oss 100 kroner!
Det skrives naturlig nok mye om Koronakrisen for tiden. Det dreier seg om krisepakker, arbeidsledige, konkursspøkelser, utslitte helsearbeidere, dødsfall og alt det andre som skjer i virkelighetens verden eller som overskriften antyder, på scenen. Det kan derfor være nyttig med en fot i bakken for å se på hva som vil skje bak scenen, for bedre å forstå hvordan denne krisen kommer til å påvirke høyinntektsland som vårt.
Vanligvis er økonomiske kriser først og fremst knyttet til finanskapitalen, men ikke denne gangen. Denne krisen adskiller seg fra finanskrisen og vanlige kriser, ved at det først og fremst er produksjonskapitalen som rammes. Det er spesielt den mest arbeidsintensive og kapitalfattige servicekapitalen som rammes. I den delen av produksjonen er det mange som lever fra hånd til munn, og veien til avgrunnen er kort. Deler av den mer kapitalintensive transportkapitalen, særlig flyselskaper og cruiseskip er også i den første linjen av de som rammes. Etter hvert brer problemene seg også til andre deler av produksjonskapitalen. Noen må være hjemme å passe barn, noen firmaer får høyt sykefravær, noen firmaer opplever etterspørselsvikt osv.
Det denne krisen tegner mye tydeligere enn en finanskrise er forskjellene på de tre kapitalformene i samfunnet. Vanligvis er finanskrise en sak for sentralbanker, banker og myndigheter mens livet til vanlige folk stort sett går som normalt. Under Koronakrisen er det produksjonskapitalen og vanlige folks hverdag som blir snudd opp ned, mens finanskapitalen går tilnærmet som normalt i første omgang. Både bedrifter og ansatte sliter, og hva sliter de mest med, jo med å betale på renter, på avdrag, på husleie og på alt det andre som folk som tjener penger uten å arbeide har inntekter på. Forskjellen mellom dem som tjener penger på arbeid, og de som følger kapitalismens store ide, og tjener penger som de ikke arbeider for, blir med ett svært tydelig.
Det er to helt forskjellige verdener, i den ene finnes alle de som må arbeide for pengene, i den andre finnes alle som ikke arbeider for alle pengene de tjener. Penger som bevilges som støttepakker til produksjonskapitalen havner i neste øyeblikk opp hos finanskapitalen som betaling på lån, eller hos formueskapitalen som betaling på husleie. I alle høyinntektsland bevilges det støttepakker i rasende tempo. Sør-Korea doblet sin støttepakke til 900 milliarder kroner forleden. Av disse 450 milliardene skulle 3/5 del gå til små og mellomstore selskaper, mens 2/5 skulle gå til statsobligasjoner og kommersielle papirer. USA har raskt bevilget 20 000 milliarder kroner og mer blir bevilget, Norge 300 milliarder, osv. For å forstå hva som foregår bak scenen er det nødvendig å forstå hvordan disse pengene blir til, hvordan de fungerer i sirkulasjonen og hva de mer langsiktige konsekvensene av dem blir.
Hvordan blir disse pengene til?
I Klassekampen lørdag 28. mars har økonomene Randers og Moe en kronikk hvis innhold er at sentralbankene i de forskjellige land kan la seddelpressene gå, for de kan skape penger med et tastetrykk på datamaskinen. Dette er for så vidt riktig for de land som har egen sentralbank. Sentralbankene kan skape kreditt med et tastetrykk. Det kronikkforfatterne ikke sier noe om er konsekvensene av sentralbankenes pengetrykking. Det skal jeg komme tilbake til. Når sentralbankene skaper penger ved noen trykk på en datamaskin, vokser balansen i sentralbanken, dvs. at de bokfører en «inntekt» og et utlån av den kreditten de skaper. Det samme skjer for så vidt når sentralbanken trykker vanlig mynt og sedler som settes i sirkulasjon. Sånne penger bokføres også som utlån. For de landene som er med i EU og har euro som sin valuta er denne muligheten stengt, fordi de ikke lenger har nasjonale sentralbanker. Det er bakgrunnen for bråket mellom Italia og Tyskland. Italia vil at EU’s sentralbank trykker penger som den italienske staten kan låne billig. Dette nekter Tyskland sentralbanken å gjøre, fordi de gjennom mange år har hatt, og fortsatt har, et stort eksportoverskudd. De selger flere varer enn de kjøper. Dette eksportoverskuddet har ført til store kapitalansamlinger i Tyskland, som de trenger å låne ut. De har lånt ut massive summer til land i Sør-Europa, og særlig Italia. De ønsker å holde renten på disse utlånene oppe. Hvis Italia får billige kriselån av EU’s sentralbank, kommer renten på Tysklands lånekapital i Italia under press. Det er de ikke interessert i. Men ser vi bort fra spesifikke problemer i EU, har kronikkforfatterne i Klassekampen et poeng.
Hvordan fungerer denne kreditten i sirkulasjonen?
La oss så se litt på hvordan disse pengene fungerer i sirkulasjonen. Tidligere, dvs. før 1980-tallet, før penge- og kredittsystemet i høyinntektslandene ble lagt om fra den monetære standarden, til det jeg kaller kontostandard, kunne staten benytte seg av kontanter som sentralbanken trykket. Transaksjonene i samfunnet gjøres under dagens kontostandard gjennom kontoer i banker, bare 2-3% gjøres i kontanter, mens tidligere under det monetære systemet ble transaksjonene gjort i hovedsak med kontanter. Det er sånn at kontoer har synlige tall som kan vises fram, det er ikke lenger anonyme sedler. Derfor må statene stille seg i lånekø nesten som alle andre i kontostandardens tid. Hvis vi kaster et lite statistisk sideblikk på denne endringen, gjenspeiler den seg i utviklingen av offentlig gjeld; som vist under:
Vi ser hvordan den offentlige gjelden eksploderer når penge- og kredittsystemet legges om på begynnelsen av 1980-tallet i dette utvalget av høyinntektsland. Denne utviklingen er lik i nesten alle andre høyinntektsland. I Norge har vi oljefondet, som har ført til at vi er i en atypisk situasjon. Men statene i de øvrige høyinntektslandene må låne penger hos flere forskjellige långivere, både innenlands og utenlands. En av de viktigste formene de bruker for låneopptak, er at de selger statsobligasjoner.
En statsobligasjon er ikke noe annet enn at staten utsteder et lånebevis, som senere kan kjøpes og selges. Som vi så over består en viktig del av Sør-Koreas støttepakke, i likhet med mange av de andre lands støttepakker, av at sentralbanken kjøper statsobligasjoner. Dette kan den enten gjøre direkte av staten, eller på markedet. Kjøper den statsobligasjoner på markedet frigjør den kapital der som selgeren kan brukes til nye utlån. En viktig del av støttepakken fungerer nettopp på denne måten, sentralbanken låner staten penger. Da øker den offentlige gjelden videre. Man kan spørre seg om det er et stort problem, når renten på statsobligasjoner i Tyskland i 2019 er smått negativ, som jeg har skrevet om her på steigan.no tidligere. Det skal jeg komme tilbake til. Sentralbanken kan også låne penger til bedrifter direkte, gjennom å kjøpe obligasjoner (lånebevis) utstedt av bedrifter. Den andre halvdelen av Sør-Koreas støttepakke skulle gå til dette, eller andre typer kommersielle papirer, som aksjefond el. For å holde aksjekurser oppe.
Dette er måten store andeler av krisepakkene kommer til å bli brukt på. En mindre andel blir brukt på understøttelse av alle de permitterte og arbeidsledige som følger av krisen. Det som da skjer, er at deler av pengene som havner hos arbeidstakerne, større deler av pengene som havner hos småbedriftene, og enda større deler av pengene som havner hos de store transportselskapene vil havne hos finanskapitalen ganske raskt, sammen med den delen av støttepakkene som statene kommer til å bruke til direkte understøttelse av finanskapitalen. Slik kommer sirkulasjonen til å fungere bak scenen. Forstoppelsen i sirkulasjonen som oppstår i produksjonskapitalen avhjelpes ved at sentralbankene skaper mer kreditt (eller trykker mer penger som Randers og Moe beskriver det). Penger som på relativt kort tid havner hos finanskapitalen. Finanskapitalen på sin side vil nok oppleve en del tap som følge av en del konkurser i produksjonskapitalen, men vil ved hjelp av krisestøtten klare seg godt. Hvor mange som går overende innenfor produksjonskapitalen vil være avhengig av størrelsen på støttepakkene som bevilges.
Hva blir konsekvensene på lengre sikt?
Hva blir konsekvensen for samfunnet «bak scenen» når Koronakrisen er over? Den første konsekvensen blir at fellesskapet via staten forgjeldes ytterligere. Statene må låne penger til krisepakkene, om lånet skjer fra egen sentralbank forandrer ikke på det. Det blir litt som Trump, som låner penger til den amerikanske staten for å betale skattelettelser for de rikeste, staten låner til de rike. I tilfellet Koronakrise havner støttepakkene gjennom sirkulasjonen ganske raskt hos kapitaleierne og særlig finanskapitalen. Staten låner til de rike. En kortsiktig pekefinger mot utbytte nå endrer ikke på det. Det kapitalistiske systemet er organisert slik at firmaer driver med minst mulig egenkapital og mest mulig lånekapital, for da får kapitaleierne høyest mulig fortjeneste. Da kan kapitaleierne ta ut mest mulig fortjeneste år etter år, og når det kommer en krise som nå, kan man la fellesskapet gjennom staten ta opp lån, og betale for underskuddet. I neste omgang skriker de samme kapitaleierne opp om at staten er alt for forgjeldet, og ikke har råd til alle velferdsordningene samfunnet har bevilget seg lenger. Særlig ikke til dyre pensjoner når eldrebølgen kommer. Det må snart bli slutt på at fellesskapet godtar at staten bruker deres penger til å sy puter opp under armene på kapitaleierne.
Den andre, alvorligere konsekvensen blir at økningen i kredittmengden som sentralbankenes pengetrykking medfører, vil presse rentene ytterligere nedover. I krisens innledende fase, ble rentene til mange sentralbanker satt ned mot null, i Norge til 0,25%, i USA til 0. Utviklingen med økningen i kredittmengde vil føre til at finansrenta neppe kommer opp igjen, mest sannsynlig vil den ligge å vake rundt null og stedvis falle et godt stykke under. Når det gjelder renta i produksjonskapitalen vil den få en dramatisk knekk når firmaer begynner å gå konkurs. La oss tenke oss at produksjonskapitalen samlet i et land består av summen av alle firmaer som driver med produksjon. Når denne summen øker være seg gjennom vekst eller fortjeneste, er det en positiv rente. Når denne summen krymper er det en negativ rente.
Når firmaer går konkurs, blir summen av produksjonskapitalen mindre. Hvis konkursbølgen i deler av produksjonskapitalen er større enn fortjenesten i de øvrige delene, får vi en negativ rente. Det kan utmerket vel bli situasjonen for en tid, avhengig av hvor store krisepakkene blir. Uansett får vi en situasjon hvor et onde (økende kredittmengde) skal avhjelpe et annet onde (konkurser i produksjonskapitalen). Summen av disse to blir uansett en fallende rente for kapitalen som helhet. Om det skjer via økende kredittmengde eller økende mengde konkurser, spiller bare rolle for fordelingen mellom finanskapitalen og produksjonskapitalen.
Man kan anta at økonomien «på scenen» igjen vil forbedre seg etter at krisen er over, men for hver ny krise får høyinntektslandene mindre motstandskraft. Når renten vaker rundt eller under null, går det ikke an å sette den lenger ned uten at kapitalen begynner å krympe med alle konsekvensene det vil gi. Når man får en langsiktig uunngåelig utvikling hvor kapitalen blir mindre og færre og færre får arbeid, og de som arbeider tjener dårligere og dårligere, vil stadig flere stille seg spørsmålet om kapitalisme er den rette måten å organisere samfunnet på.
Les andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
