CIA – en kriminell organisasjon

0

CIA fyller 70 år i disse dager, og kan se tilbake på en sammenhengende historie av politiske drap, statskupp, narkotikahandel, våpensmugling, infiltrasjon, bestikkelser og annen kriminell virksomhet. Hvis noen lurer på om det finnes konspirasjoner, det vil si sammensvergelser, så er det aller enkleste svaret at CIA er i hele sitt virke en sammensvergelse mot folket i USA og folkene over hele verden.

Lars Schall har intervjuet Douglas Valentine for Counterpunch i anledning 70-årsdagen, og her er noen utdrag fra intervjuet.

Douglas Valentine har utgitt bøkene “The Hotel Tacloban”, “The Phoenix Program”, “The Strength of the Wolf”, “The Strength of the Pack”, and The CIA as Organized Crime: How Illegal Operations Corrupt America and the World”.

Lars Schall: For 70 år siden, den 18. september 1947, gjennom National Security Act, ble Central Intelligence Agency, CIA opprettet. Douglas, du refererer til CIA som «den organisasjonelle kriminalitetsgrenen i den amerikanske regjeringen.» Hvorfor det?

Douglas Valentine: Alt CIA gjør er ulovlig, og derfor gir regjeringen den en ugjennomtrengelig kappe av hemmelighold. Mens mytografer i informasjonsbransjen viser Amerika som en bastion av fred og demokrati, administrerer CIA-offiserer kriminelle organisasjoner rundt om i verden. For eksempel hyret CIA en av USAs fremste narkotikahandlere på 1950- og 1960-tallet, Santo Trafficante, for å drepe Fidel Castro. I bytte tillatte CIA Trafficante å importere tonn narkotika til USA. CIA oppretter egne våpen-, shipping- og bankbedrifter for å lette de kriminelle narkotikahandelorganisasjonene som gjør sitt skitne arbeid. Mafiapenger blir blandet opp i offshorebanker med CIA-penger, til de to er uadskillelige.

Narkotikahandel er bare ett eksempel.

LS: En interessant sak med CIA er «plausible deniability». Vennligst forklar.

DV: CIA gjør ikke noe det ikke kan nekte. Tom Donohue, en pensjonert senior CIA-offiser, fortalte meg om dette.
I 1984 var tidligere CIA-direktør William Colby enige om å hjelpe meg da jeg skulle skrive min bok The Phoenix Program. Colby presenterte meg for Donohue i 1985. Donohue hadde klart CIAs «skjult handling» grenen i Vietnam fra 1964-1966, og mange av programmene han utviklet ble innlemmet i Phoenix. Fordi Colby hadde gått god for meg, var Donohue veldig imøtekommende og forklarte mye om hvordan CIA fungerer.

Alt må kunne benektes

Donohue sa at CIA ikke gjør noe med mindre det oppfyller to kriterier. Det første kriteriet er «etterretningspotensial». Programmet må være til nytte for CIA; kanskje det forteller dem hvordan man styrer en regjering, eller hvordan man skal utpresse en tjenestemann, eller hvor en rapport er skjult, eller hvordan man får en agent over en grense. Begrepet » etterretningspotensial » betyr at det har en viss nytte for CIA. Det andre kriteriet er at det kan benektes. Hvis de ikke finner en måte å strukturere programmet eller operasjonen på, så kan de nekte det, vil de ikke gjøre det. Troverdig benektelse kan være like enkelt som å gi en offiser eller agent militær tilknytning. Da kan CIA si, «hæren gjorde det.»

Organisert kriminalitet

CIA-offiseren som opprettet Phoenix-programmet, Nelson Brickham, fortalte meg dette om sine kolleger: «Jeg har beskrevet etterretningstjenesten som en sosialt akseptabel måte å uttrykke kriminelle tendenser på. En fyr som har sterke kriminelle tendenser, men er for mye av en feiging til å væe kriminell, vil ende opp på et sted som CIA hvis han har den nødvendige utdannelsen. Brickham beskrev CIA-offiserer som ”wannabe leiesoldater» som fant en sosialt akseptabel måte å gjøre disse tingene på, og jeg kan legge til, blir veldig godt betalt for det. »

Blind lydighet og immunitet mot rettsforfølgelse

CIA buker en stor del av sitt budsjett til å finne ut hvordan man velger, kontrollerer og styrer sin egen arbeidsstyrke. Det begynner med å kreve blind lydighet. De fleste CIA-offiserer anser seg for å være soldater. CIA er satt opp som en militær organisasjon med en hellig kommandokjede som ikke kan brytes. Noen forteller deg hva du skal gjøre, og du gjør det. Ellers er du ute.

Andre kontrollsystemer, som «motiverende indoktrineringsprogrammer», får CIA-offiserene til å tenke seg selv som spesielle. Slike systemer har blitt perfeksjonert og satt i system de siste syv tiårene for å forme ideologien og holdningene til CIA-offiserene. I bytte for å avskrive sine juridiske rettigheter, drar de fordeler av belønningssystemer – viktigst er at CIA-offiserene er immune mot straffeforfølgelse for sine forbrytelser. De betrakter seg selv som de Beskyttede Få, og hvis de helhjertet aksepterer kulturen med dominans og utnyttelse, kan de se fram til svært fete jobber i privat sektor når de går av med pensjon.

Privilegerte mordere

CIA-offiserer er velsignet med falske identiteter og livvakter, de flyr rundt i private fly, bor i villaer og dreper med state-of-the-art teknologi. De forteller hærens generaler hva de skal gjøre. De leder kongresskomiteer. De myrder statsoverhoder og myrder uskyldige barn med straffrihet og med likegyldighet. For dem er alt og alle, unntatt deres sjefer, forbruksmateriell.

USA lærte opiumhandel av britene. British East India Company innførte opium til Kina og den britiske militærmakta førte krig for å tvinge Qing-dynastiet til å tillate handelen.

Narkohandelen og CIA

LS: Etter din mening er de » dypeste, mørkeste hemmeligheten til det nasjonale sikkerhetsestablishment» at den er involvert i den globale narkotikahandel. Hvordan oppsto denne virksomheten?

DV: Det er to sider ved CIAs styring og kontroll av internasjonal narkotikahandel, på vegne av de korporative interessene som styrer Amerika. Det er viktig å merke seg at den amerikanske regjeringens engasjement i narkotikahandel begynte før CIA oppsto som et middel til å kontrollere stater, samt de politiske og sosiale bevegelsene i dem, USA inkludert. Det startet på 1920-tallet da USA hjalp Chiang Kai-sheks nasjonalistiske regime i Kina, som støttet seg gjennom narkotikahandel.

Under andre verdenskrig ga CIAs forgjenger, OSS, opium til Kachin-geriljaen som bekjempet japanerne. OSS og det amerikanske militæret smidde også båndene med den amerikanske kriminelle underverdenen under andre verdenskrig og ga deretter i hemmelighet g beskyttelse til amerikanske narkotikasmuglere som det ansatte for å gjøre sitt skitne arbeid i inn-og utland.

Etter at nasjonalistene ble jaget ut av Kina, etablerte CIA denne narkotikavirksomheten i Taiwan og Burma. Ved 1960-tallet utviklet CIA narkotikahandel i hele Sørøst-Asia, og utvidet kontrollen over hele verden, spesielt til Sør-Amerika, men også over hele Europa. CIA støttet sin narkotikasmugling på allierte i Laos og Vietnam. Air Force General Nguyen Cao Ky, mens han tjenestegjorde i 1965 som leder av Sør-Vietnams nasjonale sikkerhetsdirektorat, solgte CIA retten til å organisere private militser og bygge hemmelige forhørssentre i hver provins, i bytte med kontroll over en lukrativ narkotikavirksomhet. Gjennom sin sterke mann, general Loan, finansierte Ky og hans klikk både sitt politiske apparat og sine sikkerhetsstyrker gjennom opiumfortjenesten. Alt sammen med CIAs hjelp.

CIA og opium i Afghanistan

LS: Er CIA delaktig i opiumvirksomheten i Afghanistan i dag?

DV: I Afghanistan styrer CIA-offiserene narkotikahandelen fra hengekøyene sine i skyggen. Opiumproduksjonen har økt siden de opprettet Karzai-regjeringen i 2001-2002 og etablerte etterretningsnettverk i den afghanske motstanden gjennom «vennligsinnede sivile» gjennom ansettelsen av opiumhandelens krigsherre, Gul Agha Sherzai. Den amerikanske offentligheten er i stor grad uvitende om at Taliban la ned våpnene etter den amerikanske invasjonen, og at det afghanske folket tok opp våpen igjen først etter at CIA hadde innsatt Sherzai i Kabul. I samarbeid med Karzai-brødrene, forsynte Sherzai CIA med et nettverk av informanter som rettet seg mot sine forretningsivaler, ikke Taliban. Som Anand Gopal avslørte i No Good Men Among the Living: Som et resultat av velvillige tips fra Sherzai, torturerte og avlivet CIA systematisk Afghanistans mest respekterte ledere i en rekke raids, noe som radikaliserte det afghanske folket. CIA startet krigen som et påskudd for forlenge okkupasjonen og koloniseringa av Afghanistan.

Til gjengjeld for sine tjenester, fikk Sherzai kontrakten om å bygge den første amerikanske militærbase i Afghanistan, sammen med en stor narkotika-virksomhet.

Phoenix-programmet

LS: Bruker USA metodene fra Phoenix-programmet i Afghanistan? Jeg spør spesielt relatert til begynnelsen av «Operation Enduring Freedom» da Taliban-lederne i utgangspunktet la ned sine våpen.

DV: Afghanistan er et casestudium av et standard tolags Phoenix-program, slik det ble utviklet i Sør-Vietnam. Det er geriljakrigføring rettet mot «kadre med høy verdi», både for rekruttering og mord. Det er toppnivået. Det er også en psykologisk krigføring mot sivilbefolkningen – slik at alle vet at de vil bli kidnappet, fengslet, torturert, utpresset og / eller drept, hvis de kan sies å støtte motstanden. Det er det andre nivået – man terroriserer sivile til å støtte den amerikanske marionettregeringen.

Phoenix-programmet ble utformet under Vietnamkrigen for å identifisere og «nøytralisere» infrastrukturen til den nasjonale frigjøringsfronten i Sør-Vietnam (gjennom infiltrasjon, fengsling, forhør og mord).

Det var da CIA begynte å infiltrere militærets junioroffiserkorps. CIA-offiserer Donald Gregg og Rudy Enders (jeg intervjuet begge til min bok The Phoenix Program), eksporterte Phoenix til El Salvador og Mellom-Amerika i 1980 på samme tid som CIA og Pentagon gikk sammen om å skape Delta Force og Joint Command Operations Command for å bekjempe «terrorisme» over hele verden ved hjelp av Phoenix-modellen. Det føres ikke lenger konvensjonelle kriger, så militæret, av økonomiske og politiske grunner, er blitt, under det junioroffiserkorpset som ble rekruttert av CIA for mange år siden, en de facto-politimakt for det amerikanske imperiet, som opererer fra mer enn 700 baser rundt omkring i verden.

Medienes betydning for CIA

LS: Hvor viktig er main stream media for den offentlige oppfatningen av CIA?

DV: Det er den mest avgjørende funksjonen. Guy Debord sa at hemmelighold dominerer verden, først og fremst som hemmelighet om dominansen. Mediene forhindrer deg i å vite hvordan du blir dominert, ved å beskytte CIAs hemmeligheter. Mediene og CIA er det samme.

Hva FOX og MSNBC har til felles er at nyheter, i et kapitalistisk samfunn, er en vare. Nyhetsmedier retter seg mot demografiske målgrupper for å selge et produkt. Det er alt sammen fake news, basert på at hver mediekanal skiller vinkler sin presentasjon av nyhetene for å tilfredsstille sine kunder. Men når det gjelder CIA, er det ikke bare fake, det er gift. Det undergraver demokratiske institusjoner.

CIA trenger mediene for å ha total kontroll

CIAs overordnede behov for total kontroll av informasjon krever medienes medvirkning. Dette var en av de store lærdommene som våre ledere trakk av Vietnam. De meget indoktrinerte og godt avlønte lederne som driver regjeringen og media, vil aldri igjen tillate publikum å se blodbadet de påfører utenlandske sivile. Amerikanere vil aldri se de lemlestede irakiske, afghanske, libyske og syriske barna bli drept av amerikanske leiesoldater og klasebomber.

På den annen side blir forfalskede skildringer av CIA-kidnappinger, tortur og mord glorifisert på TV og i filmer. Å fortelle den sanne historien er nøkkelen. Takket være medienes medvirkning har Phoenix allerede blitt malen for å sørge for intern politisk sikkerhet for USAs ledere.

LS: Er CIA en fiende av det amerikanske folket?

DV: Ja. Det er et instrument av den rike politiske eliten, det gjør deres skitne virksomhet.

Forrige artikkelKjøpte journalister: Hvordan CIA infiltrerte Tysklands ledende medier
Neste artikkel40 millioner i moderne slaveri, 152 millioner barnearbeidere
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).