Syriakrigen: geopolitikk og media

4. mars 2020

collage syria — Collage: Krigen mot Syria

Hva handler den syriske krigen om?

I motsetning til fremstillingen i vestlige medier, er ikke krigen i Syria en borgerkrig, fordi initiativtakerne, sponsorene og en stor andel av kjemperne mot regjeringen kommer fra utlandet.

Den syriske krigen er heller ikke en religionskrig, fordi Syria var og er et av de mest sekulære landene i regionen, og den syriske hæren – som sine direkte motstandere – først og fremst består av sunnier.

Den syriske krigen er heller ikke en krig om rørledninger, som noen kritikere mistenkte, fordi de angivelig konkurrerende gassrørledningprosjektene ikke eksisterte i den formen som ble hevdet.

I stedet er krigen i Syria en erobringskrig og et forsøk på regimeskifte som har utviklet seg til en geopolitisk stedfortrederkrig mellom NATO-landene – særlig USA, Storbritannia og Frankrike – på den ene siden og Russland, Iran og Kina på den andre.

Faktisk har USA gjentatte ganger prøvd å installere en pro-vestlig regjering i Syria siden 1940-tallet, for eksempel i 1949, 1956, 1957, etter 1980 og etter 2003 – men så langt uten å lykkes. Siden krigen i Libya, er Syria det siste middelhavslandet uavhengig av NATO.

I løpet av den «arabiske våren» i 2011 prøvde derfor NATO og deres allierte, særlig Israel og Gulf-statene, på nytt. Politisk og økonomisk motiverte protester i Syria skulle raskt eskalertes til en væpnet konflikt.

NATOs opprinnelige strategi fra 2011 – på lik linje med krigen i Afghanistan på 1980-tallet – var å erobre Syria hovedsakelig ved bruk av positivt framstilte islamistiske militser («opprørere»). Dette mislyktes imidlertid, fordi militsene manglet et luftvåpen og luftvernraketter.

Fra 2013 ble det derfor iscenesatt forskjellige giftgassangrep for å kunne bruke NATOs luftvåpen som en del av en «humanitært intervensjon» – tilsvarende situasjonen i Libya og Jugoslavia før. Dette lyktes imidlertid ikke, spesielt siden Russland og Kina blokkerte et FN-mandat.

Fra 2014 og utover ble derfor negative islamistiske militser («terrorister») bygd opp i det skjulte via NATO-partnere Tyrkia og Jordan, forsynt med våpen og kjøretøy via mellommenn, og finansiert indirekte av oljeeksport via den tyrkiske Ceyhan-terminalen.

Skrekkpropaganda i media om grusomheter og mystiske «terrorangrep» i Europa og USA tilbød nå muligheten, fra 2015, til å intervenere med NATOs luftvåpen i Syria uten FN-mandat- angivelig for å bekjempe «terroristene», men i realiteten for å erobre Syria.

Imidlertid mislyktes også denne planen, fordi Russland også benyttet tilstedeværelsen av «terroristene» som en anledning til direkte intervensjon høsten 2015, og nå kunne angripe både «terroristene» og deler av NATOs «opprørere» og i stor grad sikre det syrisk luftrommet.

På slutten av 2016 gjenerobret den syriske hæren byen Aleppo vellykket.

Fra 2016, vekslet derfor NATO tilbake til positivt framstilte, men nå kurdisk-ledete militser (SDF) for å fortsette å ha uangripelig bakketropper tilgjengelig og erobre territoriet til de tidligere oppbygde «terroristene» før Syria og Russland kunne selv gjøre det.

I 2017 resulterte dette i et slags «kappløp» for erobring av byer som Rakka og Deir ez-Zor og en provisorisk deling av Syria langs Eufrates i et (stort sett) syrisk-kontrollert vest og en kurdisk (eller amerikansk)-kontrollert østlig del (se kart ovenfor).

Som et resultat, havnet NATO i konflikt for første gang med sitt medlemsland Tyrkia, som er uunnværlig for krigføring og logistikk, fordi Tyrkia ikke godtok noe kurdisk-kontrollert territorium på sin sørlige grense. Som et resultat, ble NATO-alliansen stadig mer splittet fra 2018.

Tyrkia har nå bekjempet kurderne i Nord-Syria, samtidig som de støttet de gjenværende islamistene i den nordvestlige provinsen Idlib mot den syriske hæren, mens amerikanerne trakk seg tilbake til de øst-syriske oljefeltene i 2019 for å holde et politisk pant i hendene.

Mens Tyrkia støttet islamister i Nord-Syria, forsynte Israel islamister i Sør-Syria mer eller mindre skjult og samtidig angrep iranske og libanesiske (Hezbollah) enheter med luftangrep, men til slutt uten hell: militsene i Sør-Syria måtte gi opp i 2018.

Nylig prøvde derfor enkelte NATO-land å utnytte konfrontasjonen mellom den tyrkiske og syriske hæren i Idlib-provinsen som den siste muligheten for opptrapping. Spørsmålene rundt de okkuperte områdene nord og øst i Syria må fortsatt avklares.

Russland på sin side prøvde å løsrive Tyrkia fra NATO-alliansen og om mulig dra det over til sin egen side. Imidlertid forfølger dagens Tyrkia en veldig bred geopolitisk strategi som i økende grad er i konflikt med russiske interesser i Midtøsten og Sentral-Asia.

Som en del av denne strategien, brukte Tyrkia også det såkalte «migrasjonsvåpenet» i 2015 og 2020. Dette kan tjene både til destabiliseringen av Europa og Syria (såkalt strategisk avfolkning), samt fremme av økonomisk, politisk eller militær støtte fra EU.

Hvilken rolle spilte de vestlige mediene i denne krigen?

Oppgaven til NATO-konforme medier var å framstille krigen mot Syria som en «borgerkrig», de islamistiske «opprørerne» positivt, de islamistiske «terroristene» og den syriske regjeringen negativt, de angivelige «giftgassangrepene» som troverdige og NATO-intervensjonen dermed som legitim.

Et viktig instrument for dette var de tallrike vestlig-finansierte «mediesentrene«, «aktivistgruppene«, «Twitter-jenter», «observatoriene» og lignende, som ga vestlige byråer og media ønskede bilder og informasjon.

Siden 2019 har også NATO-kompatible medier måttet skjule eller diskreditere forskjellige lekkasjer og varslere som begynte å dokumentere de skjulte vestlige våpenleveransene til islamistiske «opprørere» og «terrorister» og de iscenesatte «giftgassangrepene«.

Men hvis til og med «terroristene» i Syria bevislig ble bygget opp og forsynt med våpen av NATO-landene, hvilken rolle spilte den mystiske «terrorprinsen» Abu Bakr al-Baghdadi? Muligens en lignende rolle som sin direkte forgjenger, Omar al-Baghdadi: han var et skrømt.

Den syriske krigen var også den historisk første krigen der uavhengige medier rapporterte nesten i sanntid fra, på grunn av nye kommunikasjons-teknologier og direkte kilder, og dermed for første gang kunne påvirke den offentlige framstillingen og oppfatningen av krigen i betydelig grad.

Med velvillig tillatelse fra Swiss Propaganda Research.

Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.