oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Diskusjonen mellom Benny Andersson og meg begynte som en diskusjon om klima, men i sine to siste innlegg kommer han med vurderinger og standpunkter som viser at våre uenigheter i enda større grad dreier seg om klasseanalysen, analysen av imperialismen i dag og til forskning, blant annet. Dette er viktige diskusjoner, og jeg har en historisk stor respekt for organisasjonen Clarté som Andersson kommer fra. Min politiske ungdomstid rundt 1967–68 ble sterkt preget av møter med Clarté og lesing av deres publikasjoner. Jeg er også arvelig belastet siden min far var medlem av det norske Clarté på 1930-tallet.
Tidligere artikler i denne diskusjonen:
Benny Andersson: Steigan flörtar med klimatkrisförnekarna
Pål Steigan: Benny Andersson, klima, kapital og klassekamp
Pål Steigan: Benny Andersson – klima, forskning, og kampen for nasjonal sjølråderett.
Benny Andersson: Ska vi sluta bekämpa fossilkapitalet?
Benny Andersson: Är klimatkrisförnekarna vår tids hjältar?
Jeg hadde derfor store forventninger til en meningsbrytning med Andersson, men dessverre ble jeg skuffet. Ikke fordi vi er uenige, for det ligger i sakens natur; «marxismen er en krangleisme», som min gode venn Tron Øgrim sa. Meningsbrytning er nødvendig og sunt. Vi kan lære mye av å diskutere med folk vi er uenige med. Skuffelsen går mer på at Andersson er så slapp og så upresis i sin polemikk. Han siterer ikke meg når han polemiserer, noe som gjøre det mulig for ham å feiltolke meg flere ganger. Han oppgir ingen kilder, og siterer knapt noen andre. Han klarer å forveksle fondsselskapet BlackRock med investeringsselskapet Blackstone Group. Jeg går med på at det er slurv, og at det ikke skal legges så mye vekt på, dessuten er BlackRock en storaksjonær i Blackstone. Men det er karakteristisk for Anderssons metode. Dessverre.
Klimakrisa og klassekampen
Her er ett av Anderssons feiltrinn og logiske brister:
«Klimatkrisen påstås ha ändrat karaktär och tjänar numera främst som en täckmantel, eller ”chockdoktrin”, för det globala storkapitalets försök att undergräva vårt nationella oberoende, demokrati och välfärd.”
Nei. Andersson vil ikke finne det standpunktet noe sted hos meg. Det er ikke klimakrisa som har endret karakter til å tjene som et skalkesjul. Det er tvert om den globale finanskapitalen som utnytter klimakrisa som en sjokkdoktrine til å sikre seg mer makt. En intellektuell av Anderssons format bør kunne se forskjell på det. Men dermed blir resten av hans polemikk også feilslått.
«Steigans påståenden undergräver den insikt om klimatkrisens allvar som han inledningsvis försäkrar att han fortfarande tror på.”
Poenget som Andersson dessverre later til å ikke ha forstått er at finansfyrstene utnytter den velbegrunnede frykten for klimakrisa for sine egne klassemessige formål, kort sagt til å skaffe seg tilgang til enorme mengder offentlig kapital og øke mulighetene for å skaffe seg maksimalprofitt.
” Därför är det bara logiskt när Steigan påstår att det är fel (slår in öppna dörrar) att fortsätta prioritera kampen mot klimatkrisförnekarna och deras uppbackare bland kapitalister och politiker.”
Hadde Andersson bare vært i stand til å sitere, ville man ha sett hvor feil dette blir. Hvor skriver jeg om ”kampen mot klimatkrisförnekarna”? Anderssons omtale av mine standpunkter til klimakrisa er så feilaktige og forvrengte at det har liten hensikt å gå inn på dem. Stort sett mener jeg ikke det Andersson hevder at jeg mener.
Det jeg skriver med store bokstaver er at det nå pågår en brutal klassekamp der ”klima” brukes som slegge av finanskapitalen mot folk og nasjoner over hele verden. I Anderssons verden er det som om det finnes en «klimakamp» som er uavhengig av og til dels over klassekampen, mens det i virkeligheten er slik at «klima» er et felt som er gjenstand for et voldsom klassekamp.
Hva skal man mene om Greta Thunbergs krav?
Andersson hyller «miljörörelsens portalfigur” og sier at jeg har kalt Greta Thunberg ”en nyttig idiot”, hvilket jeg ikke har, og sier at jeg feiltolker henne. Men han viser henne ikke så stor respekt at han siterer Thunbergs egne ord. Hvis man leser hennes tale på World Economic Forum så går hun jo i rette med dem som bare hyller henne, men ikke hører hva hun sier. Det er ganske patroniserende å ikke ta hensyn til hva Thunberg sjøl sier:
«Vi krever at deltakerne på årets World Economic Forum fra alle selskaper, banker, institusjoner og myndigheter:
Stans umiddelbart alle investeringer i leting og utvinning av fossilt brensel.
Slutt alle subsidier til fossilt brensel umiddelbart.
Og umiddelbart og fullstendig trekke seg ut av fossil energi.
Vi vil ikke at disse tingene skal gjøres innen 2050, 2030 eller til og med 2021, vi vil at dette skal gjøres nå.»
Thunberg krever altså at selskaper og land skal trekke seg fullstendig ut av fossil energi nå, i 2020, og hun insisterer på at vi skal ta henne alvorlig. Det gjør jeg, og jeg sier igjen at dette kravet er den rene galimatias. Eller mener Andersson at dette kan la seg gjøre uten av verdens produksjonssystem bryter sammen? Eller tar han ikke Thunbergs uttalelse på alvor?
Jeg har forholdt meg til Thunbergs egne ord, mens Andersson ikke siterer henne en eneste gang. Derimot kommer han helt irrelevant med Heartland Institute og en nittenåring som de bygger opp, som om det har noe som helst med diskusjonen å gjøre. La oss diskutere Thunbergs krav og klargjøre hva vi mener om dem.
Klasseanalysen på soptippen
I alt mitt arbeid baserer jeg meg på å analysere klasser og klasseinteresser. Jeg trodde også det ville være hovedmetoden for en clartéist som Andersson, men nei.
”Även om en och samma person skulle äga och kontrollera alla storbolag på jordens yta och med den ena handen försöka tjäna storkovan på kol, gas och olja, och med den andra på tex vindkraft, måste vi rikta huvudslaget mot fossilindustrin och dess förehavanden och förespråkare om vi ska bekämpa klimatkrisen.”
Andersson fornekter her betydninga av eierskap, noe som har lite med marxismen å gjøre. I verket Imperialismen gjorde Lenin en ypperlig analyse nettopp av eierskap, og det er hans metode jeg har brukt i mine arbeider. Andersson gir et inntrykk av at man kan operere med fossilindustrien som en maktfaktor uavhengig av finanskapitalen. Det kan man ikke.
Finanskapitalens rolle i imperialismens epoke
Allerede i Imperialismen viste Vladimir Iljitsj Lenin i sin tid til ”Bankkapitalets sammansmältning med industrikapitalet och uppkomsten av en finansoligarki på grundval av detta «finanskapital».» Og han skriver om at «Finanskapitalets övervikt gentemot kapitalets alla övriga former innebär rentierens och finansoligarkins herravälde…»
Lenin påviste dette konkret for sin tid. Vi har på steigan.no dokumentert at i vår tid, 100 år etter Lenin, har denne finanskapitalens kontroll over alle industrisektorer blitt enda mer total. Å stille opp «fossilindustrien» som en fristilt kapital og liksom kjempe mot den, er en fullstendig feil framstilling av finanskapitalen og imperialismen i vår tid. Finanskapitalen eier fossilindustrien med hud og hår.
Som en versting blant «fossilindustrien» nevner Andersson Exxon. Men hvem eier Exxon? De tre største aksjonære er «de vanlige mistenkte» Vanguard, State Street og BlackRock. De eier til sammen 20 prosent og de tre eier samtidig store aksjeposter i hverandre. Å innbille seg at Exxon handler som sjølstendig aktør uten hensyn til eiernes kontroll, vil være ganske absurd.
Og det er ikke slik som man kan få inntrykk av fra Andersson at dette med akkurat disse tre selskapenes rolle er noe jeg nærmest bare har funnet på. Det er bygd på den store vitenskapelige studien fra forskere ved ETH Zürich i Sveits som gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Les rapporten her. (pdf)
Dessuten bygger jeg på arbeidene til forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.
Det britiske tidsskriftet The Economist har kommet til en konklusjon som er på linje med min. Dette er omtalt i artikkelen Blunt elbows fra 2017. Economist peker på at BlackRock, State Street og Vanguard har krysseierskapskontroll i de største bankene i USA.
I tillegg har jeg gjort egne studier, som er publisert i et stort antall artikler på steigan.no.
Og hvem leder BlackRock? Jo ingen andre enn den klimafrelste Larry Fink, som i et brev til topplederne i alle selskaper der BlackRock har en eierpost, sier at BlackRock vil straffe de selskapene som ikke lystrer BlackRocks oppfatning av hva som er «klimavennlig».
Andersson avviser min analyse ved å skrive at
«Det är ju helt uppenbart att det som storbolagen och inte minst fossilindustrin i dagens värld faktiskt gör och fortsätter att planera för ofta och på väsentliga punkter strider mot vad andra storbolag gör och planerar.”
Nå har Larry Fink gitt selskapene ordre om å følge BlackRocks taktstokk, i motstatt fall vil det gå dem ille. I brevet A Fundamental Reshaping of Finance skriver Fink:
«BlackRock har samarbeidet med selskaper i flere år om deres fremgang mot TCFD-(Task Force on Climate-related Financial Disclosures) og SASB-justert (Sustainability Accounting Standards Board) rapportering. I år ber vi selskapene vi investerer i på vegne av våre kunder om å:
(1) publisere en avsløring i tråd med bransjespesifikke SASB-retningslinjer innen årsskiftet, hvis du ikke allerede har gjort det, eller avdekke lignende sett med data på en måte som er relevant for din spesielle virksomhet; og
(2) avdekke klimarelaterte risikoer i tråd med TCFDs anbefalinger, hvis du ikke allerede har gjort det. Dette bør inkludere planen din for å operere under et scenario der Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til mindre enn to grader er fullt ut realisert, slik det kommer til uttrykk i TCFD-retningslinjene.»
Fink utroper seg altså til finanskapitalens keiser og utsteder dekreter til alle selskaper der BlackRock har eierinteresser, og det er de fleste av dem som betyr noe. Hvis direktørene ikke lystrer vil selskapet deres neppe få kreditt, og de risikerer også å bli straffet.
Andersson klarer ikke å ta inn over seg hva dette betyr, og siden hans hovedfiende er «fossilindustrien» må han jo straks alliere seg med denne «klimavennlige» «borgarklassens ledande miljöreformist», et uttrykk han brukte i den første artikkelen.
Nå er det riktignok slik som Andersson skriver at det pumpes store mengder kapital inn i fortsatt oljeproduksjon og leting. Det skjer ganske enkelt fordi om lag 85% av verdens energiforsyning kommer fra olje, kull og gass. Så lenge det er etterspørsel etter fossil energi vil det bli investert i den og den vil bli produsert.
Ultraimperialismen
Andersson skriver at jeg sprer «myter om ett statslöst globalt finanskapital som samarbetar och konspirerar för att ta kontroll över hela världen”. Det må være lenge siden han har lest Lenin, for var det noe han dokumenterte i Imperialismen så var det at finanskapitalen og de største industrikonglomeratene dannet ”Internationella monopolistiska sammanslutningar av kapitalister, vilka delar världen mellan sig.»
Andersson kritiserer meg for å ha lansert «en myte om en statsløs global finanskapital». Nå har ikke jeg drøftet forholdet mellom finanskapitalen og de ulike statene. Det skal jeg gjøre en gang. Jeg har stort sett begrenset meg til å studere den vestlige, USA-dominerte kapitalismen. Men allerede Lenin pekte på at «Finanskapitalets övervikt gentemot kapitalets alla övriga former innebär rentierens och finansoligarkins herravälde, innebär att några få stater, vilka besitter finansiell «makt», utsöndrar sig från de övriga.» Overstatlig finanskapitalistisk kontroll var et faktum for over hundre år siden. I dag er dette finanskapitalens herredømme mye mer omfattende enn da, slik jeg allerede har påvist.
Andersson mener at jeg nærmer meg Karl Kautskys idé om ultraimperialismen. ”Det vill säga, en imperialism där ägarkoncentrationen drivits så långt att ett litet antal storföretag lagt konkurrensen åt sidan och samarbetar för att ta kontroll över hela jordklotet. Två år senare utbröt det första världskriget.”
Det har jo ingenting med saken å gjøre. Jeg har siden Sovjetunionens sammenbrudd tvert om pekt på at rivalisering om territorium, handelsruter og ressurser har ført til krig og vil føre til krig, og når jeg peker på den ekstreme maktkonsentrasjonen rundt de vanlige mistenkte, så betyr det ikke at jeg sier at de omfatter all kapital i verden. Den russiske og den kinesiske, og til dels den japanske og koreanske kapitalen er i større eller mindre grad helt egne operatører.
Det jeg får ut av Benny Anderssons første artikkel er at han ikke skjønner omfanget, bredden og dybden i finanskapitalens globale klassekamp mot folk og nasjoner over hele verden. Han opererer med en fullstendig utdatert klasseanalyse, som var utdatert da Lenin skrev Imperialismen. Han opererer med et skille mellom fossilkapitalen og annen kapital, som er fiktivt og som ikke stemmer med de faktiske eierforholdene i dagens imperialistiske samfunn.
Jeg skal også kommentere del to av Benny Anderssons kritikk, men det får drøye noen dager. Leserne har krav på å også få annet lesestoff.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
