oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
I flere uker dominerte NAV-skandalen nyhetsbildet. Hvordan hadde man feiltolket EØS’ regelverk? Det viktigste spørsmålet ble omgått: Skal norske lover bli underlagt utenlandske organer? Nå fikk vi nye uker med avledende polemikk.
For et par uker siden kunngjorde FrPs justis- og innvandringsminister at 200 flyktninger fra Syria og 600 fra Rwanda skal bosettes i Norge. Siv Jensen truet da ikke med å gå ut av regjeringen. To uker senere var landets sikkerhet truet, og det på grunn av at én angivelig IS-kvinne med norsk statsborgerskap er kommet til Norge med sine to barn.
Men det sentrale politiske problemet er en masseinnvandring som på kort tid endrer radikalt demografiens sammensetning. Skal man kjempe mot islamismen, må innvandringen reduseres drastisk. Som de Gaulle sa, «vi kan bare integrere enkeltpersoner; og dette bare til en viss grad. Vi klarer ikke å integrere folkegrupper, med deres fortid, og deres tradisjoner.»
I Norge er det blitt tilrettelagt for innvandring i stor skala, og parallelle samfunn vokser i stadig større områder. I Frankrike har mange forsteder for lengst isolert seg fra resten av samfunnet. APs byrådsleder Raymond Johansen har en løsning for Oslo. Nye innvandrere skal spres rundt i hovedstaden. Kun de rikeste bydelene vil, grunnet kvadratmeterprisen, være i stand til å unngå multikulturalismens gleder. Våre ledere kan dermed fra sine privilegerte bydeler fortsette å belære det norske folk om toleranse og åpenhet.
Å peke på islamismen som problemet, er politikernes piruett for å vende oppmerksomheten bort fra en innvandringspolitikk de har vært aktive i å utforme. Den spanske minister for integrering, velferd og innvandring, José Luis Escriva, erklærte nylig at Spania på kort sikt bør ta imot 8-9 millioner innvandrere. Den franske ministeren Jean-Paul Delevoye som ønsket å kutte pensjonsutbetalingene ytterligere, går lengre: Innen 2050 skulle Europa ha behov for nye 50 millioner innvandrere.
Argumentet er at økonomien trenger masseinnvandring. Virkeligheten er at de økonomiske, sosiale og kulturelle kostnadene mange ganger overstiger fordelene. Til tross for det store antall «Marshall-planer» Frankrike har hatt i forstedene sine, er sosiale problemer og arbeidsledigheten mye høyere i forstedene enn på nasjonal basis. Rapporten presentert i den franske nasjonalforsamlingen 22. januar konkluderer forsiktig med ulempene med masseinnvandring (årlig tilsvarende innbyggertallet i en by som Bergen), grunnet lav sysselsetting og høyt forbruk av sosialytelser. På sikt er det hele velferdsmodellen som vil kollapse.
Masseinnvandring fører til kulturell usikkerhet: Borgerne føler seg ikke hjemme i landet sitt. Konfrontert med en opinion som massivt nekter å leve som i utlandet i eget land, skylder politikerne på «populistene».
Vi trekkes inn i kriger i Midøsten og i Afrika som årsaker store migrasjoner. I følge den tidligere franske utenriksminister Roland Dumas, forberedte Storbritannia krigen i Syria to år før de første demonstrasjoner fant sted.Og når krigen fant sted, presentertes denne vestlige innblandingen som «humanitær». Slike hyklerier forklarer det hatet vi ser verden over mot USA og Vest Europa.
Vi går inn i lavintensive borgerkriger, slik vi ser i Frankrike. Den tiden da Sverige var et utstillingsvindu for fred, velstand og sosiale fremskritt er over. Alt er imidlertid ikke tapt. Brexit er i dag Europas lyspunkt. EU er drivkraften for det neoliberale og globaliserte samfunn. Storbritannia vil nå vise oss at det er mulig å forlate en union som fører til kriger, migrasjoner, økt fattigdom og nødstilstander.
