oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
En gang i tida var Tolfa sjølforsynt med korn. Folk dyrket durumhvete i skråningene og dalene nedenfor byen med klippen. På gamle bilder seg vi folk som jobber med kornet, vi ser skurtreskere og innhøsting, og det er ikke så fryktelig lenge siden heller, fram til en gang på sekstitallet.
Det kornslaget de dyrket kalles senatore Cappelli, og etter tradisjonen skal tolfabrødet bakes av senatore Cappelli-mel. Kornet er en krysning på et kornslag fra Nord.Afrika. Melet har lavt gluteninnhold og egner seg derfor godt også for folk som har litt glutenintoleranse. Men hvorfor heter det nettopp senatore Cappelli? Det er fordi det er oppkalt etter senatoren Raffaele Cappelli som var svært aktiv i landbrukspolitikken og blant annet gikk inn for en jordreform som sikret jord til jordløse bønder. Kornet er oppkalt etter senatoren for å hedre ham.
Denne hveten har høye, sterke aks, mellom 150 og 180 cm høye, og er svært motstandsdyktig mot skadedyr og sjukdommer, så det ble ikke brukt mye plantegifter. Kornet tålte også tørken godt, og fordi kornet var så høyt, hadde også ugraset dårlige kår.
En periode var 60% av hveten i Italia cappellihvete. Men da nye og mer produktive hveteslag ble innført på sekstitallet ble den danket ut. De nye hveteslagene krevde mer plante- og insektgifter, aksene var bare halvparten så høye og svakere. Men de ga mye mer korn, og dermed billigere mel.
En ny vår for senatoren
I dag finnes det knapt spor igjen etter Tolfas kornproduksjon. Men senatore Cappelli forsvant ikke helt. I Sør-Italia har man fortsatt å dyrke den og både mel og pasta av denne hveten har vært å få kjøpt i økologiske butikker.
Men vi behøver ikke dra så langt. I Tolfas naboby Allumiere har man opprettholdt produksjonen. Der dyrker man fortsatt senatore Cappelli, og man har ei steinmølle slik at det også er lokalproduksjon av mel. Og dette melet brukes til å bake brød, pizza og til å lage pasta.
Allumiere ble skapt som en gruveby under alunboomen i Tolfa fra 1460-tallet og et par hundre år framover. Til å begynne med bodde gruvearbeiderne bare i primitive hytter i nærheten av dagbruddene, men under ledelse av Agostino Chigi Il magnifico, ble det mer orden på systemet, og man bygde boliger for arbeiderne i det som skulle bli byen Allumiere. I 1826 ble den skilt ut som egen kommune. De to byene ligger bare fire kilometer fra hverandre, men de er rivaler omtrent som Alvdal og Tynset hos Kjell Aukrust.
Le Allumiere di Tolfa
Allumiere har det samme systemet med allmenning som Tolfa, men der har man altså sørget for å skape en interessant og kjærkommen lokalproduksjon. Mine venner i Tolfa får ha meg unnskyldt, men det er faktisk noe å lære av Allumiere.
Den unge og kreative Chiara fra Tolfa selger lokale grønnsaker i via Roma, men hun selger også mel og pasta fra Allumiere. Dermed kan jeg bake brød med en godt slump senatore Cappelli.
Bare to kilder til verdi – naturen og det menneskelige arbeidet
De første årene etter at jeg kom til Tolfa første gang i 1995 hørte jeg stadig vekk at det ikke var noe vits i å ta initiativ til lokal produksjon, det var bare å søke penger fra EU så ville milde gaver komme inn på konto. Italienerne var ekstremt kreative når det gjaldt å utnytte støtteordningene fra Brussel. Det hjalp ikke at jeg advarte om at dette ikke kom til å vare.
Men nå ser alle at det er slutt. Man får ikke milde gaver fra Brussel, man får økonomiske slavelenker. Og hva skal man så gjøre?
Det er fint lite vi i en liten by med 5000 innbyggere kan gjøre for å endre Italias politikk. På klare dager kan vi riktignok se kuppelen på Peterskirken i Roma fra piazzaen, men det er en annen verden enn vår.
Da vi satte i gang arbeidet på Convento dei Cappuccini for noen få år siden holdt jeg en liten tale til 70–80 innbudte tolfetanere, og jeg sa:
«Vent ikke på Roma, vent ikke på Brussel. Det er bare to kilder til verdi: naturen og det menneskelige arbeidet. Naturen har vi rundt oss i rikt monn. Arbeidet er oss. La oss sette i gang!»
For naturen rundt oss er veldig rik og over 95 prosent av jorda er eid av allmenningen. Det betyr at det finnes et stort potensial for lokal produksjon. Da italiensk TV var i Tolfa for å lage reportasje til programmet Linea Verde var jeg på befaring med en venn som sitter i allmenningsstyret og han fortalte at det er i gang en diskusjon om for eksempel å la kooperativer eller enkeltfamilier begynne produksjon av økologiske produkter på noe av den jorda som ligger brakk. Vi ble enige om å lage en workshop om dette så snart livet blir noenlunde normalt igjen. Og så kunne vi jo sette oss som mål å gjøre det bedre enn Allumiere!
Nå er dette blitt dramatisk mye viktigere.
Det vil handle om å overleve og å gjøre det beste ut av de mulighetene som tross alt finnes. Det vil jo i stor grad være snakk om å produsere for nærområdene, men det er man vant med her. Grønnsaker, olje, vin, kjøtt, egg og til og med oster, brød og pasta, for ikke å snakke om lærvarer av ypperste kvalitet, produseres allerede i varierende grad lokalt. Men for å slippe å drive rein byttehandel kunne man for eksempel etablere en lokal valuta, en tolfa-lire, gjerne digital, slik at man kunne få i gang vanlig handel med disse produktene. Er det gjennomførbart? Ja!
Det fine er at dersom man skulle få til noe sånt så får man ikke bare produkter man kan leve av, noe som er viktig nok. Men folk lærer seg opp til å produsere igjen og styrker sjøltilliten sin, slik at de vil tro på egne krefter. Og det like viktig.
Les også: Tolfa, renessansen, krisa og det kommende kulturklosteret
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
