Var det Norges statsminister eller FNs «bærekraft»sjef som talte?

3. januar 2020

erna solberg taler — Skjermdump fra Erna Solbergs nyttårstale. Kilde: Regjeringen.

Kommentarene etter statsminister Erna Solbergs nyttårstale har kretset rundt hennes nærmest barnslige retorikk, sammenliknet hennes tale med kong Haralds tale eller dreid seg om sjølmord. Men de har i liten grad dreid seg om resten av innholdet. For riktignok er det slik at First House har funnet en form som passer kong Harald, og som de vet går hjem, og riktignok er retorikken til statsministeren ubehjelpelig, men det er, tro det eller ei, innholdet som er mest interessant.

Ikke hør på talen, les den her. Da ser man at talen i hovedsak handler om FNs såkalte «bærekraftsmål».

«For noen år siden diskuterte alle verdens land hva som skal til for at disse drømmene skal gå i oppfyllelse.
Svaret ble FNs bærekraftsmål.
Målene ble vedtatt i 2015.
Og vi skal nå dem innen 2030.»

Det hun ikke sier her er at hun sjøl allerede er ansatt i en toppjobb i FN for å lede arbeidet med de såkalte «bærekraftsmålene» og Agenda 2030. I mai 2019 forlenget FNs generalsekretær Antonio Guterres statsminister Solbergs verv som leder av pådrivergruppen for bærekraftsmålene.

«2020 blir et viktig år for bærekraftsmålene.»

«Vi har lovet å kutte utslippene med 45 prosent.
Fra 2021 vil vi lage et utslippsbudsjett.
Hvert år vil rammen for hva vi kan slippe ut bli mindre.»

Og som FNs «bærekraftsjef» lover hun folket i Norge tøffere tider etter 2021. Da vet hun at hun ikke kommer til å være statsminister, men tvert om være blant dem som sender ordre til Norges neste statsminister om hva FN krever.

«Mange er bekymret for arbeidsplassen sin.
Jeg kan ikke love at alt skal bli som før.»

«Norges rikdom setter oss i stand til å hjelpe andre land med å nå sine bærekraftsmål.»

Denne setningen er veldig dyr. Veldig, veldig, veldig dyr, som kronprinsessen kunne ha sagt, og da med rette. Erna Solberg har allerede sendt milliarder norske skattekroner til FN. I september 2019 fikk hun dele scene med superstjerner som Pharrell Williams, Alicia Keys og Queen i New York. Årsak: Hun skulle fortelle at Norge øker bidraget til utdanning i kriseområder med en halv milliard kroner. Det hun da ga penger til var fondet Education Cannot Wait. Fondet, som Norge har vært initiativtager til, hjelper barn og unge i konflikt- og kriseområder med å få utdanning. Siden fondet startet i 2002, har Norge bidratt med 7,3 milliarder kroner.

U-hjelp til utdanning i fattige land. Det høres jo godt og tilforlatelig ut. Men hvorfor gjøres ikke dette som en bevilgning fra Stortinget til FN for eksempel? Og hva er Education Cannot Wait?

Det er en NGO, og det er også et fond, ifølge seg sjøl det første globale fondet beregnet på utdanning i nøds- og krisesituasjoner. De skriver at fondet skal utløse andre fond (private?) for å nå 8,5 milliarder dollar. ECW skriver at de inngår i FNs bærekraftsmål. De er administrert av UNICEF og kontrolleres av ei styringsgruppe der Gordon Brown er leder og «består av partnerorganisasjoner, inkludert ledere for FN-byråer og multilaterale hjelpeorganisasjoner, administrerende direktører i sivile organisasjoner og stiftelser, og representanter for privat sektor.»

Der har vi det. Dette er en del av den planen som også er drøftet på milliardærklubben World Economic Forum da de undertegnet partnerskap med FN. Dette er det globale «offentlig-private» samarbeidet som gir private korporasjoner tilgang til store offentlige fond, som de kopler til sine egne fond i en global korporativisme. Innen utdanning heter det Global Business Coalition for Education, som er partner med ECW. I nettverket deres, «smart investment network», finner man Chevron, Nestlé, McKinsey, Johnson&Johnson osv., osv.

Medlemslista inneholder navn som Accenture, Grupo Carso, Chevron Corporation, Dangote Industries, Discovery Communications, Inc., Econet Wireless Group, GUCCI, Hess Corporation, Intel Corporation, Lenovo Group Limited, McKinsey & Co, Inc., Pearson plc, Reed Smith LLP, Tata Sons Limited og Western Union.

Les: Storkonsernene tar enda mer kontroll over FNs Agenda 2030

Partnerskapsavtalen kan leses her. I talen ved undertegnelsen sa Guterres:

«Det nye strategiske partnerskapet mellom FN og World Economic Forum har stort potensial for å fremme våre felles innsatsene når det gjelder viktige globale utfordringer og muligheter, fra klimaendringer, helse og utdanning til likestilling, digital samarbeid og finansiering for bærekraftig utvikling. På grunnlag av FNs normer og verdier understreker avtalen den uvurderlige rollen til den private sektoren i dette arbeidet – og peker vei mot handling for å skape felles velstand på en sunn planet, der ingen faller utenfor.»

Vi snakket om dette i vår videosamtale her:

Det var dette statsministeren snakket om i nyttårstalen. Hun fortalte det norske folket at når hun har gått over i sin retrettstilling i FN skal norske skattebetalere få værsågod å betale enda mer til disse «partnerskapsfondene» som angivelig skal sørge for bærekraft, men som først og fremst vil skyfle milliarder av offentlige kroner over i fonds som kontrolleres av internasjonal finanskapital. «Klima» er påskuddet, plyndring av statskassa er metoden.

Les: Storfinansen er klar for å utnytte klimafrykten

Så snakket hun litt om sjølmord, der den sentrale setningen var: «Vi vet ikke hvorfor.» Så litt om kongefamilien og en ørliten setning om det hun misvisende kalte «NAV-saken», før hun kom tilbake til sin egentlige dagsorden:

«Både Norge og verden står overfor mange og store utfordringer.
Bærekraftsmålene er svaret på mange av dem.»

«Bærekraftsmålene er veldig ambisiøse.
Men de gir hele verden en felles retning.
Stadig flere bedrifter bruker målene i sitt arbeid.»

Og det var det det hele handlet om, hennes framtidige jobb som skatteinnkrever overfor Norge på vegne av FN. Og dermed har vi også svaret på det spørsmålet vi stilte i overskriften: Det var ikke Norges statsminister som talte, det var stemmen fra FN og World Economic Forum vi hørte. Det eneste vi kan vite helt sikkert er at den nye jobben til Erna Solberg kommer til å koste Norge veldig dyrt.