Av Erik Plahte.
Disse linjene er skrevet i full fart og er ikke så grundig gjennomarbeida som de burde ha vært. Jeg forsvarer det med at situasjonen er akutt og spesiell.
Regjeringa setter i verk drastiske tiltak for å begrense korona-epidemien. Forslaget til kriselov gir regjeringa i praksis helt frie tøyler til å sette i verk alle slags «forsvarlige og effektive tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig», som det står i lovteksten. Dette er en type lovbestemmelse som man helst forbinder med en krigssituasjon, opprør eller et fascistisk regime.
Epidemien vil ikke dø ut før en tilstrekkelig stor andel av befolkninga har blitt smitta og har blitt immune. Dette kalles flokkimmunitet (på engelsk «herd immunity»). Jo strengere tiltak som blir håndhevd, desto lengere tid tar det å nå denne kritiske andelen. Men før eller seinere må vi tilbake til normalen. Først da vil epidemien dø ut siden først da vil sannsynligheten for at flere skal bli smitta, bli liten nok.
Kanskje er det nødvendig med så kraftige tiltak som nå blir satt ut i livet. Men hvorfor? Det har ikke bare med viruset å gjøre. Det er en sammenheng mellom den nasjonale kriseberedskapen og hva slags og hvilke tiltak som må settes i verk. Jo lavere beredskap vi har, først og fremst den medisinske beredskapen, desto strengere tiltak må til for å hindre at for mange blir sjuke samtidig. For dersom det skulle skje, vil det bli vanskelig eller umulig å opprettholde vitale samfunnsfunksjoner fordi vi har for lite å gå på, for liten bufferevne.
Der kommer nivået på den nasjonale beredskapen inn, på brei front. På en lang rekke områder har den nasjonale beredskapen blitt gradvis svekka av den ene regjeringa etter den andre de siste 20-30 åra. Det er dette som nå (kanskje) gjør det nødvendig med så drastiske korona-tiltak.
Svekka nasjonal beredskap på så mange områder
Sjukehusene er ikke lenger politisk styrt med en faglig ledelse. De drives som egne helseforetak som skal tjene penger og ledes av byråkrater uten demokratisk forankring og uten særlig helsefaglig innsikt.
Statens medisinaldepot ble oppløst på grunn av EØS-avtalen. Den moderne produksjonsmåten med «just in time» og «lean production» (minimalt lagerhold hos både produsenter og leverandører, produksjon skjer først når det kommer en bestilling) og lange produksjonskjeder gjør det uråd for myndighetene å holde kontroll med produksjon og import og sikre tilgangen på legemidler.
Beredskapslagrene for korn er nedlagt.
Sjølforsyningsgraden på mat er på bare ca 40%, og lite blir gjort for å øke den. Stadig mer matjord forsvinner. Ved en internasjonal matvarekrise, som kan oppstå av mange slags årsaker og trolig raskt og uventa, står vi svakt. Det vil ikke være nok mat til alle.
De blå-blå fører krig mot landbruket, fisket og landdistriktene ved en lang rekke tiltak: Nærpolitireformen (les fjernpolitireformen), nedlegging av lensmannskontorene, nedlegging av trafikkstasjoner, reduksjon av antall tingretter, rovdyrpolitikken har gjort saueholdet umulig i store områder i ulvesonen, landbrukspolitikken fører til at stadig flere bruk blir nedlagt og stadig mer innmark og beitemark blir liggende brakk, utbygginga av vindturbinparker i fjell og hei bidrar ytterligere til å gjøre det mindre attraktiv å bo i de berørte kommunene, landbruket rammes stadig av forskjellige overproduksjonskriser selv om vi produserer for lite mat sjøl, beitedyra som i verste fall kan klare seg på 100% norsk for, trues av Klimakur 2030 og EAT-kampanjen mens høns og svin lever av importert kraftfor som er produsert på en ikke-bærekraftig måte i land som trenger maten sjøl, fiskekvotene tas fra kystfiskerne og overlates til trålerflåten som tar med seg fisken til utenlandske mottak, i oppdrettsnæringa tjener eierne tjener milliardformuer og gir lite til lokalsamfunnene, det samme gjelder de utenlandske konsernene som skummer fløten av vindkrafta. Alt dette gjør oss dårligere rusta til å møte epidemi eller en internasjonal matvarekrise.
EØS-avtalen begrenser mulighetene norske myndigheter har til å føre en sjølstendig politikk på stadig flere områder, og krever markedsløsninger framfor politisk styring.
NSB er historie og erstatta av Vy, GoAhead, SJ og kanskje enda flere selskaper etter hvert. Dette systemet er mer rigid, det er i mindre grad mulig å overføre ressurser fra et område til et annet i tilfelle et akutt problem, og selskapene må prioritere å tjene penger framfor å være fleksible for å løse presserende samferdselsproblem.
Investeringsbehovet i infrastruktur for å stå bedre rusta mot klimaendringene er stort og økende, men bevilgningene til flomsikring, utbedring av vann- og avløpsnettet, rassikring, vedlikehold av jernbanen, veier og bruer m.m. er helt utilstrekkelige.
Vi har ikke lenger noe troverdig nasjonalt forsvar. Forsvarsbudsjettene har blitt brukt på utenlandsoppdrag som i virkeligheten har vært å være leiesoldater for USA uten å få betalt for det, mens forsvaret av Norge må USA/Nato ta seg av. Dette svekker mulighetene til å føre en nasjonal politikk i en internasjonal krisesituasjon. Det må bli slutt på å gi opp nasjonal suverenitet til overnasjonale organer som EU og Nato. Ingen kan stole på at de vil prioritere våre interesser når krisa er der.
Alt dette får vi svi for nå
Forhåpentligvis vil folk nå få øynene opp for hvor livsfarlig denne politikken har vært, og kaste dem som står for den, ut fra regjering og storting. Vi må i langt større grad følge parolen om å stole på egne krefter, være mest mulig sjølforsynt på viktige varer, ha en så stor kapasitet på vitale samfunnsfunksjoner at vi er i stand til å takle kriser av alle realistiske slag som vil kreve ekstra kapasitet, organisere samfunnet slik at vi kan handle raskt, effektivt og målretta når ei krise inntreffer. For nye kriser vil komme. Ikke minst den svake klima- og miljøpolitikken borger for det. Det er ingen ting som tyder på at det 21. århundret blir spesielt fredelig og konfliktfritt.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
