronald Reagan-administrasjonen. Den selvutnevnte Contra-presidentens hemmelige krig mot sandinist-regjeringen i Nicaragua – et lite, fattig land med anslagsvis 3,5 millioner mennesker i 1980 – utnyttet et broket internasjonalt nettverk for å finansiere og bevæpne de meget brutale Contras-styrkene.

I tillegg til de beryktede hemmelige våpenavtalene med Iran, var det en mørk allianse – for å bruke den avdøde journalisten Gary Webbs beskrivelse – som inkluderte Contras, colombianske narkotikabaroner, sentralamerikanske smuglere og amerikanske gatelangere som angivelig også samlet inn penger. Ifølge en rapport fra Senatets underutvalg fra 1989 (Kerry-kommisjonen) visste CIA i det minste om narkotikahandelen – og tillot operasjoner å fortsette, som i Afghanistan.

Før han ble plaffet ned i 1984, hevdet journalisten Manuel Buendía at det fantes forbindelser mellom CIA-agenter, meksikanske og colombianske narkosmuglere og meksikanske etterretnings-ledere, som avslørte enda en dimensjon i den bredere støtten til Contras.

Tidligere DEA-agent Hector Berrellez snublet over denne meksikanske forbindelsen da han ledet Operasjon Leyenda på slutten av 1980-tallet. Under operasjonen, der man forsøkte å fange individer som var ansvarlige for tortur og drap på DEA-agenten Kiki Camarena i 1985, innhentet Berrellez informasjon som koblet narkotikapenger til anti-Sandinista-operasjoner, samt at meksikanske narkotikahandlere som Rafael Caro Quintero angivelig hadde lånt ut sine rancher i Veracruz-provinsen til trening av Contras. Kanskje den mest eksplosive påstanden? En CIA-agent hadde vært vitne til og deltatt i torturen av Camarena for å beskytte CIAs narko-forbindelser til Contras.

Midt under atter en erklært krig mot narkotika på 1980-tallet – en som ba amerikanere om å «bare si nei» til narkotika, mens innenlandske politistyrker i realiteten førte en krig mot fargede samfunn – la USAs imperialistiske politikk til rette for ankomsten av narkotika til amerikanske gater. Opprørsbekjempelse i utlandet bidro til å skape nettopp den narkotikaen som førte til opprørsbekjempelse hjemme.

Krigen mot narkotika som evighetsmaskin.

Tilbake til Venezuela, Colombia og “narkotikakrig-kapitalisme”

Akkurat som den USA-ledede internasjonale innsatsen for narkotikakontroll etter 2. verdenskrig hadde makt til å klassifisere narkotika som lovlige eller ulovlige varer, forenklet den også betegnelsen på «vennlige» allierte nasjoner og opprørske «narkostater.» Betegnelsen kommer ikke først og fremst an på faktisk narkotikaproduksjon og -handel, men ved å akseptere amerikanske imperialistisk overherredømme. Derfor er fokuset nå rettet mot Venezuela og Maduro og ikke mot Colombia – verdens største produsent av kokain – eller visse sentralamerikanske nasjoner som fungerer som viktige transittknutepunkt langs smuglerruter – kilden til anslagsvis 85 prosent av kokainen som kommer inn De forente stater. Honduras sin president Juan Orlando Hernández bør være nervøs, siden broren hans for øyeblikket er siktet for menneskehandel USAs føderale domstoler. Likevel virker han trygg for øyeblikket – selv om historien om Manuel Noriega, en mangeårig alliert som så ble utpekt til fiende, burde gi grunn til ettertanke.

Den tidligere colombianske presidenten Álvaro Uribe er også en del av denne historien. Han ledet landet mellom 2002-2010, og var lenge omgitt med påståtte koblinger til Medellín-kokainkartellet og meget brutale paramilitære grupper mens han stadig ble mer politisk fremtredende på 1980- og 1990-tallet.

Da han tiltrådte i 2002, hadde landet mottatt milliarder av dollar fra USA som del av «Plan Colombia», en felles amerikansk-colombiansk-finansiert kampanje for opprørsbekjempelse, mot marxistiske «narkoterrorister». Ifølge arbeidet til journalistene Dawn Paley og Steven Cohen, brukte de diverse overgrepsmetoder for å åpne landet for utenlandsk kapital, for gruveindustri, megaprosjekter og beslaglegging av land. Som president, befestet Uribe Plan Colombia som en form for styring som rettferdiggjorde sin eksistens ved å bruke «måleenhetene» sikkerhet, stabilitet og velstand. Han nølte ikke med å bruke sine allianser med narko- og høyreorienterte paramilitære grupper for å få til sin «demokratiske sikkerhet» – en sikkerhet som er skapt over likhaugen av de drepte og forsvunnede fagforeningsledere, urfolk og afro-colombianske aktivister, fattige i byene og campesinos (bønder) myrdet av det colombianske militæret og deretter kledd ut som geriljasoldater. Konsekvensene av narkotikakrig-kapitalisme og evig krig for massene – systematiske og straffrie brudd på menneskerettighetene, plyndring, større sosioøkonomisk ulikhet – ble presentert som «fremgang», «utvikling» og «investeringer» for Colombia.

Og samtidig begynte kokainproduksjonen å øke jevnlig. I dag er arealet som brukes til koka-produksjon i Colombia høyere enn før Plan Colombia. Men USA har, som general John Kelly sier, et «spesielt» forhold til Colombia, som Uribe-tiden opprettet. Joe Biden fortsetter å rose sitt eget arbeid som «en av arkitektene» bak Plan Colombia. Og planen fortsetter å bli brukt som et mønster for Mexico og Mellom-Amerika.

For mange tiår siden uttrykte angivelig Franklin Delano Roosevelt denne typen spesielle forhold på en mer krass, direkte måte om Anastasio Somoza: «He may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch.»


Alexander Aviña er førsteamanuensis i historie ved Arizona State University og forfatteren av Specters of Revolution: Peasant Guerrillas in the Cold War Mexican Countryside (Oxford University Press, 2014) (Internationalist360)

Hans egen nettside finner du her.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også: CIA – en kriminell organisasjon

Escobar jr.: – Far jobbet for CIA og solgte kokain for å bekjempe kommunismen


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Uten den anglo/amerikanske kazar-mafiaen, ville det ikke ha væt noe narkotika-problem.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere