oss 100 kroner!
Av Lars Birkelund.
I 2017 utga Cecilie Hellestveit boka Syria – En stor krig i en liten verden. Fikk boka litt for god og ukritisk omtale da den kom? Av journalister som visste for lite og som tok for mye for gitt? Kanskje var de også en smule «starstruck» av den spedlemmede og høyst taleføre virvelvinden på høye hæler, fra Bergen? Det var i alle fall jeg, til å begynne med.
Cecilie Hellestveit personifiserte nærmest krigen i Syria der hun med sin tilsynelatende ustoppelige energi virvlet mellom TV-studioer og andre arrangementer for noen år siden. Det var ikke uten grunn at hun var etterspurt, da hun er en god, kraftfull og overbevisende formidler. Men det betyr ikke at hun er nøytral/objektiv. For i hovedsak formidlet hun det politisk korrekte synet på krigen i Norge, som er blant landene som de facto fører krig mot Syria. Riktignok var hun etter min mening mer balansert og kunnskapsrik enn en del andre gjengangere i mediene.
Etter at denne boka kom i januar 2017 innledet hun imidlertid en ny karriere som ilfg henne sjøl medfører at hun ikke lenger kan uttale seg offentlig om Syria. Dette altså etter nærmest å ha personifisert Syria-dekningen i norske medier i noen år. Hun er «non-resident fellow» ved NATO-organet Atlantic Council.
Lesbar, men med viktige svakheter og utelatelser
Boka har absolutt mye for seg og regnes nok i Norge som den mest autoritative om krigen i Syria, borgerkrigen som hun kaller den. Det sies at til og med Rødt nærmest bruker den som en bibel. Det er derfor på tide med en kritisk gjennomgang som viser enkelte alvorlige utelatelser og noen paradokser/sjølmotsigelser. Den mest alvorlige utelatelsen må være at hun tier om sanksjonene mot Syria og Norges delaktighet i dem, sanksjoner som har drept og sendt syrere på flukt i åtte år da de har ført til hyperinflasjon, arbeidsledighet, mangel på livsviktige medisiner mm. Dette er Norge medskyldig i uten at Hellestveit nevner det med et ord i boka.
FN-rapport fra 2016: «U.S. and European sanctions are punishing ordinary Syrians and crippling aid work during the largest humanitarian emergency since World War II».
Det er heller ikke bra at Hellestveit tier om USA og andres støtte til opprørere i åra før krigen.
“I dagens Damaskus (2005) pønsker nå president Bashar el Assad og hans rådgivere ut hva de kan gjøre for USA å hindre amerikanske straffetiltak, og det som verre er, forsøk på å velte det syriske regimet”.
Washington Post: «The U.S. money for Syrian opposition figures began flowing under President George W. Bush after he effectively froze political ties with Damascus in 2005. The financial backing has continued under President Obama» (17. april 2011).
Og her den tidligere franske utenriksministeren Roland Dumas: «The British prepared for war in Syria 2 years before the eruption of the crisis».
Utelater USAs rolle for starten av krigen
USAs forsøk på militærkupp i Syria i 2011 og kuppforsøkets kobling til opprørerne/jihadistene hører med til dette bildet, men er heller ikke nevnt i Hellestveits bok. Se Aftenposten 25.12.2015.
“Amerikansk etterretning hadde kontakt med flere ledende offiserer i den syriske regjeringshæren, men konkluderte etter hvert med at de ikke sto sterkt nok til å kunne lede et slikt kupp mot Assad, skriver Wall Street Journal.
Avisen har snakket med over 20 amerikanske tjenestemenn og etterretningskilder som forteller om de hemmelige forhandlingene som ble innledet etter at Assad-regimet tok i bruk våpenmakt mot demonstranter våren 2011. I 2012 innså USA at forsøket ikke ville lykkes og begynte i stedet å støtte de syriske opprørerne. Heller ikke denne strategien har vært vellykket, og borgerkrigen i landet har siden krevd over 250.000 menneskeliv…………………..USA har medgitt at det i dag er vanskelig å finne «moderate opprørere» å støtte i Syria, der militante islamistgrupper som IS, al-Qaidas forlengede arm Nusrafronten og Ahrar al-Sham nå leder an i opprøret mot Assad”.
Blant paradoksene/sjølmotsigelsene var det dette som virkelig ga meg hakeslipp: Etter å ha karakterisert Syrias president og myndigheter, «regimet», på de aller verste måter ender hun opp med følgende konklusjon:
«Det var to positive virkninger av Russlands bombing (da Russland gikk inn i krigen til støtte for Syrias myndigheter fra 30. sept 2015): For det første hindret russerne en desintegrasjon av det syriske statsaparatet. Det ville ha vært et mareritt…..i lys av hvordan ting hadde utviklet seg i Libya etter at statsaparatet i praksis kollapset der» (s 278).
Altså mener Hellestveit at Assad og «regimet» er bevaringsverdig allikevel, til tross for at de karakteristikkene hun bruker om ham og «regimet» er mer negative enn de hun bruker mot noen av de andre partene i krigen, inkl IS.
Den andre «positive» virkningen var iflg Hellestveit at Russlands inntreden i krigen ga håp om at Iran kunne trekke seg tilbake. Det har som kjent ikke skjedd. Og det er Irans (og Hizbollahs) tilstedeværelse i Syria Israel bruker som påskudd for stadige bombetokt i Syria, særlig de siste par åra.
Manglende dokumentasjon
Videre ble jeg overrasket av at de grusomhetene hun tillegger Syrias myndigheter var dårligere dokumentert enn mye annet, til tross for at boka er utstyrt med 77 noter. Særlig gjelder dette en særdeles alvorlige anklage om at Assad ga ordre om å drepe soldater som ikke ville skyte på sivile. «Det er rimelig klart at regimet selv også henrettet sine egne» (side 101). Anklagen gjentas på forskjellige måter til tross for at den blir motsagt i en av hennes egne noter, av opprørervennlige og UK-baserte Syrian Observatory for Human Rights leder Rami Abdul Rahman:
“This game of saying the army is killing defectors for leaving – I never accepted this because it is propaganda. It is likely that this narrative was used early on by opposition activists to encourage divisions and defections among the armed forces. If military commanders were shooting their own men, you can be certain the Syrian army would not have remained intact and united three years on».
Den opprører-vennlige SOHR-lederen mener altså, i likhet med syriske myndigheter, at påstanden Hellestveit gjentar flere ganger er propaganda fra nettopp opprørene. Gikk det litt fort i svingene for Hellestveit og forlaget? Eller er det kanskje ikke så nøye med dokumentasjon når det gjelder land og ledere USA/NATO/Norge ikke liker?
Skråsikkerhet på tynt grunnlag
Hellestveits skråsikkerhet når det gjelder gjentatte påstander om at den syriske hæren har begått angrep med kjemiske våpen er lite kledelig når det ikke finnes bevis som ville ha holdt i en rettssal. For det har aldri vært mulig å ha nøytrale etterforskere på åstedene innen rimelig tid, altså før åstedene kan ha blitt manipulert. Og det som finnes er kun «bevis» og vitneutsagn fra hærens motstandere. Dessuten er det minst en terrorgruppe som har innrømmet bruk av slike forbudte våpen, uten at Hellestveit har funnet plass til å nevne det i en ellers grundig bok.
“On April 8, 2016, a spokesman for the rebel group admitted that “forbidden” weapons had been used against Kurdish militia and civilians in Aleppo». Se Wikipedia.
Ikke nok med det, også USAs utenriksdepartement har innrømmet at terrorgrupper i Syria har brukt kjemiske våpen, ved å advare mot å reise til Syria nettopp på grunn av den faren. «Tactics of ISIS, Hayat Tahrir al-Sham, and other violent extremist groups include the use of suicide bombers, kidnapping, small and heavy arms, improvised explosive devices, and chemical weapons». USAs UD fjernet etter hvert det avslørende reiserådet sitt. Her lå reiserådet før det ble slettet. Men vi har tatt vare på det:
«FN-mannskap i Syria frykter at noe av landets kjemiske våpenlagre har havnet i hendene på opprørerne i landet» – Dagsrevyen 1. januar 2014 fra vel 14 minutter. Dette var mens FN-prosessen med å fjerne/destruere slike våpen i Syria pågikk.
«I november 2015…..ga Sikkerhetsrådet en resolusjon som bekreftet at land hadde rett til å operere militært mot IS på syrisk og irakisk territorium» (side 299). Så vidt jeg vet finnes ingen slik resolusjon, kun en om Iraks territorium.
Viser jihadistenes brutalitet
På den positive siden skal det sies at Hellestveit ikke legger skjul på opprørets voldelige og islamistiske karakter (mens norske medier på 9. året insisterer på at opprøret var både folkelig, fredelig og demokratisk).
«Opposisjonen brukte Facebook til å annonsere protester, Twitter til å koordinere dem og Youtube til å formidle dem til verden…………..I 2011 ble Syria den første krigen som hadde sosiale medier som en sentral slagmark. Særlig kampen om sannheten skulle stå her……….De tre hovedsymbolene for den arabiske våren……………(deriblant) 13-årige Hamza al-Khatib……var i stor grad oppkonstruerte historier» (side 76).
«Gjennom byene Homs og Hama gjallet det: Bort med regimet! Kristne til Beirut! Alawitter til graven!» (side 95).
«Og allerede i mars 2011 startet islamistiske snikskyttere angrep på politiet og på sivilister. 20. mars ble 7 sikkerhetsfolk skutt og drept i Dar’a. En saudiarabisk militæroffiser, Alnwa al-Eshki, skal ha bekreftet til BBC at saudiarabiske militære hadde besørget våpen til islamister i al-Omari-moskeen i Dar’a» (side 96).
«Da Assad etter press gav et generellt amnesti for politiske fanger 31. mai 2011 inkluderte dette medlemmer av Det Muslimske Brorskapet. En annen som slapp ut var Zahran Alloush…..Han dro hjem til sine tre koner og dannet salafisy-gruppen Katibat al-Islam, som seinere ble til Liwa al-Islam…….(som) tok på seg ansvaret for det store angrepet på Assads indre sikkerhetssirkel 18. juli 2012……I dette angrepet døde Assads svoger og viseforsvarsminister general Assef Shawkat, forsvarsminister general Dawoud Rajiha, tidligere forsvarsminister Turkomani, samt sjefen for det nasjonale sikkerhetsbyrået Hisham Ihtiar…..det klart mest ødeleggende angrep på regimet til da i krigen. Takken fra de politisk opposisjonelle for styresmaktenes imøtekommenhet var blodsutgytelser og full krig» (s 96/97).
«Begge sider underrapporterte hvor mange av regimets soldater som døde de første ukene – demonstrantene fordi ikke ønsket å eskalere situasjonen eller indikere at krefter blant dem benyttet vold, regimet fordi de ikke ønsket å vise at de ikke hadde kontroll. Rapporter tilsier like fullt at nærmere 20 soldater ble drept i Dar’a mot slutten av mars 2011 og at 88 soldater ble drept i april» (side 100/101).
«Narrativet til de som sympatiserte med protestbevegelsen vektla kun demonstrasjonenes fredelige karakter…….De tonet ned den islamistiske dimensjonen, sekteriske tendenser og voldsbruk. Særlig påpasselige var de med å sensurere vekk den sterke anti-alawittiske stemningen» (side 101).
Disse «innrømmelsene» står naturligvis i sterk kontrast til påstanden om at «opprørerne i Syria kjempet en krig for demokrati» (s 292).
Den gjentatte bruken av begrepet borgerkrig er også villedende av årsaker som bør være innlysende for de som har lest så langt.
Apropos den sterke anti-alawittiske stemningen, her arabisk mainstream-TV, Qatar-støttede Al Jazeera, med oppfordringer til drap på alle alawitter (2-3 millioner mennesker).
– Hva i huleste er det dere holder på med?
Da boka ble lansert i januar 2017 kom Hellestveit med krass kritikk av Norges anerkjennelse av den såkalte Nasjonalkoallisjonen i des 2012. «Da jeg skjønte at Norge hadde gjort dette, så visste jeg ikke helt hvem jeg skulle ringe og rope høyt «Hva i huleste er det dere holder på med». Norge anerkjente en opposisjon som står med våpen i hånd og slåss mot et regime som vi fortsatt anerkjenner, konstaterer hun. Anerkjennelsen var en klar inngripen i en suveren stats indre anliggender, en tilsidesettelse av FN-pakten og en åpen invitasjon til andre land om å ta seg til rette der de måtte ønske, mener Hellestveit. Og mens Russland er på folkerettslig trygg grunn når de kommer Assad-regimet til unnsetning, er Norge og vestlige land på kant med folkeretten. Det er pinlig, mener Hellestveit».
I boka (side 131) er hennes kritikk av avgjørelsen mer forsiktig, ironisk, mellom linjene. Men tankekorset er uansett at hun venta mer enn fire år med å si dette som er så avgjørende (og som andre da hadde sagt i flere år).
«I Syria er sunnimuslimene den undertrykte majoritet» (side 188). «I Syria valgte Hizbollah sekt framfor rettferdighet og tok parti for alawitten Assads minoritetsbaserte diktatur» (side 261/62) Dette er påstander jeg finner overraskende, da både regjeringen, nasjonalforsamlingen og hæren har et flertall av sunnier. Til og med Assads kone, Asma, er sunni mens Assad som kjent er alawitt.
Ja, i det hele tatt syns jeg Hellestveit overdriver det sekteriske, eller i alle fall forenkler og dermed skaper et feilaktig inntrykk av at krigen står mellom sunnier og shiaer/alawitter/andre. For de moderate sunniene, flertallet av dem etter alt å dømme, står altså sammen med shiaer/alawitter/andre i forsvaret av landet
Et annet paradoks er at Hellestveit på den ene siden sier «alle land og de fleste ikke-statlige aktører deltar på samme side – mot IS. Her står IS alene» (s 282) og på den andre siden sier: «Tyrkia hindret i liten grad IS-medlemmer fra å dra inn eller ut av Syria……..heller ingen innsats av betydning for å stanse smuglervirksomhet med olje eller kunstskatter som ga IS tilgang på kapital og våpen. Det foreligger også påstander om mer direkte støtte» (side 258). Dette om NATO-landet Tyrkia som altså lenge fikk holde på sånn uten protester eller forsøk på å stoppe trafikken fra USA/NATOs side.
Her må jeg skyte inn at tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sa at det ikke fantes politisk vilje til å stoppe det. Dette under samtale da jeg traff ham på et arrangement i 2016.
Konklusjon: Boka er absolutt verdt å lese, men bør balanseres av andre bøker. For eksempel «The Dirty War on Syria» (Tim Anderson), «Syriens tystade röster» av Patrick Paulov og ikke minst «Syria – en personlig fortelling» av norske Elisabeth Reehorst (2014). Hvorfor finnes ikke disse på norske biblioteker, kun de «politisk korrekte» Syria-bøkene av Hellestveit og andre?
Reehorst: «Her i Latakia møtte det syriske folk de første klare indikasjonene på at opprøret helt fra begynnelsen av var påvirket utenifra………..Da regimets styrker gikk inn for å ordne opp etterpå sto sunnimuslimer og heiet på dem» (side 41, 42). Jfr Hellestveits langt mer sekteriske narrativ.
«Presidenten. Regimet. Staten. For en fra Tartous var dette tre svært ulike komponenter……….Å være en «lojalist» betydde forskjellige ting for forskjellige mennesker . På atten måneder hadde veldig få hatt noe pent å si om president Bashar al-Assad……..det var mye kritikk av strategi, av hans måte å håndtere krigen på og mange lengtende nostalgiske sukk etter «visdommen og erfaringen til (hans far) Hafez al-Assad…………at Hafez aldri ville ha tillatt at ting gikk så langt som det hadde gått………en markant mangel på entusiasme for den unge Assads dyktighet som krigsleder. Det store flertallet mente likevel at regimet var en nødvendighet……………samtlige i Tartous følte at de var en del av en kamp for å bevare staten og institusjonene………………(jeg) hørte aldri annet enn spit og avsky alle de gangene man snakket om de tusener av syrere som hadde flyktet til Libanon, Egypt eller (spesiellt) Tyrkia. I Tartous var en person som tilsynelatende sviktet landet sitt for å leve i en flyktningeleir utsatt for den ytterste forakt» (side 262/63).
Her siterer Rehoorst Aboud Dandachi, en regjeringsvennlig sunnimuslimsk aktivist fra Homs, i januar 2014 som flyktning i Tartous.
