Klassekampens vilkår etter epidemien

38
All historie er historien om klassekamp, skrev Marx og Engels. Hva blir vilkårene for klassekampen nå? Utsnitt av Axel Revolds freske i Oslo Rådhus.

En leser skriver til oss:

«Jeg skulle ønske meg at dere brukte kreftene på analyser og forslag til hvordan arbeiderklassen kan kjempe for å flytte fram posisjoner under og i etterkant av epidemien…»

Dette er et svært viktig ønske og vi håper at vi i tida som kommer vil bli i stand til å belyse dette i større bredde. Foreløpig er situasjonen den at arbeiderklassens posisjoner er blitt rykket voldsomt tilbake bare i løpet av noen dager og uker. Og selve vilkårene for å føre klassekamp er blitt verre enn noen gang siden annen verdenskrig.

Dramatisk fall

Stengning av økonomien i mange land, særlig i Italia, men også i økende grad i Norge, har allerede redusert lønn og levestandard på en måte som de siste to generasjonene ikke har opplevd før. Vi ser tall på arbeidsløse, inkludert permiterte, som man ikke har sett siden depresjonen på 1930-tallet.

Det er allerede klart at sjøl om man skulle begynne å løsne på restriksjonene i mai vil reallønna få et brutalt fall i 2020. Alle varer vil bli dyrere og svært mange vil miste jobben permanent.

Nå sier enkelte at de restriksjonene som er innført må holdes ved like et halvt år eller til en vaksine er funnet. I så fall vil norsk økonomi ligge med brukket rygg og kampen for å komme på fote igjen vil bli utrolig vanskelig og langvarig.

Verdien av den norske oljeformuen har også gjort en dramatisk stup, og olje- og gasseksporten var den eneste sektoren som har gått med overskudd på handelbalansen med utlandet.

Vilkårene for kamp mye verre

I Italia er situasjonen slik at man kan spørre seg hvordan man skal føre klassekamp fra arbeiderklassen side i det hele tatt. Det er forbudt å holde møter, det er forbudt å gå ut i det hele tatt, annet enn i svært nødvendig ærend. Brudd på karantenebestemmelsene kan straffes med fengsel inntil fem år eller bøter på stedet på inntil 3000 euro. Streiker og fagforeningsmøter er dermed også forbudt, ja det er forbudt å gå ut og ta en kaffe med naboen.

Innskrenkninga i bevegelses- og forsamlingsfriheten er verre enn noe Mussolini noen gang satte i verk.

Norge er vel ikke kommet så langt ennå, men beveger seg i samme retning. Over natta er samfunnet blitt et helt annet enn det vi har vent oss til med. Vi er i ukjent territorium.

Ytterliggående overvåking

Epidemien skaper argumentene for drastisk overvåking og innskrenkning av den personlige friheten. I Italia er de militære på plass i byene, dronene tas i bruk for å sjekke eventuelle brudd på karantenen og elektronisk personovervåking er på vei inn. Det brukes alledere digital ansiktsgjenkjenning på flyplassene, men dette kan etter hvert tas i bruk hvor som helst. Digital ID er på vei inn.

Globalismens mantra om fri flyt og åpne grenser ble plutselig snudd opp-ned. Alt snakket om personlig frihet viste seg å være null verdt.

Så enkelt kan fascismen innføres

Vi vil ikke påstå at alle disse tiltakene blir permanente. Det vil bli lempet på en del av dem. Samfunnet må jo igang igjen. Men noen av tiltakene blir permanente, og dessuten: nå har våre herskere lært seg hvordan de skal ta total kontroll over samfunnet og paralysere alt som heter klassekamp og folkelig motstand. De har fått prøvekjørt teknikkene og metodene, og de kommer til å perfeksjonere dem.

Mange har trodd at fascismen vil komme via svartskjortene, men fascismens kjerneprinsipp er ikke lærstøvler og svarte uniformer. Fascismens kjerneprinsipp er finanskapitalens uinnskrenkede diktatur. Og det har vi fått en testkjøring på.

For mens verdensøkonomien tok et fall som man må tilbake til 1929 for å finne maken til, har finanskapitalen sørget for å sikre seg nye trillioner (I USA 2000 millarder) dollar til å holde systemet gående enda en stund.

Klassekampen kommer i gang igjen

Vår leser har helt rett i at det er på høy tid å diskutere hvordan arbeiderklassen og fagbevegelsen skal «flytte fram posisjoner under og i etterkant av epidemien», men dessverre er utfordringene mye større enn som så. I første omgang handler det om å komme på fote igjen og begynne den lange kampen for å gjenvinne posisjoner vi trodde vi hadde vunnet for lenge siden. Vilkårene for kampen er blitt vesentlig verre. Massearbeidsløsheten og fattigdommen banker på døra. Felles kamp og solidaritet er viktigere enn noen gang.

Men det blir tøft, det blir vanskelig og det blir krevende. Nå viser det seg alltid at folk vil finne nye måter å kjempe på uansett hvor vanskelig situasjonen er.

Under de diktatoriske forholdene i Italia på begynnelsen av 1800-tallet oppsto det hemmelige revolusjonære selskaper som kalte seg carbonari, kullbrennerne, og møttes hos kullbrennerne eller kullhandlerne for å diskutere sine sammensvergelser. Dette la kimen til de seinere oppstandene som skulle komme i Italia. Alle som har reist i Italia vil ha vært innom en Piazza Mazzini, etter Giuseppe Mazzini. Han var en av i carbonari og ble en av lederne for den demokratiske, republikanske, revolusjonære bevegelsen i Italia.

Vi er ikke helt der ennå, men når fagbevegelsen og klassekampen skal gjenreises, må vi ikke undervurdere hvor svære oppgaver vi står overfor. Våre fiender, og da først og fremst den internasjonale finanskapitalen, er velorganisert, har enorme ressurser og vilje og evne til å bruke den makta de trenger for å opprettholde en samfunnsmodell som først og fremst er til fordel for de 0,001% som sitter med den økonomiske makta, og som gjennom det også kontrollerer den økonomiske makta.

Les: Vi er noen fordømte amatører

Nå handler det ikke lenger om klima. Dette er rå klassekamp.

I steigan.no inviterer vi til innlegg om hvordan denne kampen skal føres.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Johnny says:

    Vet ikke om jeg skal le eller gråte.
    Det er lenge siden venstresiden startet sviket mot arbeiderklassen til fordel for globalisme, multikultur og identitetspolitikk, så dette forslaget kom veldig seint.

    Alle vet det er arbeiderklassen som betaler prisen for globaliseringa, men politikere på venstresiden sier at dette har vi råd til, men disse politikerne tilhører ikke arbeiderklassen, de tilhører en eksklusiv elite, med feite lønninger, og disse svina overfører alle ulempene/kostnadene med globaliseringa til arbeiderklassen.

    Og våger noen fra arbeiderklasen å protestere, så vet man, av erfaring, hvilken retorikk venstresidens politikere bruker!

  2. runeulv says:

    Hva med å begynne med å snakke om de som jobber i butikk?

    Jeg tror ikke sammensvergelser er måten å gjenreise tilliten igjen. Åpen kildekode er tingen, hvor man sier det samme på kammerset som offentlig, for da spiller det egentlig ingen rolle hvor mye det overvåkes.

  3. Hammer says:

    Hei Jonny!
    Den stadige kampen mellom klassene vil fortsette. Kampen vil endre karakter og metoder hele tiden. Hvor dyktig den drives er avhengig av hvor kunnskapsrik arbeiderklassen er og hvor klassebevist den er. For å kunne oppnå dette nivået så må klassen inn i kamp mot borgerskapet. En slik praksis avslører motsetningene mellom klassene. For å gi kampen en riktig retning så må også klassen ledes. Det er altfor mange og sprikende politiske oppfatninger i klassen til at klassen sjøl kan lede en kamp for frigjøring fra borgerskapets lenker.
    Uansett Steigans artikkel så vil klassekampen forsette og for å unngå at det blir en evig kamp så må vi nedkjempe borgerskapet/finanskapitalen.
    :wink::sun_with_face:

  4. Kven er “sosialistane”, og kva er det som er “utriveleg” å snakke om? Historisk sett er det nett sosialistane som har teke opp dei utrivelege sakene, medan borgarskapet har nekta å ta dei på alvor. Særleg når dei nemnde sakene er skeivfordeling, utnytting av arbeidskraft, manglande tryggleik på arbeidsplassen, svikt i helsetilsynet, mangel på sosialtenester og alt anna slikt. Alt dette er det vel utriveleg å snakke om, og eg reknar med at mange som kallar seg sosialistar i dag tek opp problema ettersom velferdsordningane vert rulla tilbake og den sosiale tryggleiken er tilsvarande svekka.

  5. FMD says:

    Arbeiderklassen i Norge kommer til å fortsette å bli svakere og svakere hvis vi ikke feier for egen dør først.
    LO og alle organisasjoner tilknyttet til LO er gjennomsyret av nyliberalisme, og alle “representantene” for arbeidsfolk har så høy lønn at de kan akkumulere kapital. De tilhører simpelthen ikke arbeiderklassen.
    De fjaser rundt og spiser og drikker godt på medlemskontigenten, og reiser Norge/verden rundt og ligger på fine hotellrom. Deres levestil er ingenting annet enn dekadent.
    De er på fornavn med de dresskledde horene i NHO, og de er stor sett enige med alt de sier.
    Streik, kampvåpenet som er grunnmuren for de forholdsvis gode arbeidsforholdene i Norge blir undertrykt ved hver eneste anledning og på hvert eneste nivå i LO.
    Globalismen som så åpenbart kun har vært en katastrofe for norske arbeidsfolk, blir hyllet og tilbedt som om det motsatte skulle være tilfelle. Massseinnvandring like så.
    “Arbeiderbevegelsen” er blitt en sekt, uten noen arbeidere involvert. Bare masse patetiske alkoholikere, som er ideologisk og moralsk blinde mens de lever et liv i sus og dus.

  6. Erland says:

    Dette er klassisk leninisme - mer en hundre år gammalt tankegods. Er det gyldige dag? Gir det noe mening?

    Den perioden av tid som «arbeidernes elite» skulle lede massene etter revolusjonen, ble altså kalt «proletariatets diktatur». Dette skulle være en overgangsfase, der massene skulle opplyses og læres, og nye greier innføres for å gjøre dette mulig; bedre kår for arbeidere og kvinner og bønder og alle i lavklassene, som for eksempel kortere arbeidstid og brød på bordet, men også opplysning om hva som faktisk hadde gjort lavklassene undertrykte, og hvorfor det ikke trengte å være slik. Så det var en del som skulle på plass for at det kommunistiske idealsamfunnet kunne realiseres, i for eksempel Russland for hundre år siden.

    Så hvordan er det i dag? Mye er likt, og noe er forskjellig. Det som er likt er selvfølgelig at arbeiderklassen holder overklassene rike, som maur i tua rundt dronninga som lever sitt priviligerte liv med sitt hoff. Det som er forskjellig er, eller burde være, at arbeiderklassen er mer opplyst nå. Alle kan lese og skrive (hvis vi holder oss til vestlige land), alle har «alt» tilgjengelig ved et lite tastetrykk. Media er ikke så ensrettet, selv ikke MSM. For hundre år siden var det mye mer sensur i MSM. Alternative «media» fantes nok, men ofte dreide dette seg om pamfletter som ikke nådde så mange, og dessuten beregnet på de som i utgangspunktet var leseføre og opplyste. Uvitenheten var massiv. Russland var antagelig det stedet på jorden et kommunistisk eksperiment vanskeligst kunne lykkes - med sin analfabetisme, dype ortodokse tro osv. Etter de flestes mening gikk det heller ikke bra.

    Så det kan kanskje hende det er større muligheter i dag? (Nå glemmer jeg Russland og tenker på oss, for å gjøre det enklere). Vi har «all informasjon» tilgjengelig på nett. Stadig flere stemmer på partier som er «anti-elite». Tendensen er der i Norge, men er først og fremst tydelig i USA og EU. Dette er en tendens som har gått over flere år nå. Så det ser ut til at utgangspunktet for en revolt eller samfunnsomveltning, er bedre enn på mange tiår. Og nå, våren 2020, har kapitalismen og globalismen en nedtur som kan være den største krisen på nesten hundre år. Nedstengning av samfunn fører til skyhøy arbeidsløshet. Panikken er stor i rike land, mens det selvfølgelig er de fattigste landene som vill bli rammet hardest. Slik det alltid er.

    Det er nok mange ihuga kommunister som håper at denne nye situasjonen kan være en kime til å få på plass en bedre og mye mer rettferdig verden, kanskje en kommunistisk verden. Men hvordan skal det skje? Det er det store spørsmålet! FOR; Jeg kan ikke se at det i dag eksisterer en tydelig ideologisk stemme som skjærer igjennom støyen ved å si ; Dette skal vi gjøre! Dette skal vi klare! Det finnes tusenvis av sånne stemmer riktignok, men det er ingen samlet front.

    Du kjenner meg Hammer, jeg har prøvd å drite deg ut før, for jeg er ikke akkurat klassisk kommunist. Men poenget med dette innlegget er faktisk å gi deg rett. Rett i at vi faktisk må ha en elite med autoritet, for at noe revolusjonerende skal skje.

    Det er sagt mye forskjellig om sosialistene og venstresida de siste 30 årene. Jeg kaller meg sosialdemokrat, men jeg hører hjemme i «Rødt». I min ungdom var jeg «anarkist». Det høres så tannløst ut med «sosialdemokrat». Men jeg mener at AP ikke har vært ekte sosialdemokrater etter 30-åra. De kuppa bare begrepet. Revolusjonær kommunist har jeg allikevel aldri vært. Så hvorfor er jeg enig med deg i at vi trenger en elite?

    Det er vanskelig å si. Jeg hadde en intensjon om at jeg skulle gi et svar på det, det var en tanke jeg hadde før jeg begynte å skrive dette nå. Det eneste jeg kan si er at jeg synes venstresida framstår som fragmentert og svekka. Så vi trenger tydelige stemmer.

    Noen andre som har synspunkter om dette?

  7. tjatta says:

    Men da hadde han jo rett. Denne dokumentaren er meget overbevisende. Det kan faktisk bety at han også hadde rett om minestronesuppe og fisjonsenergi også. Beklager Kjell

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

30 flere kommentarer

Deltakere