En helvetes jobb – Elizabeth Hoff og hennes sju år i Syria

2
Aleppo er en av de byene som ble hardt ødelagt på grunn av de NATO-støttede terroristene. (Shutterstock) Innfelt: Boka om Elizabeth Hoff.

Bokanmeldelse: En helvetes jobb – Elizabeth Hoff og hennes sju år i Syria – Av Ole Øyvind Sand Holth

Elisabeth Hoff var leder for Verdens helseorganisasjons hjelpearbeid i Syria 2012–19.  Så hun fortjener en bok, om ikke flere. Men etter å ha lest denne sitter jeg igjen med et ønske om at hun skriver en selv. Hvis hun får tid.

Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Det er ikke noe i veien med språket til Ole Øyvind Sand Holth. For han er i stand til å bevege, på en måte som kan tyde på at han har skjønnlitterære ambisjoner.  Men en dokumentarisk bok kan ikke bare bedømmes etter hvor poetisk språket er. For problemet er på den ene siden at boka i for liten grad handler om Hoff og at tittelen på boka dermed nesten blir misvisende.  På den andre siden slår boka inn dører som er vidåpne fra før, med slikt som er kjent gjennom mange bøker og tusenvis av medieoppslag de siste ni årene, nemlig den typiske demoniseringen av Syrias myndigheter med landets president Bashar al Assad i spissen.  Krigspropagandaen. 

Dessuten er en del av det Holth sier usant eller i alle fall høyst tvilsomt, som myten om at krigen begynte med et fredelig og folkelig opprør, at Assad bruker kjemiske våpen, de unyanserte historiene om bombing av sykehus, tortur osv.  Holths tillit til Donald Trump i spørsmålet om kjemiske våpen er rett og slett diskvalifiserende og det er et mysterium at Gyldendal har latt det passere.  Elisabeth Hoff har imidlertid en sunn skepsis til det spørsmålet, basert på ren logikk. For Hoff har skjønt at man ikke kan slutte å bruke de små grå bare fordi en eller annen autoritet har sagt noe. Men Holth velger, i dette og andre spørsmål,  å lene seg på ekstremt Assad-fiendtlige Trump, Jan Egeland,  Annie Sparrow, New York Times, Atlantic Council og det nå så skandaliserte OPWC. 

Peter Hitchens, en velrennomert britisk journalist, samt Assad-motstander om OPWC: «Mistanken om politisk innblanding i OPWCs undersøkelser av påståtte angrep med kjemiske våpen i Syria vokste fra en eim av ubehagelig lukt til en uutholdelig stank……fordi visse stormakter ønsket bestemte konklusjoner, uansett om fakta støttet opp om det».

Hitchens forteller videre at han har mottatt mange lekkasjer gjennom flere tiår som journalist, men at han aldri tidligere hadde blitt så skremt som av det materialet han fikk fra en OPWC-inspektør i 2019. Lekkasjer som viser at et av de aller høyeste organene i verden er korrumpert. En organisasjon, som så og si bestemmer over liv og død/krig eller fred. En organisasjon der det er nødvendig med den aller høyeste integritet er infiltrert/korrumpert av visse stormakter som har brukt OPWC som leverandør av krigspropaganda mot Syria.

«It scared me. If it was true, then something hugely dishonest and dangerous was going on, in a place where absolute integrity was vital. If bodies such as the OPCW cannot be trusted, then World War Three could one day be started by a falsehood. Within days the OPCW had confirmed that the email I leaked was authentic». 

Han forteller videre at han etter denne farlige avsløringen ikke lenger føler seg trygg og at han oftere enn før ser seg over skuldrene. 

«And, as it grows harder for everyone to ignore this enormous, dangerous story, I suspect I shall be looking over my shoulder rather more than usual».

Scott Ritter var blant annet våpeninspektør for FN i Irak og kaller nå FN-organet og fredsprisvinneren OPWC for «an american lap dog». Påstanden om at  krigen begynte med et fredelig og folkelig opprør kan kun opprettholdes ved å se bort fra at USA allerede flere år før krigen begynte å støtte opprørere inne i Syria, samt alt annet som taler i mot, som 

1. Israel National News: “De pågående demonstrasjonene i Syria krever 11 menneskeliv, 7 politimenn og 4 demonstranter, og resulterer i at tinghus og Baath-partiets hovedkvarter i Daraa ble brent ned» (21. mars 2011).

2. Financial Times: «Voldsomme demonstrasjoner sprer seg i Syria» (26. mars 2011). 

3. «Og allerede i mars 2011 startet islamistiske snikskyttere angrep på politiet og på sivilister. 20. mars ble 7 sikkerhetsfolk skutt og drept i Dar’a. En saudiarabisk militæroffiser, Alnwa al-Eshki, skal ha bekreftet til BBC at saudiarabiske militære hadde besørget våpen til islamister i al-Omari-moskeen i Dar’a» (Cecilie Hellestveit, side 96 i «Syria – en stor krig i en liten verden). 

Les: Cecilie Hellestveits Syria

Holths påstand om at vestlige journalister ikke hadde tilgang til Syria i denne perioden faller derfor også på sin urimelighet.  Ja, også NRK var der:  «Åsne Seierstad, du klarte å komme deg inn og kom nettopp ut igjen». (Nina Owing på Dagsrevyen 10. mai 2011).

Den typiske påstanden om sykehusbombing klarer han sjøl å nyansere mot slutten av boka der et intervjuobjekt sier at et av sykehusene i Øst Aleppo ble overtatt av terrorgruppa Jahbat al Nusra. Og dermed ble tallrike rapporter om at terrorgrupper har brukt sykehus, skoler etc som våpenlagere og rakettbaser så godt som bekreftet av Holth sjøl (side 179). 

Hvorfor skal nettopp en norsk forfatter tie om Norges bidrag til krigen så og si siden den startet, bidrag som inkluderer støtte til væpnede islamister? Når boka først handler om så mye annet enn Hoff er dette en stor mangel, men desverre typisk for norske journalister og forfattere i  NATO-landet Norge. Trenger vi virkelig nok en slik bok? Fritt Ord syns tydeligvis det siden de ga støtte til den. Og Gyldendal som ga ut boka. Min påstand er at det er symptomatisk at min kommende bok, som skal dreie seg om nettopp Norges krigføring mot Syria, det Holth og andre tier om, IKKE fikk støtte av Fritt Ord (boka kommer i slutten av august, sannsynligvis på eget forlag, tillater meg litt reklame).

Hvis Norge hadde hatt kritiske medier hadde de ikke bare kritisert Syria, da hadde de også kritisert politikken Norge fører mot Syria. Ole Øyvind Sand Holth ga ut sin bok i 2019, da han var journalist i Dagens Næringsliv.  I januar 2020 ble han ansatt som utenriksjournalist i Klassekampen. Den overgangen viser at han er tilpasningsdyktig (og at Klassekampen har tilpasset seg). Holths redsel for å si noe som kan tolkes som fordelaktig for Syrias myndigheter, eller å bli beskyldt for «å løpe regimets ærend» som han sier på side 216, er også et tegn på tilpasningsdyktighet, nærmere bestemt tilpasning til de meninger og holdninger som er nødvendig for å ha en karriere som journalist i Norge/Vesten og som i Holths tilfelle har gitt gode anmeldelser fra kolleger som Jan Erik Smilden (Dagbladet) og Eivind Myklebust (Klassekampen).

Boka utmerker seg ellers ved ikke å inneholde så mye som EN konkret kildehenvisning til åpne kilder, kun en epilog med generelle henvisninger til noen bøker forfatteren har lest. Dessuten medier han «fortrinnsvis» bruker, de typiske, de man kunne anta at han bruker ut fra innholdet i boka, «usual suspects» som Reuters, Guardian, BBC og New York Times, som han sier i epilogen. Med andre ord kun medier som støtter krigen mot Syria. Som man roper i skogen får man svar. 


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting. Og få gjerne med deg venner og kolleger.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Årets julegavetips, må være boka di, Lars. For de som driver med slikt.

  2. Dias says:

    En glitrende artikkel fra Lars Birkelund. Den inneholder så mye fakta at selv om jeg kommer frem til samme konklusjon som Lars Birkelund. Så gjør jeg det på selvstendig grunnlag. Særdeles bra!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere