Den nye retningen til fransk imperialisme i Afrika

1
Frankrike fører nye kolonikriger i Afrika, som her i Mali. Foto: Shutterstock

Kunngjøringen, med en enkel pressemelding datert 2. februar 2020, om å sende 600 ekstra franske soldater til Sahel (og dermed øke styrkene i «Operasjon Barkhane» til 5100 soldater) har ført til lite debatt og enda mindre opposisjon. Ingen militante initiativ fulgte denne kunngjøringen.[…] Vi er derfor i en situasjon med «fordømmelse uten handling», samtidig som demonstrasjoner i flere land i regionen krever at franske tropper må forlate regionen.


Denne artikkelen av Saïd Bouamama er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Saïd Bouamama (f.1958) er en sosiolog, bosatt i Frankrike. Han er av algirsk familie og har engasjert seg som politisk aktivist og skribent.

Vestlig militær tilstedeværelse i Afrika

Operasjon Barkhane er bare ett aspekt av den franske militære tilstedeværelsen på det afrikanske kontinent. Den kommer i tillegg til og forsterker systemet av franske permanente militærbaser. Offisielt er det fire baser, for en styrke på 3000 soldater (i Djibouti, Abidjan, Libreville og Dakar). Imidlertid bør man legge til soldatene stasjonert på de franske øyene Réunion og Mayotte i Det indiske hav, med en styrke på 1900 mann. De permanente basene og de «midlertidige» basene (en stadig mer varig midlertidighet i tilfellet Barkhane) under «eksterne operasjoner» danner et belte over kontinentet, fra Sahel til Afrikas horn. Det er dermed nesten 10.000 franske soldater permanent til stede på kontinentet, noe som gjør Frankrike til landet som nå har det største antallet permanent stasjonerte soldater i Afrika. Nå slipper bare Sør-Afrika og Nord-Afrika unna dette nettet.

Til disse tallene er det også nødvendig å legge til den militær tilstedeværelsen fra de andre landene i Den europeiske union, som ikke er mindre permanent selv om den er «begrenset». Som oftest tar europeisk militær intervensjon form av hjelp til finansieringen av militære operasjoner utført av Frankrike. Imidlertid kan støtten også føre til direkte militær intervensjon, som under «ARTEMIS»-operasjonen i Den demokratiske republikken Kongo i 2003, der soldater fra «Tyskland, Østerrike, Belgia, Kypros, Spania, Hellas, Holland, Ungarn, Irland, Italia, Portugal, Storbritannia og Sverige [iii]» var til med. Disse europeiske militære intervensjonene skjer under fransk samordning: «Frankrike, den mest innvolverte, tar på seg rollen som ledernasjon [iv] », forklarer historikeren Martine Cuttier. Paris blir dermed en underleverandør for europeisk militær intervensjon og den franske hæren en leiesoldat-hær.

Den amerikanske militære tilstedeværelsen på kontinentet ligger ikke tilbake. I hjertet av det amerikanske systemet er basen i Djibouti, med en styrke på 4000, beregnet på å dekke operasjoner i både Afrika og Midtøsten. Basen er ikke den eneste. «USA har totalt 34 militære steder, fordelt mellom 14 hovedbaser og 20 leirer og utposter [v]» oppsummerer magasinet Tribune Afrique 3. desember 2018. Det skjer under ledelse av AFRICOM (USAs militærhovedkvarter for Afrika) som befinner seg i den tyske byen Stuttgart. Dette militære nettverket «tillater fremskutte enheter å gi operativ fleksibilitet og rask respons på kriser som involverer personell eller amerikanske interesser» [vi] oppsummerer Thomas Waldhauser, sjef for AFRICOM.

Omfanget av den vestlige militære tilstedeværelsen på kontinentet er uten sammenligning med de andre stormaktene. Russland har ingen militærbase i Afrika og Kina bare én, i Djibouti. Den åpnet i 2017 og har 400 soldater. Da de sammenlignet den amerikanske, russiske og kinesiske tilstedeværelsen, oppsummerer en studie av tankesmia IFRI som følger:

…Afrika var en geopolitisk innsats under den kalde krigen, og dukker opp igjen i dag som et viktig område for strategisk konkurranse, der det tiltrekker seg store ikke-europeiske makter som USA, Kina og Russland. De søker å sikre sin tilgang til det afrikanske teateret gjennom finansiering og diplomatiske avtaler, bygging av logistikkbaser og utøvelse av soft power. De gjennomfører også militære operasjoner der. De er omfattende og preget av maktbruk . USA er fremfor alt engasjert i terrorbekjempelse i Afrika. Kina på sin side fokuserer på fredsbevarende operasjoner og evakuering av borgere i tilfelle kriser. Russland er fremdeles begrenset til rådgivende aktiviteter [vii].

Vi må selvfølgelig legge Den europeiske union (og «ledernasjonen» Frankrike) til denne «strategiske konkurransen» i Afrika. Uforholdsmessigheten i den militære tilstedeværelsen mellom de forskjellige maktene, understreker at den vestlige militære strategien ikke er et svar på en russisk eller kinesisk militærstrategi, som under den såkalte «kalde krigen». Militærstrategien ser derfor ut til å være et svar på utviklingen av den russiske og kinesiske økonomiske tilstedeværelsen. Slik forklarer Trumps rådgiver for nasjonal sikkerhet, John Bolton, motivasjonen bak USAs strategi i Afrika: «Den meget utnyttende praksisen til Kina og Russland bremser den økonomiske veksten i Afrika, truer afrikanske lands uavhengighet, hemmer amerikanske investeringer og forstyrrer amerikanske militære operasjoner. De utgjør en reell trussel mot våre nasjonale sikkerhetsinteresser [viii].»

«franske» områder i Afrika

Som den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz en gang sa: «Krig er ikke annet enn videreføring av politikk med andre midler» [ix].

De økonomiske interessene til franske multinasjonale selskaper i Afrika

Clausewitzs berømte læresetning fremhever det feilaktige ved å definere imperialisme bare fra en militær synsvinkel. Imperialisme er først og fremst en økonomisk virkelighet før den er en militær praksis. Økonomien er det materielle grunnlaget og den sanne årsakssammenhengen bak den andre. Fransk militærstrategi i Afrika er gjenstand for en offisiell drøftelse om begrunnelse og legitimitet, som eksplisitt nevner målet om å forsvare franske økonomiske interesser. Denne strategien er definert i to «meldinger om forsvar og nasjonal sikkerhet» datert henholdsvis 2008 og 2013. Hvitboka fra 2008 insisterer på de internasjonale spenningene knyttet til «strategiske forsyninger» og «økningen i konkurransen med de framvoksende landene» på et kontinent med store mengder «strategiske råvarer og energiressurser» som utgjør «vitale rikdommer for verdensøkonomien [x]». Dette dokumentet kunngjør umiskjennelig den umiddelbare og varige intensiveringen av militære intervensjoner i Afrika: «Afrika vil komme først i vår forebyggingsstrategi de neste femten årene» [xi]. Siden den gang har vi hatt intervensjonene Libya, Elfenbenskysten, Mali, Sentral-Afrika og nå alle landene i Sahel.

Den andre meldingen, fra 2013, presenterer en «positiv» vurdering av denne offensive strategien, som ble oppdatert i 2017 i et dokument med tittelen «Strategisk gjennomgang av forsvaret og nasjonal sikkerhet». I tillegg til målet om å øke forsvarsinnsatsen til 2% av nasjonalproduktet innen 2025, insisterer dette siste dokumentet på produksjon av en «nasjonalt samhørighet»  (spesielt blandt ungdommen) og på behovet for å støtte våpenindustrien. Det første punktet er direkte knyttet til etablering av en «obligatorisk allmenn nasjonal tjeneste», selv knyttet til skapingen av en «nasjonal samhørighet» som gjør det mulig å føre krigene man ser for seg: «Nasjonal samhørighet er en betingelse for legitimiteten av hærenes handlinger til støtte for Nasjonen i beslutninger om bruk av makt. Denne samhørigheten blir i dag konfrontert med spredningen av ideologier som skaper tvil rundt republikkens verdier og prinsipper. […] På dette området spiller hæren en sosialiserende rolle, gjennom sin rekruttering, men også gjennom systemene den deltar i (Nasjonalgarden, frivillig militærtjeneste…)» [xii]. I tillegg ønsker strategidokumentet en styrking av det «industrielle og teknologiske forsvars-grunnlaget» (BITD) som argumenteres som følger:

Det franske forsvarsindustrielle og teknologiske grunnlaget (BITD) er sammensatt av et dusin store globale konsern og nesten 4000 små og mellomstore selskaper, og representerer i 2017 mer enn 200.000 arbeidsplasser i Frankrike, de fleste av dem svært tekniske og vanskelige å flytte, med stor positiv innvirkning på handelsbalansen (mer enn 6 milliarder euro i 2016). De er supplert med et sett statlige ressurser og ferdigheter (forskningsorganisasjoner, kompetansesentre og testing, byråer osv.). […] BITD må støttes og vedlikeholdes på alle nivåer (oppstart, små, mellomstore og store konsern). Denne støtten tar form av langsiktig forsknings- og investeringspolitikk, samarbeid, eksportstøtte, anskaffelser og beskyttelse mot utenlandske investeringer [xiii].

.

Det handler derfor om å forberede nye militære intervensjoner ved å samle det materielle grunnlaget (styrking av det militærindustrielle komplekset) og det ideologiske («allmenn nasjonal verneplikt» og mer generelt sett propaganda om «nasjonal samhørighet» og forsvar av «republikkens verdier»). Denne militære forberedelsen og de fremtidige krigene som den varsler, står til tjeneste for interessene til franske multinasjonale selskaper. Deres monopolposisjoner er arvet fra historien, men er allerede redusert av fremveksten av nye internasjonale aktører («fremvoksende» land, spesielt Kina). Uten å være uttømmende, er det verdt nevne noen av disse store konsernene som våre styrker forsvarer i Afrika:

Mange av tungvekterne på børsen (CAC 40) og de største formuene i Frankrike har utviklet blomstrende (noen ganger nesten monopolistiske) aktiviteter i Afrika: Bernard Arnaut (LVMH), Bouygues, Bolloré, Pinault (CFAO til det nylig ble solgt i juli til den japanske gruppen Toyota Tsusho Corporation, TTC, et datterselskap av Toyota-gruppen), Seillière (Bureau Veritas), Jacques Saadé (CMA-CGM), Romain Zaleski (Eramet), Lafarge, oljeselskapet Total, Technip, Vinci, vannselskapet Véolia, banken BNP Paribas, Natixis, Crédit Agricole, Alcatel, Accor, Gaz de France, Michelin, Alstom, Air France, KLM … Denne listen er ikke uttømmende, og man bør legge til våpenselskaper og enkelte andre konsern, spesielt i matindustrien med f.eks. konsernene Castel og Compagnie Fruitière. Og generelt bekrefter rapportene fra CIAN (det franske handelsrådet for Afrika) det hvert år: til tross for den økte internasjonale konkurransen, er det et stadig sterkere forhold til Afrika [xiv].

Disse store selskapene var de som tjente mest på privatiseringen av offentlige tjenester som ble pålagt av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken på 1990-tallet, såkalt strukturtilpasning. Det var for eksempel selskapet Lyonnaise des Eaux som porfitterte på privatiseringen av vannet i Togo, og Bolloré-gruppen som arvet containerterminalen på havna i Lomé. I Kamerun arvet den samme Bolloré-gruppen havnetrafikken i Doula og utnyttelsen av jernbanen. Selskapet Bouygues er nå til stede i produksjon og distribusjon av vann i Elfenbenskysten og Senegal og bygging og vedlikehold av transportinfrastruktur. Selskapet Orange dominerer mobiltelefoni i de fleste vestafrikanske land. Vann, strøm, jernbane, havner, telefoni, etc: Utrenskningen som skjedde under denne strukturelle tilpasningen og privatiseringen av offentlige tjenester har ført til at franske multinasjonale selskaper har fått tilgang til nye, meget lukrativ «ufortjent inntekt».

Gruvedrift og energiressurser er den andre ufortjente inntekten til våre multinasjonale selskaper beskyttet av den franske hæren. Samtlige av de multinasjonale olje og gass- og gruveselskapene i Frankrike utvikler sin tilstedeværelse i utnyttelsen av kontinentets ressurser. Oljeselskapet Total henter for eksempel en tredjedel av sin olje og gass fra kontinentet. Technip, et annet oljeselskap, er sterkt til stede i nigeriansk petrokjemi. I stålindustrien dominerer Eramet i Gabon, med produksjon av mangan-legeringer. Orano (tidligere Areva) utnytter urangruvene i Niger, men også i Sør-Afrika. Den systematiske ødeleggelsen av statlige selskaper som ble etablert da landene ble uavhengige, gjenspeiles overalt i den direkte etableringen av multinasjonale selskaper i disse strategiske sektorene.

Franske styrker i Afrika (2014)

Jordbruksindustrien, som i løpet av kolonitiden og de første tiårene etter uavhengigheten var en kilde til enorm fortjeneste, er fortsatt den tredje «ufortjente inntekten» til franske multinasjonale selskaper i Afrika. Selskapet Géocoton er sterkt tilstede i produksjon av bomull i alle Sahel-landene. Bolloré drifter palmeolje-plantasjer i Kamerun. Rougier utnytter to millioner hektar skog i Kamerun, Kongo og Gabon, til produksjon av kryssfiner.

Plassen til franske multinasjonale selskaper oppsummeres som følger av økonomen Jean Roch: «Frankrikes markedsandel sør for Sahara utgjør 8% (mot 4% av verdensmarkedet) og overstiger 15% i regionen som bruker CFA-francen, som er betydelig. Til tross for vanskeligheter med omstrukturering, okkuperer franske selskaper noen av de mest lønnsomme sektorene i økonomiene i Afrika sør for Sahara» [xv]. De tre «ufortjente inntektene» som er nevnt ovenfor, forklarer den sterke franske militære tilstedeværelsen og mangedoblingen av de militære intervensjonene. Også i Afrika er krig videreføring av politikk med andre midler. Dette er desto mer treffende, siden Kina tilbyr bedre avtalevilkår og dermed konkurrerer med det franske beskyttede markedet. En del av logikken bak fransk imperialisme på kontinentet, er å opprettholde med makt, destabilisering og sikkerhetsavhengighet det som ikke lenger kan oppnås ved «fri konkurranse».

Sjokkdoktrinen

Den maliske historikeren Doulaye Konaté stiller spørsmål ved den tilsynelatende langvarigheten av den «maliske krisen» og den franske militære intervensjonen den utløste. Han presiserer at «den som kontrollerer Mali kontrollerer store deler av Afrika»[xvi]. Åtte år etter sammenbruddet i Libya, særlig takket være den franske militære intervensjonen, er hele Sahel nå destabilisert. Barkhanes militære tilstedeværelse har ikke forbedret sikkerhetssituasjonen. Denne «usikkerheten» brukes så som en begrunnelse for forlengelsen av «Barkhane» på ubestemt tid. Det er derfor ikke overraskende at flere og flere stemmer nå høres i Afrika som setter spørsmålstegn ved Barkhanes virkelige «krigsmål»: å redde Sahel fra den «jihadistiske» trusselen, eller for å forsvare den franske imperialismens økonomiske og geopolitiske interesser i landet?

Disse to krigsmålene kan virke tilsynelatende ganske like, men er i virkeligheten strukturelt forskjellige. Det første skjer faktisk ved å styrke afrikanske stater. Det andre skjer ved deres svekkelse og fortsatte økonomiske og militære avhengighet av den tidligere kolonimakten. Svekkelsen av afrikanske stater er det materielle grunnlaget som skaper vilkårene for utviklingen for «jihadistisk» destabilisering. Den er resultatet av helheten av nykolonial økonomisk politikk. Fra strukturtilpasning til økonomiske partnerskapsavtaler og CFA-francen, konvergerer disse sakene til en ødeleggelse av den statlige evnen til å sikre et minimum av utdannelse, infrastruktur og økonomisk velstand i hele regioner i hvert land. De skaper i hver av disse nasjonene et skille mellom et «nyttig land» og et forsømt «ubrukelig land».

Fra demonstrasjonen i Bamako i Mali som krevde de franske styrkene ut av landet. Foto: EyeGambia

Å opprettholde en permanent, men «kontrollerbar» grad av ustabilitet gjør det mulig både å opprettholde den økonomiske utnyttelsen av «nyttige områder» og å rettferdiggjøre en permanent utenlandsk militær tilstedeværelse. Økonomen og aktivisten ournalisten Naomi Klein [xvii] dokumenterte omfattende for mer enn ti år siden denne «sjokkdoktrinen», som består i å bruke de «psykologiske sjokkene» forårsaket av katastrofer (naturlige eller menneskeskapte) for å rettferdiggjøre politikk som ellers ville bli avvist. Kritikk av denne strategien skjer mer og mer hyppig i den afrikanske opinionen. Men denne kritikken er nesten ikke-eksisterende her hjemme, av frykt for å bli stigmatisert politisk som «konspirasjonsteoretiker» . Denne frykten har i nylig fortid i verste fall ført til en støtte til krigen i Libya og i beste fall, en stilltiende godtakelse av den. I dag fører denne frykten til fravær av anti-imperialistiske bevegelser og protester, akkurat i det øyeblikk den franske staten gjenopptar en aggressiv strategi for å bevare sine interesser i Afrika. Denne frykten er derfor en del av den omfattende ideologiske prosessen som tar sikte på å produsere «samhørigheten» som den franske staten trenger for å utføre sin militære intervensjon, det vil si å produsere samtykke til krig. Etableringen av en allmenn nasjonal verneplikt forsterker denne ideologiske strukturen for produksjon av samtykke.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Bloggen til Saïd Bouamama finnes her.

Fotnoter:

[i] Jean-Luc Mélenchon, De nouveau, à propos du Mali, https://melenchon.fr/2019/11/29/de-nouveau-a-propos-du-mali/, consulté le 18 février 2020 à 8 h 45.

[ii] « Mali : Un drame qui souligne combien la réponse militaire est lourde de dangers », http://international.pcf.fr/113560, consulté le 18 février 2020 à 8 h 55.

[iii] Martine Cuttier, Bilan de la présence militaire européenne en Afrique subsaharienne, 2000-2010, Res Militaris, volume 2, n° 2, Printemps-Hivers 2012, p. 17.

[iv] Ibid., p. 17.

[v] Ibrahima Bayo, La carte militaire africaine des Etats-Unis dévoilées, Tribune Afrique du 3 décembre 2018.

[vi] Ibid.

[vii] Aline Leboeuf, La compétition stratégique en Afrique. Approches militaires américaines, chinoises et russe, Focus Stratégique, n° 91, IFRI, août 2019, p. 5.

[viii] John R. Bolton, «Remarks by National Security Advisor Ambassador John R. Bolton on The Trump Administration’s New Africa Strategy», Maison Blanche, 13 décembre 2018, https://www.whitehouse.gov/briefings-statements/remarks-national-security-advisor-ambassador-john-r-bolton-trump-administrations-new-africa-strategy/, consulté le 18 février 2020 à 11 h 55.

[ix] Carl von Clausewitz, De la guerre, livre 1, Minuit, Paris, 1955, p. 703.

[x] Défense et sécurité nationale : Le livre blanc, Paris, La Documentation française/Odile Jacob, 2008, chapitre 1, pp. 19-42.

[xi] Ibid., chapitre 2, pp. 43-61.

[xii] Revue stratégique de défense et de sécurité nationale 2017, Bureau des éditions, Paris, Octobre 2017, p. 57.

[xiii] Ibid., p. 66.

[xiv] Thomas Noirot, Les entreprises françaises en Afrique. Pillage contre transparence, Outre-Terre, n° 33-34, 2012, p. 540.

[xv] Jean Roch, La place des entreprises françaises en Afrique subsaharienne, https://www.afrique-demain.org/economie-140-place-des-entreprises-francaises-en-afrique-subsaharienne, consulté le 25 février 2020 à 12 h 00.

[xvi] Doulaye Kounaté, dans le documentaire de Bob Coen et Éric Nadler : « guerre de l’ombre au Sahara », Arte France/Crescendo Films, 2014.

[xvii] Naomi Klein, La stratégie du choc. La montée d’un capitalisme du désastre, Actes Sud, Paris, 2008.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Droner = assassinations = nazisme
    Det tyske navnet var “Einsatzgruppen”
    Komplett ulovlig virksomhet
    USA innrømmer ikke at de har dronebaser i Afrika eller Saudi-Arabia

    Slike droner kan sendes til haag for å bli hengt … eller man må sende programmererne og operatørene til Haag for summarisk henging

    Risikerer å bli hengt

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere