Menneskene kan ikke herske over naturen – vi er en del av den

0
Friedrich Engels ble født 28. november 1820 i Barmen i Preussen og døde 5. august 1895 i London.

Friedrich Engels om naturen og menneskeheten

Av Michael Roberts.

Det er blitt hevdet at Karl Marx og særlig Friedrich Engels hadde et «mekanisk, positivistisk» syn på forholdet mellom mennesket og naturen. Denne anklagen mot Marx og Engels ble særlig fremmet etter 2. verdenskrig av den såkalte Frankfurtskolen innen marxismen. De mente at alt gikk galt med marxismen etter 1844 da de påsto at Marx og Engels kvittet seg med «humanismen». De og andre har hevdet at marxismen er «anti-økologisk». Ikke noe kan være mer feil, skriver økonomen Michael Roberts.


I lys av den pågående pandemien har jeg her skrevet et grovt utdrag fra min kommende bok om Engels’ bidrag til marxismens politiske økonomi i forbindelse med 200-årsdagen for hans fødsel.

Marx og Engels blir ofte anklaget for å det som kalles en Prometheus-visjon om menneskenes organisering, nemlig at menneskene, ved å bruke sine overlegne hjerner, sin kunnskap og tekniske dyktighet, kan og bør presse sin vilje på resten av planeten eller det som kalles «naturen» – samme hva det koster.

Anklagen er at andre levende arter bare er leker som menneskene kan bruke. Det finnes mennesker og det finnes natur – i motsetning til hverandre. Denne anklagen blir særlig rettet mot Engels, som en påstår hadde et borgerlig «positivistisk» vitenskapssyn: vitenskapelig kunnskap var alltid progressiv og nøytral når det gjaldt ideologi; og det var også forholdet mellom menneske og natur.

Denne anklagen mot Marx og Engels ble særlig fremmet etter 2. verdenskrig av den såkalte Frankfurtskolen innen marxismen. De mente at alt gikk galt med marxismen etter 1844 da de påsto at Marx og Engels kvittet seg med «humanismen». Seinere anklaget tilhengere av den franske marxisten Althusser, Fred (Engels) selv for dette. For dem gikk alt lukt til helvete litt seinere, da Engels kvittet seg med «historisk materialisme» og erstattet den med «dialektisk materialisme», for å fremme Engels’ «idiotiske tro» at det var noen forbindelse mellom marxisme og de fysiske vitenskaper.

Den «grønne» kritikken av Marx og Engels var sannelig at de ikke var oppmerksom på at homo sapiens ødela planeten og dermed seg selv. I stedet hadde Marx og Engels en rørende prometansk tro på kapitalismens evne til å utvikle produktivkreftene og teknologien slik at en kunne løse alle farer som truet planeten og naturen.

At Marx og Engels ikke tok hensyn til naturens innvirkning på menneskenes samfunnsmessige virksomheter har blitt avkreftet i det siste og særlig gjennom nybrottsarbeidene til marxistiske forfattere som John Bellamy Foster og Paul Burket. De har gjort oss oppmerksom på at Marx gjennom hele Kapitalen var klar over kapitalismens ødeleggende virkning på jordens natur og ressurser.

Marx skrev at «den kapitalistiske produksjonsmåten samler folk i store sentre og forårsaker at byboerne oppnår en stadig større overvekt … [Det] forstyrrer utvekslingen mellom menneskene og jorden, dvs. at det hindrer at jorden får tilbake de elementene som blir igjen av menneskenes forbruk av mat og klær, dvs. at det hindrer at de evige naturlige vilkår for at jorden beholder sin reproduksjonskraft finner sted. Og slik ødelegger det både byarbeiderens fysiske helse og det intellektuelle livet til landbruksarbeideren.» Som Paul Burket sier: «det er vanskelig å påstå at det finnes noe anti-økologisk i Marx sin analyse av kapitalismen og slik han så for seg kommunismen

For å støtte opp om dette har Kohei Saito i sin prisbelønte bok brukt Marx tidligere upubliserte notatbøker med «utdrag» fra bøker han leste, som nå er publisert gjennom pågående MEGA forskningsprosjektet, for å avsløre Marx’ vidtrekkende studier av hans tids vitenskapelige arbeider om jordbruk, jord, skogbruk for å utvikle sin oppfatning av forbindelsen mellom kapitalismen og ødeleggingen av naturressursene. (Jeg holder på med en anmeldelse av Saitos’ bok).

Men vi må også forsvare Engels mot den samme anklagen. I virkeligheten lå Engels godt foran Marx (ennå en gang) når det gjaldt å knytte forbindelse mellom ødeleggingen og skaden som industrialiseringen forårsaket. Allerede da han bodde hjemme i Barmen (nå Wuppertal) skrev han flere dagboksnotater om forskjellen mellom rike og fattige, og det fromme hykleriet til prestene og også om forurensingen av elvene.

Bare 18 år gammel skriver han: «de to byene Elberfeld og Barmen som ligger så utstrakt langs dalen at det tar nesten tre timer å tilbakelegge distansen. De purpurrøde bølgene til den smale elven renner av og til fort og av og til sakte mellom rykende fabrikkbygninger og blekeplasser overstrødd med bomullsfibre. Men den lyserøde fargen dens kommer ikke av noe blodig slag, for kampene her blir kun ført av teologiske penner og kranglete gamle damer, vanligvis over småtterier, eller noe menn skulle skamme seg over, selv om det er grunn nok for det, men enkelt og greit fra de tallrike fargeriene som bruker tyrkisk rød. En av dem, som kommer fra Düsseldorf renner inn i den hellige region ved Sonnborn; den grumsete Wupper renner sakte forbi og sammenlignet med Rhinen som ligger bak den, er dens elendige utseende svært skuffende.»

Barmen i 1913

Så fortsetter han: «Først og fremst har fabrikkarbeid et stort ansvar for dette. Arbeid i lave rom der folk puster inn mer kullstøv enn oksygen – og der flertallet begynner allerede når de er seks år – må nødvendigvis frata dem all styrke og glede i livet.»

Han forbandt den samfunnsmessige fornedring til arbeiderfamiliene, med ødeleggingen av naturen sammen med fabrikantenes fromme hykleri.

«Fryktelig fattigdom er vanlig blant de lavere klassene, spesielt fabrikkarbeiderne i Wuppertal; syfilis og lungesykdommer er så utbredt at det knapt kan fattes; i Elberfeld alene, er 1200 av 2500 barn i skolealder frarøvet skolegang og vokser opp i fabrikkene – ganske enkelt fordi fabrikanten da ikke trenger å betale de voksne som barna erstatter, to ganger lønnen han betaler til ungen. Men de rike fabrikantene har en fleksibel samvittighet og at en er årsak til at et barn fra eller til dør, dømmer ikke en pietists sjel til helvete, spesielt ikke hvis han går i kirken to ganger hver søndag. For det er et faktum at pietistene blant fabrikkeierne behandler arbeiderne sine verst av alle; de bruker alle mulige midler for å redusere arbeidernes lønner under påskudd av at de ved det hindrer dem i få anledning til å bli fulle, og likevel er de de første til å bestikke folkene sine når det gjelder valg av prester.»

Selvfølgelig er disse observasjonene av Engels bare det, observasjoner uten noen teoretisk utvikling, men de viser den følsomheten som Engels allerede da hadde når det gjaldt forholdet mellom industrialiseringen, eierne og arbeiderne deres, fattigdommen deres og hvordan fabrikkproduksjonen påvirket miljøet.

I sitt første store arbeid, Skisse til kritikk av den politiske økonomien, igjen lenge før Marx så på den politiske økonomien, bemerket Engels hvordan privat eiendom av jord, drivet etter profitt og ødeleggelsen av naturen går hånd i hånd.

«Å gjøre jord til noe som man kjøpslår om – jord som betyr alt for oss, det første vilkår for vår eksistens – var det siste skritt mot å gjøre seg selv til et objekt for kjøp og salg. Det var og er til denne dag en umoral som bare overgås av avytringen/fremmedgjøringen/salget av seg selv. Og den opprinnelige tilegnelsen – at noen få monopoliserte jorden og utelukket resten fra det som er vilkåret for deres liv – står ikke tilbake i umoral fra den påfølgende kjøpslåing om jorden.»

Når jorden en gang blir gjort til handelsvare av kapitalen, er den underkastet akkurat like mye utbytting som arbeidet.

Engels viktigste arbeid (skrevet med Marx’ hjelp), Naturens dialektikk, som ble skrevet i årene frem til 1883, akkurat etter at Marx var død, er ofte skyteskiven for anklager om at han utvider Marx’ materialistiske oppfatning av historien slik den blir anvendt på menneskene, til å gjelde naturen, på en ikke-marxistisk måte. Og likevel kan ikke Engels ha vært mer klar på det dialektiske forholdet mellom menneskene og naturen, enn i dette verket. I et berømt kapittel, Arbeidets rolle i omformingen av ape til menneske, skriver han:

«La oss ikke smigre oss selv for mye når det gjelder menneskets erobring av naturen. For hver slik erobring vil den ta sin hevn over oss. Det er sant at hver av erobringene, i første omgang, har følger som vi regnet med, men i andre og tredje omgang har de helt forskjellige og ganske forskjellige uforutsette følger som overgår og sletter ut de første. Folket i Mesopotamia, Hellas, Lilleasia og andre steder, som hogget skogene for å få dyrkbar jord drømte aldri om at de la grunnlaget for den nåværende ødeleggende tilstanden i disse landene, ved at de sammen med skogene også fjernet det som samlet fuktighet. Når italienerne i Alpene hogget ned barskogen på den sydlige siden av det som de på nordsiden satte slik pris på, hadde de ikke den fjerneste anelse om at de dermed hindret at vannkildene hadde vann i størstedelen av året, og at virket slik at disse kunne sende stadig voldsommere flommer ned på slettene i regnsesongen. De som spredde poteten i Europa visste ikke at de samtidig spredde skrofula-sykdommen (lymfekjertel tuberkulose – en teori som var gangbar på Engels tid, men seinere avkreftet). Slik blir vi ved hvert skritt vi tar, minnet på at vi ikke på noen måte hersker over naturen som en erobrer av fremmede folk – men at vi, med kjøtt og blod og tanke, hører til naturen og finnes midt i den, og at alt vårt herredømme over den består av det faktum at vi har den fordelen overfor andre vesener at vi kan være i stand til å kjenne og anvende dens lover.»

Engels fortsetter:

«i virkeligheten er det slik at vi for hver dag lærer forstår disse lovene på en stadig mer korrekt måte og lærer å kjenne både de mer øyeblikkelige og de fjernere konsekvensene av vår innblanding i naturens vanlige tradisjonelle gang…. Men jo mer dette skjer, desto mer vil menneskene ikke bare føle, men også vite at de er en del av naturen, og slik vil den ufornuftige og antinaturlige ideen om motsetning mellom tanke og materie, menneske og natur, sjel og kropp blir stadig mer umulig.  …»

Engels forklarer de samfunnsmessige følgene av det drivet som fører til utvidelse av de produktive kreftene. «Men hvis det allerede har tatt arbeid gjennom tusenvis av år å lære oss i noen grad å kalkulere de fjerne naturkonsekvensene av vår virksomhet som har produksjon som mål, har det vært enda vanskeligere å betrakte de fjernere samfunnsmessige konsekvensene av disse virksomhetene. … Da Columbus oppdaget Amerika visste han ikke at han ved det ga liv til slaveri som lenge ikke hadde eksistert i Europa og at det la grunnlaget for slavehandelen. …».

Folkene i Amerika ble drevet inn i slaveri, men også naturen ble behandlet som en slave. Som Engels formulerte det:

«Hva brød de spanske plantasjeeierne på Cuba seg om at når de brant ned skogene i fjellsidene og fikk nok aske til å gjødsle en generasjon av de høyt profitable kaffetrærne, om at det strie tropiske regnet etterpå vasket vekk det øvre laget med jord, som nå ikke var beskyttet, slik at bare berggrunnen sto igjen!».

Nå vet vi at det ikke bare var slaveri europeerne brakte til Amerikas, men også sykdommer som i sine mange former utryddet 90 % av den opprinnelige befolkningen og var hovedgrunnen til at de ble undertrykt av kolonialismen.

Nå når vi opplever enda en pandemi, vet vi at det var kapitalismens press for å industrialisere jordbruket og utpine resten av den uberørte naturen som har ført til at naturen «slår tilbake», når menneskene kommer i kontakt med flere smittestoffer som de ikke er immune mot, akkurat som det skjedde med den opprinnelige befolkningen i Amerikas i det 16. århundre.

Engels angrep det synet at «menneskenaturen» i utgangspunktet er egoistisk og bare vil ødelegge naturen. I boken sin beskrev Engels det argumentet som «avskyelig blasfemi mot menneske og natur.» Menneskene kan arbeide i harmoni med, og som del av, naturen. Det krever større kunnskap om virkningene av menneskelig virksomhet. Engels skrev si sin Dialektikk: «Men selv i denne sfæren, lærer vi gradvis av lang og ofte smertefull erfaring og ved å samle og analysere det historiske materialet, å få en klar oppfatning av de indirekte, fjernere samfunnsmessige virkningene av vår produktive virksomhet, og slik får vi også mulighet til å mestre og kontrollere disse virkningene.»

Men bedre kunnskap og vitenskapelig fremgang er ikke nok. For Marx og Engels ville muligheten til å få slutt på den dialektiske motsigelsen mellom mennesker og natur og få i stand en viss grad av harmoni og økologisk balanse bare være mulig med opphevingen av den kapitalistiske produksjonsmåten. Som Engels sa: «For å få utført denne kontrollen trengs noe mer enn ren kunnskap.» Vitenskap er ikke nok. «Det trengs en fullstendig revolusjon av den produksjonsmåten som har eksistert frem til nå, og med det av hele vår nåværende samfunnsmessige ordning.» Det ser ut som «positivisten» Engels støttet Marx’ materialistiske historieoppfatning likevel.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Michael Roberts. Oversatt til norsk for steigan.no av Terje Valen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.