oss 100 kroner!
Svar til Benny Andersson.
Av Pål Steigan.
Clartéveteranen Benny Andersson har skrevet tre kritiske artikler mot mine artikler om finanskapitalen og deres «klima»politikk. Jeg har svart med fire artikler, og her kommer min femte og siste.
Tidligere artikler i denne diskusjonen:
Benny Andersson: Steigan flörtar med klimatkrisförnekarna
Pål Steigan: Benny Andersson, klima, kapital og klassekamp
Pål Steigan: Benny Andersson – klima, forskning, og kampen for nasjonal sjølråderett.
Benny Andersson: Ska vi sluta bekämpa fossilkapitalet?
Benny Andersson: Är klimatkrisförnekarna vår tids hjältar?
Pål Steigan: Benny Andersson, klassekampen og finanskapitalen
Pål Steigan: Benny Andersson, vitenskap og heltedyrkelse
Jeg er takknemlig for Anderssons kritikk fordi den har gjort det mulig å utdype analysen og få en bedre forståelse av hvor Anderssons tenkemåte svikter. Tilsynelatende var vår uenighet om klimaspørsmålet, men overraskende nok viste det seg at den dreier seg om en serie andre spørsmål, ikke minst om hvordan vi skal analysere imperialismen, klassene og klassekampen i vår tid. Og den viser at vi faktisk også er uenige om statusen til den nasjonale sjølråderetten i dagens verden.
Redaksjonen i Clarté har valgt å ikke publisere mine to siste svar til Andersson. Det er deres suverene rett. De som er interesserte i diskusjonen kan lese alle artiklene på steigan.no.
Klasseanalyse
Andersson har følgende standpunkt til analysen av hovedmotstanderne og eventuelt allierte i dagens verden:
«Vilka är då dessa mäktiga, globala storföretag, som Steigan verkar anse vara huvudfienderna till alla världens folk och arbetare i dag? Såvitt jag kan begripa åsyftar han den mäktigaste delen av den riktning inom borgarklassen som har insett att miljökrisen utgör en fara också för deras makt och framtida profiter och därför försöker vidta åtgärder mot den, fast inom kapitalismens ramar. Steigan påstår med andra ord att borgarklassens ledande miljöreformister och FN är farligare än fossilkapitalet, deras förnekelsemaskineri och de politiker och regeringar, med Trumpregimen i spetsen, som idag gör allt för att omintetgöra verksamma åtgärder mot den pågående miljökrisen. Han får ursäkta, men för mig framstår de sistnämnda som långt farligare. Både för folkens demokrati och nationella oberoende och – förstås – för miljön.”
Som leserne ser peker Andersson ut hovedfiender, ikke på grunnlag av deres klassemessige stilling, men utfra deres standpunkter og utfra hvilken sektor innen produksjonen de henter sin profitt. Dette er en metode som ikke har noen forankring i marxismen, så jeg lurer jo på hvor han har den fra.
I analysen av klassene forholder jeg meg til de kriteriene Marx og Lenin brukte, og ikke minst Lenin lagde et veldig greit redskap som jeg hele tida bruker i mitt arbeid:
”Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innenfor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra 1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene 2) Sin rolle i den sosiale arbeidsorganiseringa. 3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer. Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.”
Hvis man bruker disse kriteriene på dagens monopolkapitalister, vil man se at de på samme måten som andre kapitalister står mot arbeiderklassen fordi de eier produksjonsmidlene, kontrollerer organiseringa av arbeidet og får sin andel av rikdom gjennom utbytting. Men i mange år har jeg ment at man i dag må kunne snakke om at monopolkapitalistene er i ferd med å bli, eller allerede har blitt, en egen klasse, som skiller seg fra andre kapitalister. Dette har jeg argumentert for på grunnlag av empiriske data gjennom mange titalls artikler. Og grunnlaget finner jeg i de samme kriteriene.
Finanskapitalen
Allerede Lenin slo fast at for så lenge siden som før første verdenskrig hadde finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen. Men det vi har sett i nyere tid, og særlig gjennom finansialiseringa av kapitalismen har denne prosessen nådd et nytt nivå. Ikke minst gjennom finanskrisa klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene. Det får oss til å se at de tilegner seg sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister. Det er ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen at de tilegner seg sin rikdom, men gjennom å manipulere finansmarkedene. Lenin skrev at de innkasserer en «tributt fra samfunnet». Dette har Tollef Hovig dokumentert svært grundig på steigan.no.
De superrike i dag gjør nettopp det. Jeg har dokumentert at denne finanskapitalen i Vesten kontrolleres av noen svært få grupper. Den viktigste av dem er den grupperinga jeg har kalt «de vanlige mistenkte», nemlig BlackRock, Vanguard og State Street. Denne analysen tar Andersson avstand fra når han skriver:
«Steigans teori är oroväckande lik de högerpopulistiska myterna om ett statslöst globalt finanskapital som samlat sig för att konspirera mot nationellt oberoende och demokrati. Myter vars främsta funktion är att vända bort blicken från den verkliga borgarklassen och de verkliga stater och regimer som idag hotar både miljön och folkens självbestämmande, demokrati och välfärd.”
Stat og kapital
Ikke på noe punkt forsøker Andersson å tilbakevise min dokumentasjon, han bare skriver om at den minner urovekkende om en eller annen myte han forholder seg til. Forholdet mellom stat og kapital krever en svær historisk utredning. Nasjonalstatene oppsto mange hundre år etter at den moderne kapitalismen begynte å ta form. Da Lorenzo de’ Medici skapte sin bank i Firenze på 1400-tallet var det ennå fire hundre år til den italienske nasjonalstaten oppsto. Han ble da Europas aller rikeste mann og finansierte blant annet Det spanske kongehusets prosjekt om å sende ut sjøfareren Cristoforo Colombo for å finne sjøveien til India.
Dagens finansfyrster opererer på samme plan, helt uavhengig av de fleste stater. Men det vil føre for langt å følge trådene her. Skjematisk vil jeg si at nasjonalstatene oppsto da borgerskapet/kapitalen trengte dem. Norge måtte ha uavhengighet fra Sverige fordi den svenske staten ikke ivaretok den norske kapitalens behov i utlandet, jfr. Konsulatstriden. Og nasjonalstatene avvikles i dag fordi kapitalen trenger større enheter å operere innenfor, jfr. Lisboatraktaten og EU.
Aktørene og deres rolle
Allerede Lenin skrev om at «Finanskapitalets övervikt gentemot kapitalets alla övriga former innebär rentierens och finansoligarkins herravälde…»
Og han viste at de hadde delt verden mellom seg.
«Världens oljemarknad – skriver Jeidels 1905 – är i det väsentliga än i dag uppdelad mellan tvenne stora finansgrupper: Rockefellers amerikanska Standard Oil Co. och herrarna över den ryska Baku-oljan, Rothschild och Nobel.»
I dag ville vel dette ført til at Lenin hadde blitt beskyldt for å være en konspirasjonsteoretiker.
Andersson deler altså dagens globale aktører etter hvordan de stiller seg til «klima»spørsmålet og «fossilindustrien». Jeg deler dagens aktører etter deres klassemessige stilling i samfunnet. I Anderssons verdensoppfatning står «borgarklassens ledande miljöreformister” på den gode sida og ”klimafornekterne” og fossilindustrien på feil side. Han ser da bort fra at de samme «borgarklassens ledande miljöreformister” er de rikeste menneskene i verden og utbytter arbeidere og andre arbeidende mennesker på alle kontinenter. ”Miljøreformisten” Jeff Bezos har nylig opprettet et «klimafond» på 10 milliarder dollar, over 100 milliarder svenske kroner. Denne kapitalen er den profitten han har tynt ut av sine «slavearbeidere» i Amazon. Han hører da etter Anderssons analyse til på den gode sida. Det viser hvor katastrofalt det går når man legger subjektive «åsikter» til grunn for analysen og ikke objektive, økonomiske og klassemessige. Det ligger et ikke så lite anstrøk ab Hegel i en slik tenkemåte.
Etter at Andersson gikk til angrep på min analyse av «de vanlige mistenkte» har det skjedd at BlackRock har tatt over obligasjonshandelen for USAs sentralbank, The Fed, og nå faktisk kan handle egne aksjer med skattebetalernes penger. BlackRock kontrollerer 7.000 milliarder dollar direkte og ytterligere 13.000 milliarder indirekte gjennom sitt verktøy Aladdin. Og nå altså også The Fed. Deres toppsjef har erklært at de vil straffe kapitalister som ikke følger det BlackRock anser som «en riktig klimapolitikk». Verdens desidert største kapitalgruppe er altså det Andersson kaller «miljöreformister».
Rå klassekamp
Den første av mine artikler som Andersson reagerte på var artikkelen: Nå handler det ikke lenger om klima. Dette er rå klassekamp. I dag må vi vel si at den nærmest var, unnskyld meg, «profetisk», for kan det for en marxist være noen som helst tvil om at 2020 allerede står i den rå klassekampens tegn med massarbeidsløshet, drastisk nedgang i reallønna, omfattende konkurser og reduksjon av arbeiderklassens del av budsjettene?
Den kampen kommer også til å handle om den nasjonale sjølråderetten, men det tror ikke Andersson. Han mener at Sverige (og Norge?) ikke har tapt store deler av sin nasjonale sjølråderett. Det er på sin plass å spørre: Hvem vedtar i realiteten mesteparten av Sveriges lover, om ikke EU?
Andersson skriver:
«Steigans anför tre exempel för att styrka sina påståenden att övernationella finansgrupper hotar vårt nationella oberoende och demokratin. Det första är EU som onekligen utgör ett hot, även om man kan diskutera hur stort det är. Men varken EU eller de europeiska storföretagen kontrolleras av det övernationella finanskapital Steigan försöker skrämma oss med. Hotet från EU utgör snarare ett motexempel till Steigans teser.»
Hvem tror egentlig Andersson kontrollerer EU? Er EU uavhengig av klassene eller hevet over klassene? Er ikke Andersson kjent med at det var hans landsmann, toppsjefen i Volvo, Pehr G. Gyllenhammar og Etienne Davignon, som i Paris i 1983, og ble enige om å opprette det som skulle bli kjent som European Round Table of Industrialists (ERT). På mange måter var det deres krav, rapporter og utredninger som resulterte i det EU vi ser i dag. Det er nedfelt i Maastricht- og Lisboa-avtalene.
Industrikapitalen ønsket seg ett europeisk marked for kapital, varer, tjenester og arbeid, fortrinnsvis uten nasjonale reguleringer av noe slag. De spilte vegg med Jacques Delors, som var president for EU-kommisjonen i tre perioder mellom 1985 og 1994.
ERT ville ha lavere arbeidskostnader per enhet i industrien og de ville senke de indirekte kostnadene, altså sosiale kostnader. Dette ville de oppnå ved å fjerne nasjonalt regelverk og opprette felles regler og fri flyt over hele Europa. Mens Delors satt som EU-president kom ERT med innspill til det som skulle bli Maastricht-avtalen og den monetære unionen og dermed også innføring av euroen.
Maastricht-avtalen fra 1992 danner grunnlaget for Den europeiske unionen, slik vi ser den i dag, men den peker også direkte fram mot en felles europeisk stat med alt det innebærer. I en slik union ville det ikke finnes noen svensk stat.
Og hvem er lobbyistene som sitter rundt EU-kommisjonen og sørger for at den følger kapitalens politikk? Jeg siterer fra LobbyFacts.eu:
«As the table below shows, top passholders include: the European Chemical Industry Council, which is the biggest declared corporate spender on EU lobbying (once you remove the over-declarers), with 25 passes; BUSINESSEUROPE, which has had more high-level Commission lobby meetings than anyone else, with 21 passes; European Banking Federation with 19; and Insurance Europe, EURELECTRIC (the electricity industry association) and the Association of German Chambers of Commerce and Industry (Deutscher Industrie- und Handelskammertag, DIHK), all with 17.”
Når det gjelder europeisk finanskapital så er det delvis, men bare delvis, riktig det Andersson sier om at de (stort sett) ikke inngår i porteføljen til «de tre vanlige mistenkte». Den største europeiske banken er HSBC. Den har avtale med BlackRock om å bruke Aladdin-systemet, og blir dermed en assosiert. BlackRock er nest største aksjonær i BNP Paribas. En av de største i Deutsche Bank. Og da har vi tatt for oss tre av de fire største bankene. I den fjerde, Crédit Agricole, har jeg ikke funnet noen slik forbindelse.
I tillegg kommer naturligvis at Den europeiske sentralbanken i ett og alt er underlagt global finanskapital, noe vi har sett i tilfellene Hellas og Italia, og som vi får bekreftet nesten hver eneste dag.
Vi stopper der. Uenigheten mellom Andersson og meg handler ikke i hovedsak om klima. Den handler om klasseanalyse, «hvem er våre venner, hvem er våre fiender?», imperialismen, monopolkapitalistenes rolle, enhetsfronten, EU og den nasjonale sjølråderetten. Men Andersson kan notere seg at: Sammenbruddet i verdensøkonomien har allerede ført til vesentlig mindre utslipp av klimagasser, hvis det nå kan regnes som en seier.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
