Klassekampens vilkår etter epidemien

26. mars 2020

marcus thrane2 — All historie er historien om klassekamp, skrev Marx og Engels. Hva blir vilkårene for klassekampen nå? Utsnitt av Axel Revolds freske i Oslo Rådhus.

En leser skriver til oss:

«Jeg skulle ønske meg at dere brukte kreftene på analyser og forslag til hvordan arbeiderklassen kan kjempe for å flytte fram posisjoner under og i etterkant av epidemien…»

Dette er et svært viktig ønske og vi håper at vi i tida som kommer vil bli i stand til å belyse dette i større bredde. Foreløpig er situasjonen den at arbeiderklassens posisjoner er blitt rykket voldsomt tilbake bare i løpet av noen dager og uker. Og selve vilkårene for å føre klassekamp er blitt verre enn noen gang siden annen verdenskrig.

Dramatisk fall

Stengning av økonomien i mange land, særlig i Italia, men også i økende grad i Norge, har allerede redusert lønn og levestandard på en måte som de siste to generasjonene ikke har opplevd før. Vi ser tall på arbeidsløse, inkludert permiterte, som man ikke har sett siden depresjonen på 1930-tallet.

Det er allerede klart at sjøl om man skulle begynne å løsne på restriksjonene i mai vil reallønna få et brutalt fall i 2020. Alle varer vil bli dyrere og svært mange vil miste jobben permanent.

Nå sier enkelte at de restriksjonene som er innført må holdes ved like et halvt år eller til en vaksine er funnet. I så fall vil norsk økonomi ligge med brukket rygg og kampen for å komme på fote igjen vil bli utrolig vanskelig og langvarig.

Verdien av den norske oljeformuen har også gjort en dramatisk stup, og olje- og gasseksporten var den eneste sektoren som har gått med overskudd på handelbalansen med utlandet.

Vilkårene for kamp mye verre

I Italia er situasjonen slik at man kan spørre seg hvordan man skal føre klassekamp fra arbeiderklassen side i det hele tatt. Det er forbudt å holde møter, det er forbudt å gå ut i det hele tatt, annet enn i svært nødvendig ærend. Brudd på karantenebestemmelsene kan straffes med fengsel inntil fem år eller bøter på stedet på inntil 3000 euro. Streiker og fagforeningsmøter er dermed også forbudt, ja det er forbudt å gå ut og ta en kaffe med naboen.

Innskrenkninga i bevegelses- og forsamlingsfriheten er verre enn noe Mussolini noen gang satte i verk.

Norge er vel ikke kommet så langt ennå, men beveger seg i samme retning. Over natta er samfunnet blitt et helt annet enn det vi har vent oss til med. Vi er i ukjent territorium.

Ytterliggående overvåking

Epidemien skaper argumentene for drastisk overvåking og innskrenkning av den personlige friheten. I Italia er de militære på plass i byene, dronene tas i bruk for å sjekke eventuelle brudd på karantenen og elektronisk personovervåking er på vei inn. Det brukes alledere digital ansiktsgjenkjenning på flyplassene, men dette kan etter hvert tas i bruk hvor som helst. Digital ID er på vei inn.

Globalismens mantra om fri flyt og åpne grenser ble plutselig snudd opp-ned. Alt snakket om personlig frihet viste seg å være null verdt.

Så enkelt kan fascismen innføres

Vi vil ikke påstå at alle disse tiltakene blir permanente. Det vil bli lempet på en del av dem. Samfunnet må jo igang igjen. Men noen av tiltakene blir permanente, og dessuten: nå har våre herskere lært seg hvordan de skal ta total kontroll over samfunnet og paralysere alt som heter klassekamp og folkelig motstand. De har fått prøvekjørt teknikkene og metodene, og de kommer til å perfeksjonere dem.

Mange har trodd at fascismen vil komme via svartskjortene, men fascismens kjerneprinsipp er ikke lærstøvler og svarte uniformer. Fascismens kjerneprinsipp er finanskapitalens uinnskrenkede diktatur. Og det har vi fått en testkjøring på.

For mens verdensøkonomien tok et fall som man må tilbake til 1929 for å finne maken til, har finanskapitalen sørget for å sikre seg nye trillioner (I USA 2000 millarder) dollar til å holde systemet gående enda en stund.

Klassekampen kommer i gang igjen

Vår leser har helt rett i at det er på høy tid å diskutere hvordan arbeiderklassen og fagbevegelsen skal «flytte fram posisjoner under og i etterkant av epidemien», men dessverre er utfordringene mye større enn som så. I første omgang handler det om å komme på fote igjen og begynne den lange kampen for å gjenvinne posisjoner vi trodde vi hadde vunnet for lenge siden. Vilkårene for kampen er blitt vesentlig verre. Massearbeidsløsheten og fattigdommen banker på døra. Felles kamp og solidaritet er viktigere enn noen gang.

Men det blir tøft, det blir vanskelig og det blir krevende. Nå viser det seg alltid at folk vil finne nye måter å kjempe på uansett hvor vanskelig situasjonen er.

Under de diktatoriske forholdene i Italia på begynnelsen av 1800-tallet oppsto det hemmelige revolusjonære selskaper som kalte seg carbonari, kullbrennerne, og møttes hos kullbrennerne eller kullhandlerne for å diskutere sine sammensvergelser. Dette la kimen til de seinere oppstandene som skulle komme i Italia. Alle som har reist i Italia vil ha vært innom en Piazza Mazzini, etter Giuseppe Mazzini. Han var en av i carbonari og ble en av lederne for den demokratiske, republikanske, revolusjonære bevegelsen i Italia.

Vi er ikke helt der ennå, men når fagbevegelsen og klassekampen skal gjenreises, må vi ikke undervurdere hvor svære oppgaver vi står overfor. Våre fiender, og da først og fremst den internasjonale finanskapitalen, er velorganisert, har enorme ressurser og vilje og evne til å bruke den makta de trenger for å opprettholde en samfunnsmodell som først og fremst er til fordel for de 0,001% som sitter med den økonomiske makta, og som gjennom det også kontrollerer den økonomiske makta.